RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

De beste detektimene

Sist oppdatert:
Var krim rett og slett bedre før?

(SIDE2:) I riktig gamle dager, på 70- og 80-tallet, da de fleste av oss bare hadde en TV-kanal, var «Detektimen» et av ukas høydepunkt.

Fredagskveld var øyeblikket da de som var «for unge» ble sendt på hodet i seng, mens de som var «gamle nok» godtet seg litt ekstra over det. Hver fredag samlet Norge seg foran NRK for å følge med på mord, hevn og lidenskap i beste sendetid.

Ting gikk litt saktere for seg på den tiden, detektivene fikk god tid til å nøste opp alle trådene, og selv mord kunne gjøres på en koselig måte.

Side2 tar et tilbakeblikk til tiden da krimseriene hadde høyst to hovedpersoner, bare en forbrytelse per episode, og detektivene selv var utpreget lite realistiske.

Siste nytt fra Side2: Sjekk forsiden akkurat nå!

Poirot(1989-?)
Det er vel liten tvil om at den belgiske mesterdetektiven er blant verdenseliten når det gjelder oppklaring av forbrytelser. Mannen med den spektakulære mustasjen stolte helt og holdent på «sine små grå» og løste sine saker ved hjelp av observasjon og psykologi. Han er den eneste oppdiktede personen som har blitt beæret med en nekrolog i seriøse New York Times, etter at boken «Teppet Faller» der Poirot dør, ble publisert i 1975.

Agatha Cristie kunne ikke forstå hvorfor detektiven hennes var så populær, og hun syntes selv han var «et avskyelig, svulstig, irriterende, egosentrisk lite kryp». Heldigvis for fansen følte hun at det var hennes plikt å gi folk det de ville ha.

Poirot har blitt spilt av mange skuespillere, blant annet Peter Ustinov, Ian Holm og Alfred Molina, men det er David Suchet som virkelig har etablert seg som den ultimate Poirot-skuespilleren. Suchet spilte faktisk inspektør Japp i en av Peter Ustinovs filmer, og har i ettertid sagt at det var en av de verste skuespillerprestasjonene han noen gang har gjort. Suchet har spilt den eksentriske detektiven på britiske ITV siden 1989, og det lages stadig nye filmer. NRK har for tiden fire episoder på lager, som de ikke har sendt enda.

Poirots Art Deco-inspirerte intro

HTML EMBED

Derrick (1974 - 1998)
70-tallets München er langt unna 20-tallets London, og tyske Stephan Derrick og assistenten Harry Klein, representerte også en helt annen måte å løse forbrytelser på. Derrick jobbet mer basert på magefølelsen, og overså ofte tilsynelatende viktige bevis. Han likte heller å oppsøke de mistenkte og snakke med dem over lang tid under dekke av at han «måtte bli bedre kjent med dem».

I slutten av episoden var ofte morderen redusert til en angrende synder, som tilsto uten at Derrick trengte å finne noen beviser. Derrick hadde tre uløste saker i sin karriere, mens Poirot bare tok feil en eneste gang.

«Derrick» var umåtelig populær, og ble sent i over 100 land. I Kina skal sågar episodene visstnok ha blitt brukt til opplæring av politimenn. I 2004 kom det til og med en tegnet versjon der både Horst Tappert og Fritz Wepper som spiller Harry Klein, hadde stemmene.

Her hører du kjenningsmelodien spilt på marimba.

«Derrick» ble nok ikke mindre populær her hjemme av at hovedrolleinnehaveren Horst Tappert, var umiskjennelig norgesvenn og hadde hytte på Hamarøy. På begynnelsen av 2000-tallet gikk det sterkt overdrevede rykter om at Tappert var død, men dette var bare tull og 85-åringen lever i beste velgående.

Derrick og Klein på «Fitnessraum»

HTML EMBED

Scali (1991-1995)
Strengt tatt er «Scali» (eller «The Commish» som den egentlig heter) en 90-tallsserie, men den får være med allikevel. Dette igjen var en helt annen type serie, der Michael Chiklis (nå kjent fra den langt mer brutale «The Shield») spilte en politimann som tidligere hadde jobbet i Brooklyn, men som nå hadde slått seg ned i en liten, amerikansk småby.

Scali kunne på langt nær skryte på seg de samme «små grå» som for eksempel Poirot, men han valgte å løse problemer med humor og kreativitet. Programmet fokuserte også nesten like mye på Scalis familieliv som på politiarbeidet.

Faktisk så var Michael Chiklis ti år yngre enn det han skulle forestille å være i serien, så han fikk ikke lov til å barbere av seg håret, og han måtte fylle ut klærne for å se tykkere ut. Så godt spilte han rollen som koselig småbarnsfar, så da han ti år senere fikk rollen som den korrupte og voldelige Vic Mackey i «The Shield», hadde amerikanerne problemer med å tro på karakteren hans til å begynne med.

Scali-introen

Inspektør Morse (1987-2000)
Morse er en klassisk detektiv på linje med de beste, men til forskjell så er han ikke feilfri. Han arresterer ofte feil person, eller drar gale slutninger. I tillegg er han ofte ufordragelig arrogant, han drikker for mye og har et vanskelig forhold til kvinner.

Morse og hans utrettelige assistent, Robert Lewis, løser mordsaker blant Oxfords overklasse, og Morse selv er en uforbederlig snobb, med hang til opera av Wagner. John Thaw, som spiller Morse, kommer selv fra en arbeiderklassebakgrunn i Manchester, men spilte rollen med perfekt overklasseaksent. John Thaw døde kun to år etter innspillingen av «The Remorseful Day» der Morse dør av hjerte- og alkoholproblemer.

Morse's etternavn var lenge et av TV-verdenens best bevarte hemmeligheter, før det i «Death is now my neighbour» ble avslørt at han faktisk heter Endeavour (bestrebelse). Begge hovedkarakterene og mange av morderne har fått navn etter kryssordløsere som har vunnet den ukentlige kryssordkonkurransen i den britiske avisen «The Observer»

«Inspektør Morse» hadde ikke en intro i tradisjonell forstand, men kjenningsmelodien, signert Barrington Pheloung, er en av de vakreste og mest særegne kjenningsmelodiene på TV, og fløyten man hører staver faktisk «Morse» i morsetegn gjennom hele melodien. Pheuloung brukte ofte morse til å stave navnene på de skyldige, eller andre karakterer, i musikken i flere av episodene.

Spin-off serien «Lewis» lages fortsatt.

Scene fra den siste «Morse»-episoden

HTML EMBED

Bergerac(1981 - 1991)
Før John Nettles slo seg ned i Midsomer for å løse mord som avdelingssjef Tom Barnaby i «Mord og mysterier», spilte han den eksalkoholiserte kriminalbetjenten Jim Bergerac, som holdt til på ikke mindre idylliske Jersey i den engelske kanal.

Bergerac fikk tilbud om jobb i Jersey-politiet etter en dårlig periode i livet hans der han skadet foten stygt, ble alkoholiker og skilt fra sin kone. Han jobber i en ny avdeling som skal ta seg av kriminalitet som involverer folk som ikke bor fast på ferieøya.

Bergerac, som Morse, var kjent for sin snasne bil, som i Bergeracs tilfelle var helt malplassert i Jerseys smale gater. Det var også mye fokus på Bergeracs kvinnehistorier og han hadde et tett forhold til sin eks-svigerfar Charlie Hugerford, som på en mystisk måte alltid var innblandet på et eller annet vis i de sakene Bergerac måtte løse.

Bergerac-introen

HTML EMBED

Columbo (1968 - 1978 pluss flere enkeltepisoder fram til 2003)
Columbo var annerledes i forhold til mange andre detektimer, i det at det ikke gjaldt om å finne ut hvem morderen var. Morderen ble ofte avslørt helt i begynnelsen og så dreide resten av episoden seg om hvorvidt Columbo klarte å avsløre dem.

Kriminalbetjenten har et shabby utseende, og blir bestandig undervurdert av de mistenkte og av resten av politiet. Han overser ofte de største og mest åpenbare bevisene, og konsentrerer seg heller om detaljene. I tillegg er han en kløpper på å vippe mordere av pinnen med uvanlige og uventede spørsmål.

Peter Falk spilte hovedrollen, etter at Bing Crosby takket nei, og de beskjedne og krøllete klærne Columbo brukte var faktisk Falks egne klær. I likhet med Morse var Columbos fornavn ukjent, men til forskjell fra hans britiske kollega, fikk vi her aldri vite hva det var.

Columbo

HTML EMBED

Kojak (1973-1978)
Theo Kojak var en skallet politimann i New York, men en meget sterk rettferdighetssans. I de tidligste episodene var han en storrøyker, men i takt med at USA ble mer og mer antirøyk, stumpet også Kojak sigarettene. I stedet begynte han å spise kjærlighet på pinne, noe som ble hans varemerke sammen med det retoriske spørsmålet «Who loves ya, baby?».

Kojak

HTML EMBED

Cannon (1971 - 1976)
En annen amerikansk 70-tallshelt var overvektige Frank Cannon som hadde sagt opp stillingen sin i LA-politiet for å bli en privatdetektiv. Cannon tok seg godt betalt fra sine rike klienter, både for å ha råd til å leve sin ekstravagante livsstil med dyre biler og god mat, men også slik at de fattige klienten hans skulle slippe å betale så mye.

Cannon introen er 70-tallet på sitt beste.

Se den her

HTML EMBED

Baretta (1975-1978)
Anthony Vincenzo «Tony» Baretta var en enslig, uortodoks etterforsker i en by på USAs østkyst, som bodde sammen med kakaduen sin. Han var av italiensk avstamning og var kjent for catch-phrasene «You can take dat to the bank» og «And that‘s the name of dat tune».

Robert Blake, som spilte Baretta, ble selv arrestert i 2002 for mordet på sin egen kone Bonnie Lee Bakley, men ble frifunnet tre år senere. Han ble likevel dømt i en sivilrettssak senere der juryen fant det sannsynlig at han hadde stått bak mordet. Han ble dømt til å betale 30 millioner dollar til Bakleys fire barn.

Kjenningsmelodien ble sunget av Rat Pack-medlem Sammy Davis Jr, og inneholdt frasen «Don't do the crime, if you can't do the time»

Baretta-intro

HTML EMBED

Ironside (1967-1975)
Ironside handlet om San Fransisco-etterforskeren Robert T. Ironside (Raymond Burr) som etter 25 år i politiet, blir må pensjonere seg etter at en snikskytterkule paralyserer ham fra livet og ned og tvinger ham til å måtte bruke rullestol.

Hans gode venn, politimester Dennis Randall, skaffer ham en jobb som spesialkonsulent, med leilighet og kontor i SFPDs hovedkvarter. Uten rørlighet i beina, må Ironside stole på intelligensen og initiativ når det gjaldt å løse forbrytelser.

Bgynnelsen av introen kjenner du kanskje igjen fra Tarantinos «Kill Bill».

Ironside

HTML EMBED

I tillegg har vi kunnet se serier som «Magnum P.I.», «Miss Marple», «Miami Vice» og «Par i Hjerter» på NRK på fredagskveldene.

Det er jo selvfølgelig ikke bare NRK som kan skilte med gode krimserier, og serier som «The streets of San Fransisco», «Jake and the Fatman», «Tropical Heat», «Waikiki» og «Silke», bringer også mange minner tilbake.

Kilder: Wikipedia, Imdb.com, YouTube

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere