Gjennom tre episoder av dokumentaren «Drømmen om Gatelag» har vi blitt kjent med personer som gjennom gatelagsfotballen har kommet ut av et liv i rus, og i stedet fått en meningsfull hverdag med trening og – i mange tilfeller – fast arbeid.

Magne Zetterstrøm er en av dem.

For ti år siden var han avhengig av heroin, og hadde aldri hatt noen fast jobb før han startet på Fredrikstads gatelag i 2011.

Se tredje episode av «Drømmen om Gatelag» i videovinduet øverst!

To år senere fikk han jobb som asfaltlegger, en jobb som han har holdt fast på de siste åtte årene. Arbeidsdagene er lange, gjerne fra klokka seks om morgenen til åttetiden om kvelden. Men Magne har aldri hatt det så bra som han har det nå.

Se første og andre episode:

Tidligere levde han på gata, eller sov kanskje over på sofaen hos en kamerat. Mye tid ble tilbrakt i fengsel. Nå er hverdagen strukturert, og Magne har fått tilbake kontakten med sine egne barn.

Men som vi ser i den tredje episoden av «Drømmen om Gatelag», er det ikke alle skjebner som er like lykkelige.

Johan H. Andresen: –Effektivitet er nesten blitt et skjellsord i det offentlige

– Forferdelig

29. august 2019 døde Magnes tidligere samboer, Laila Wright Karlsen, av en blodpropp, 52 år gammel. Laila var en av dem vi ble godt kjent med gjennom de ti år gamle opptakene fra gatelagsfotballen.

– Det var forferdelig, sier Magne i samtale med Nettavisen, når vi kommer inn på Lailas dødsfall.

De to hadde glidd fra hverandre en stund tidligere, og Laila hadde flyttet ut halvannet år før hun døde. Men de to var fortsatt glad i hverandre, og hun var mor til Magnes sønn.

I dokumentaren legger han ikke skjul på at det opplevdes tøft å miste en av sine nærmeste.

– Det var veldig hardt. Jeg begynner å grine nå, jeg vet ikke hva jeg skal si.

Han innrømmer at dødsfallet sendte ham ut i en utfordrende periode.

– Jeg har aldri drukket noe særlig, men etter at Laila døde begynte jeg å drikke. Jeg brukte ikke rus, men jeg drakk hver dag. Fra midten av november til slutten av januar drakk jeg hver dag.

Se også: Første episode av «Drømmen om Gatelag»

Han husker spesielt godt en julemorgen, da han våknet og så på klokka. Den var ti. Det var slett ikke for tidlig for dagens første boks med øl.

– Jeg syntes synd på meg selv, og jeg hadde ikke noe annet rusmiddel enn alkohol, for jeg hadde jo sluttet med stoff, forteller Magne.

– Døden er en del av hverdagen

Men etter måneder der alkoholen var middelet som døyvet sorgen, innså Magne at det ikke var veien å gå. Han kuttet ut drikkingen, og har i dag et svært moderat alkoholforbruk. For det har han lært seg; etter et liv i rus blir dødsfall en del av hverdagen.

Les også: Ga investoren sitt livs overraskelse: – Han trodde ikke sine egne øyne

– Siden jeg flyttet hit og frem til nå, er det vel et femtitalls av mine venner som har strøket med av forskjellige typer overdoser. Du er aldri forberedt, men det er en del av hverdagen likevel. Spesielt når det er snakk om heroin, sier han.

Han presiserer at Laila ikke døde av noen overdose. De to bestemte seg for å slutte med heroin på samme dato, 22. desember 2012. Ingen av dem rørte stoffet siden. Men mens Magne klarte å slutte med narkotiske midler fullt og helt, klarte ikke Laila det samme. Likevel tenker han tilbake på tiden de hadde sammen med varme.

– Jeg er veldig stolt av at hun faktisk var på alle de treningene hun var på, at hun faktisk kom på alle disse treningene. Selv om hun sa at hun gjorde det for meg, så gjorde hun det nok mye for seg selv og. Og vi hadde det kjekt. Det var en god periode. Det var en veldig bra tid.

– Hyggelig ikke å treffe folk

Det er flere som har nytt godt av gatelaget. Fra den spede starten i Fredrikstad i 2011, der de første treningene samlet en håndfull spillere, har initiativet spredd seg til i dag å omfatte 24 klubber – fra Tromsø i nord til Start i sør. Ytterligere tre klubber håper å starte opp gatelag i løpet av året.

Se også: Andre episode av «Drømmen om Gatelag»

Bare i løpet av 2020 var det 130 personer som «forsvant» fra gatelagene, fordi de begynte i jobb, arbeidstrening eller skole.

Styreleder i Ferd, investoren Johan H. Andresen, var den som tilbake i 2011 sørget for de økonomiske midlene til å sette i gang FFKs gatelag. Han følger fortsatt laget, dukker med jevne mellomrom opp for å se spillerne i aksjon, og gleder seg over utviklingen.

Det er Fotballstiftelsen som organiserer alle gatelagene i Norge i dag. Få oversikt over alle gatelagene her.

– Hver gang jeg kommer og ser på FFK, så er det hyggelig å treffe folkene igjen. Men det er like hyggelig ikke å treffe noen igjen, at noen har kommet seg videre. Det er en positiv gjennomtrekk, det er bra, sier han i dokumentaren.

– At det er blitt så mange lag, at det er en gjeng som møter hverandre og har noe å se frem til, det gjør at vi nå snakker om hundrevis av liv. Ikke bare en gjeng fra plankebyen, poengterer han.

Møtte kun Frelsesarmeen

Det samme mener Arvid Rassmussen, superveteranen på FFKs gatelag. Han var med på de første treningene i 2011, og holder fortsatt koken, ti år senere.

Han har merket godt hvordan initiativet sakte, men sikkert, har utvidet seg.

– I starten hadde vi jo ingen å spille mot. De eneste kampene var mot sponsorer og Frelsesarmeen, gjerne fire mot fire. Det var artig, det og, men det er jo en helt annen fotball, sier han.

I dag innebærer gatelagsfotball både serie- og cupspill, bestående av sju spillere på hvert lag. Arvid trekker spesielt frem de nasjonale mesterskapene, som arrangeres hvert halve år utenom i pandemi-tiden, som store høydepunkter.

Veksten bekymrer

Det gjør også FFKs gatelagstrener, Lars Petter «Biffen» Hansen.

– Det er jo kjempemoro. Da vi arrangerte NM på hjemmebane i 2019 bodde vi på Quality Hotel Sarpsborg. Det fantes ikke stort nok hotell i Fredrikstad, dessverre, sier han, og rekker å få inn et stikk mot nabobyen i det tidligere Østfold.

– Tenk deg det, da var vi 300-400 mennesker, med spillere og ledere, som var samlet der og satt og spiste sammen. Og det var ikke noe tull. De ansatte på hotellet sa det var mye roligere enn når firmaer holder firmafest. Det er helt unikt, når du tenker på den bakgrunnen mange har.

Men at initiativet har spredd seg, byr også på utfordringer.

– Det er veldig gøy, men det er en bakdel ved det også, sier «Biffen».

– For potten er den samme, uansett hvor mange lag som er med. Hvis ikke vi får mer penger, blir det mindre og mindre til hver klubb. Om man kan øke bevillingen er veksten bare bra, men hvis ikke …

Setningen blir hengende i luften, men utfordringen er allerede sendt. «Biffen» har sett med egne øyne hvor mye gatelaget kan bety for enkeltmennesker.

– For meg har det rent menneskelig betydd enormt mye å være med på denne reisen hele veien. Jeg ser folk som har slitt komme ut i jobb og fungere veldig bra i dag, sier han.

– Vil gjerne leve litt lenger

Som Magne Zetterstrøm. Han er fortsatt knyttet til gjengen som møtes på trening, selv om det er flere år siden han selv sluttet. Derfor forsøker han fortsatt å få med seg noen treninger.

– Jeg er med litt om vinteren, når jeg ikke legger asfalt. Jeg savner det jo mye, det er et godt miljø med gode mennesker som vil meg godt. Men det vil jobben og, smiler han.

– Da jeg fikk jobben i 2013 var jeg i møte med Nav, som mente at jeg ikke skulle jobbe fem dager i uka. De ville jeg skulle begynne med fire dager, slik at jeg fortsatt kunne være med på gatelaget. Men jeg så på det som et steg tilbake.

Ikke minst fordi gatelagmiljøet også var utfordrende, spesielt den gangen. Det er ikke tilfelle nå lenger, men Zetterstrøm forteller at treningene i starten ble en arena for kjøp og salg av stoff.

– Byens narkomane ville jo trene, men også selge. Vi lurte både oss selv og andre, sånn var det i begynnelsen. Og det ville jeg ikke være en del av. Jeg ville heller jobbe fem dager i uka. Sånn har det vært i åtte år nå. Jeg trener bare i helgene.

– Du høres prinsippfast ut?

– Jeg vet ikke det. Men sønnen min sa at jeg ikke måtte dø nå, for da ble han foreldreløs. Det var ikke godt å høre, så da har jeg tatt meg selv i nakken. Jeg vil gjerne leve litt lenger enn jeg har prøvd å gjøre tidligere.