Erik Stephansen

Da svenske tilstander kom til byen

Svenske Fredrik Virtanen og Åsa Linderborg (Aftonbladet) møter Kjetil B. Alstadheim (DN) og Mari Skurdal (Klassekampen).

Svenske Fredrik Virtanen og Åsa Linderborg (Aftonbladet) møter Kjetil B. Alstadheim (DN) og Mari Skurdal (Klassekampen). Foto: Erik Stephansen

Den svenske journalisten Fredrik Virtanen er i Oslo for å snakke om nabolandets katastrofe-metoo - og plutselig er mediene i Norge heeelt annerledes og bedre enn i Sverige.

Fredrik Virtanen var profilert programleder og journalist i Aftonbladet da han høsten 2017 ble hengt ut som voldtekstmann i både sosiale og tradisjonelle medier i Sverige.

Ingen av beskyldningene førte til tiltale eller dom. Ingen av de alvorlige beskyldningene ble dokumentert, og til sammen har det svenske PFU hittil avsagt over 20 metoo-fellelser for grove brudd på presseetikken over Kjølen.

Nå har Virtanen gitt ut bok på norske Gloria forlag (ingen svenske forlag vil gi den ut), og tirsdag hadde den konservative tenketanken Civita samlet et panel for å diskutere likheter og ulikheter mellom våre to land.

Virtanen selv skildret opplevelsen da bildet av ham som voldtektsmann ble spredd på alle Expressens forsider og løpesedler over hele Sverige. Sterkest var likevel Aftonbladets kulturredaktør Åsa Linderborg, som tidligere har kalt Virtanen-saken det største overgrepet i svensk pressehistorie.

I Oslo tirsdag morgen fortalte hun hvordan alle svenske journalister plutselig ble aktivister som gikk inn i kampen for det gode. Og om hvordan enkelte kommentatorer i fullt alvor mente det var nødvendig å knekke noen egg for å lage omelett.

Men var forholdene så mye bedre i Norge, for eksempel under Giske-saken?

La meg først si at jeg mener svaret på det er ja. Vi har ingen tilsvarende Virtanen-sak i Norge.

Enkelte norske medier, som VG, har også i motsetning til svenske medier i alle fall forsøkt å ta selvkritikk - for eksempel på dansevideoen. Selvkritikken har også fått følger internt.

Men det får unektelig et preg av parodi når politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv nærmest renvasker norsk presse generelt, og DN i særdeleshet - uten snev av selvrefleksjon eller selvkritikk.

Heldigvis var også Klassekampens sjefredaktør Mari Skurdal til stede på Civita-møtet. Det er hun som ble kalt motstander av metoo av Marie Simonsen i Dagbladet, fordi hun også dristet seg til være opptatt av rettssikkerhet.

Skurdal ville heller se på likhetene enn på forskjellene, og minte om hvordan det også i Norge var viktig å ikke "havne på feil side av historien". Om hvordan de som stilte spørsmål ved prosessene ble beskyldt for å "jage varslere", og hvordan det plutselig het at varslerne "eide sine historier".

Det var slik den absurde situasjonen oppsto, her i Norge, at lesere måtte ta stilling til anklager de ikke visste innholdet i, fra anklagere de ikke visste hvem var. Mens kommentatorer med patos kunne fortelle at dette var veldig alvorlig.

Kommentator Alstadheim på sin side trakk fram Nettavisens offentligjøring av nettopp innholdet i Giske-varslene som eksempel på det han mente var dårlig presseetikk. Han antydet også at Trond Giske ikke hadde klaget noen inn til PFU fordi det var lettere å få medhold i Vårt lille land i TV 2 enn i en krevende behandling i PFU.

(Vårt lille land er programmet i TV 2 som sendte Giske-dokumentaren i forrige uke, og som også gjorde opptakten til avsløringen av VG-skandalen).

Alstadheim valgte derimot å ikke svare på Skurdals påminnelse om at Dagens Næringsliv selv, i sin metoderapport til Skup, la vekt på at journalistene i avisen tidlig mente at Trond Giske var Norges svar på Harvey Weinstein. Intet mindre.

Dette utgangspunktet la selvsagt føringer for det meste av DNs videre kampanjejournalistikk i saken, sammen med VG.

Selv om deres første sak, som også Gerhard Helskog fra TV 2 påpekte på møtet i dag, bare var en sms fra Giske der han lurte på hvor det var fest. Til et "offer" som i likhet med Sofie fra VGs dansevideo mente det ikke var noen sak overhodet.

Kulturredaktør Åsa Linderborg gjentok på Civita-frokosten i Oslo at metoo var et gjennombrudd for kvinners rettigheter i Sverige, men et sammenbrudd for presseetikken.

Slike svenske tilstander kan vi ikke si vi har hatt i Norge. Like fullt siterer jeg igjen Klassekampens redaktør på dagens viktigste - men hittil ubesvarte spørsmål:

Hva var egentlig målet for de mange kommentarene i Giske-saken? Var det bare å få avsatt Giske? Helt uavhengig av hva som kom opp av fakta?

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.