Gå til sidens hovedinnhold

De glemte overgrepene i norsk psykiatri

Kanskje det er på tide å tematisere de overgrepene i norsk psykiatri, som det knapt nok snakkes om?

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger.

Jeg tenker da på pasienter med alvorlige psykoselidelser, som ikke får nødvendig behandling fordi tvang ikke benyttes.

En kynisk tilnærming

Når lovverket legger opp til at all behandling i prinsippet bør være frivillig, sier det seg selv at mange fagpersoner kvier seg for å benytte tvang i behandlingsøyemed - selv om pasienten fremviser klare psykotiske eller maniske symptomer - gjerne i kombinasjon med et omfattende rusmisbruk.

Les også: Når lovverket står i veien for tidlige tvangsinnleggelser på sykehus

Det tvungne vernet etableres derfor ikke, eller det avsluttes på prematurt grunnlag. Resultatet blir i de aller fleste tilfeller at pasienten avslutter behandlingsopplegget, og etter en tid, igjen blir preget av psykotiske symptomer.

Begrunnelsen som ofte gis for tvangsnekten er at pasienten enten vurderes å være samtykkekompetent, eller at frivillighet ikke har vært forsøkt i tilstrekkelig grad.

Lovendringen

Den viktigste grunnen til at dette kan skje er endringen i Psykisk helsevernloven i 2017, som innførte en obligatorisk vurdering av eventuell samtykkekompetanse hos psykiatriske (psykotiske) pasienter.

Den nye loven forbyr bruk av tvang mot psykotiske eller maniske pasienter som anses som samtykkekompetente. Forbudet gjelder dog ikke dersom disse pasientene vurderes å være til alvorlig fare for andre personers liv eller helsetilstand, eller til fare for eget liv.

Les også: - Det er en dårlig idé å samle rus og psykiatri på ett sted

Mantraet om tvang

Om igjen og om igjen blir vi fortalt at tvangsbruk i psykiatrien er og blir et onde som må bekjempes med alle midler. Ingenting er viktigere enn å få redusert tvangen, sier helseministeren vår på autopilot.

Denne unyanserte retorikken har etter hvert satt sitt preg på vår måte å tilnærme oss den psykiatriske virkeligheten; vi har lært oss å bøye oss for påstanden om at hovedproblemet med psykisk helsevern er den utstrakte tvangsbruken.

Hva må til for å gjøre behandlingen bedre?

Vi glemmer derfor å stille følgende spørsmål: Hva må til for å forbedre den antipsykotiske behandlingen? Hvilke tiltak kreves det iverksatt for å kvalitetssikre at det er denne behandlingen (den beste), som faktisk blir tilbudt psykosepasientene?

Les også: Ensomheten kan bli en lumsk fiende

Hva hvis svaret på begge disse spørsmålene skulle vise seg å være riktigere bruk av tvang? Kan man da, per definisjon, fortsatt anse all tvangsbruk i psykiatrien som et onde? Eller kan et slikt svar faktisk bety at behandlingen - for en bestemt pasientgruppe - i praksis kun lar seg gjennomføre hvis pasienten er underlagt tvungent psykisk helsevern?

Skulle dette være tilfelle, vil de fleste behandlingsopplegg for psykotiske eller maniske pasienter, som baserer seg på frivillighet, ikke kunne klassifiseres som den beste behandlingen. Dette fordi den beste behandlingen av denne pasientgruppen nettopp fordrer bruk av tvang.

Her kan du lese flere innlegg av Fred Heggen.

En annerledes tenkemåte

Høres dette rart ut? Er det i det hele tatt mulig å tenke seg at for lite tvangsbruk kan gå utover pasientenes helsetilstand, rettigheter eller interesser? Er ikke opphevelse av tvang det mest humane vi kan gjøre, da? Vi lever jo som frie mennesker i et demokratisk samfunn, ikke sant?

Kanskje er det lettere å henge med på resonnementet mitt hvis vi bytter ut begrepet tvang i psykiatrien, med begrepet tvungen omsorg for psykisk syke mennesker. Eller tvungen ivaretakelse, for den saks skyld.

Denne begrepsendringen vil i så fall forklare hvorfor jeg mener de ulike tvangstiltakene som iverksettes for å gjøre pasienten tilgjengelig for rådende og kunnskapsbasert behandling, hviler på en base av omsorg for pasienten og respekt for hans menneskeverd.

En svekket resonneringsevne

En slik tankegang har sitt utgangspunkt i premisset om at pasientens alvorlige sinnslidelse gjør ham midlertidig ute av stand til å fatte viktige beslutninger, som vil være avgjørende for hans fremtid.

Pasientens resonneringsevne er så forstyrret av psykotiske symptomer (paranoide vrangforestillinger, indre stemmer eller overstyrende ambivalens), at han på ingen måter evner å resonnere omkring ulike behandlingsalternativer eller fatte et opplyst eller selvstendig valg.

Les også: Pasienten som setter helsevesenet sjakk matt

I stedet setter psykosen sitt preg på pasientens virkelighetsoppfatning, og kan fordreie denne i så stor grad at man kan snakke om en total realitetsbrist. Han anerkjenner eksempelvis ikke at han har en alvorlig, behandlingstrengende, psykisk sykdom.

Det blir derfor forfeilet å skulle fortolke pasientens skiftende, selvmotsigende eller konspiratoriske utsagn, som at disse skulle representere en reell samtykkekompetanse.

Fortiede overgrep

Når jeg i innledningen til dette innlegget påstår at det skjer overgrep i psykiatrien som det aldri snakkes om, er det altså fordi jeg i mange tilfeller sidestiller manglende tvangsbruk med overgrep.

Jeg vil imidlertid presisere at jeg ikke mener at helsepersonell eller ulike juridiske kontrollorganer, som skulle være uenig med meg, aktivt begår overgrep når de ikke fatter eller opphever tvangsvedtak. De avgjørelser man lander på baserer seg selvfølgelig på valide fortolkninger av gjeldende lovtekst, og kan juridisk sett være uangripelige.

Les også: Hva er psykose?

Det er konsekvensene som er overgrepene

Poenget mitt er som følger:

Selv om lovanvendelsen skulle være aldri så juridisk vanntett, mangler den ett viktig element; den tar ikke tilstrekkelig hensyn til de spor den psykiske sykdommen har satt i pasientens sinn. Denne unnlatelsessynden kan tyde på at de aktuelle instanser har bagatellisert psykosens kompleksitet når de har gjort sine vurderinger.

Heller ikke har man tatt nok hensyn til den kognitive svekkelsen og destabiliseringen som en psykotisk lidelse med høyt symptomtrykk over tid kan føre til. Slik jeg ser det, er dette feilvurderinger som stadig går igjen når den aktuelle tvangsbruken er oppe til evaluering.

Les også: Bruk av tvang kan dessverre være nødvendig ved psykoser

Slike feilvurderinger får mulighet til å skje fordi lovteksten er som den er; den er i høyeste grad tvetydig, og den legger opp til en skjønnsmessig vurdering av vilkårene for tvungent psykisk helsevern.

En skjønnsmessig vurdering vil på sin side være avhengig av personens erfaringsgrunnlag, kunnskaper og refleksjonsevne, og kan aldri sies å være objektiv av natur.

Ingen sympatierklæringer

Siden konsekvensene av den manglende tvangsbruken skjules bak store ord og vendinger, som universelle menneskerettigheter og humanistiske verdier, utløser de ingen sympatierklæringer fra den rådende, politiske eliten, hvis tanker om fremtidens psykosebehandling mistenkes å mangle enhver forankring i virkeligheten.

Uretten fortsetter

Uretten får følgelig bare fortsette, uten at noen ansvarlige myndigheter er i nærheten av å innrømme at dette er en helsepolitikk som først og fremst rammer pasienter som allerede var stemoderlig behandlet av Den norske stat.

Etter at lovendringen kom i 2017, ble mange av dem for alvor skjøvet ut av aktiv og virksom behandling.

Les også: En reformering av psykiatrien, eller en oppskrift på kaos?

Når helsevesenet, som en følge av upresise begreper i gjeldende psykisk helsevernlov, gang på gang unnlater å benytte hensiktsmessig tvang for å sikre de aller sykeste pasientene nødvendig - og ikke sjelden livsviktig - behandling, handler dette dessverre om at vi har et helsevesen som ikke fungerer tilfredsstillende for pasienter med alvorlige psykoselidelser.

Svikten kan manifestere seg flere steder

Det kan være legevaktslegen som kvier seg for å legge den kav psykotiske pasienten inn på psykiatrisk sykehus, med begjæring om tvungent psykisk helsevern (tvangsinnleggelse), fordi hun er i tvil om pasientens samtykkekompetanse åpenbart er fraværende.

Eller det kan være kontrollkommisjonen som avfeier de faglige rådene, og i stedet velger å oppheve den tvangsparagrafen som har sørget for at pasienten med kjent schizofreni i mange år har fulgt et velfungerende behandlingsregime.

Både legevaktslegen og kontrollkommisjonen følger norsk lov, men velger en fortolkning av den upresise lovteksten som kan få alvorlige konsekvenser for den psykotiske pasienten.

Forverrelsen inntreffer

Fra å ha et noenlunde stabilt funksjonsnivå, hvor boevne, personlig hygiene, ivaretakelse av økonomiske forpliktelser og sosiale interaksjoner på et vis blir ivaretatt, går personen inn i en tilstand preget av invasive og overstyrende psykosesymptomer.

Les også: Maktesløse pårørende ser sine kjære gå til grunne

I en slik psykosetilstand kan alt som har kommet på plass i løpet av mange år med møysommelig arbeid raseres i løpet av noen få uker. Uten verken medisiner eller adekvat oppfølging er pasienten i prinsippet overlatt til seg selv.

Lar dette seg reparere?

Om den tapte funksjonsevnen kan la seg reparere, dersom ny tvangsinnleggelse skjer, er det ingen som kan vite. Noen ganger vil et nytt sykehusopphold føre til bedring av den generelle fungeringen, mens i andre tilfeller har forverrelsen kommet for å bli.

Løpet er i så fall kjørt! Pasienten vil aldri komme tilbake på et slikt nivå at han, med noe hjelp, kan klare seg i egen leilighet. I stedet har den psykiske lidelsen - fordi den ikke ble adekvat behandlet - gjort pasienten til noe som minner stygt om en pleiepasient.

Overgrep

Dette skjer - og det skjer hver eneste dag - fordi man ikke iverksetter nødvendige tvangstiltak for å kunne gjennomføre en tilfredsstillende behandling.

Det er disse pasientene jeg mener blir utsatt for de glemte overgrepene i norsk psykiatri.

Kommentarer til denne saken