Gå til sidens hovedinnhold

De ikke-religiøse lider under Ramadan

Ramadan er ikke en festmåned for alle muslimer.

Ikke-religiøse muslimer i islamske land lider denne måneden under kollektiv skam og sosial kontroll. De gjennomlever én måned hvor spising og drikking og normale ting et menneske gjør, er forbudt mellom soloppgang- og nedgang.

Med Ramadan følger en innskrenkning av menneskets grunnleggende behov, nemlig forbud mot å spise og drikke.

Ble aldri tvunget til å faste

Jeg er vokst opp med en snill, troende far som fastet, men aldri tvang meg til å faste, og jeg har gode minner fra den tiden. Jeg vet at de troende mener Ramadan står for gode gjerninger, selvransakelse og rensning av sjelen. Jeg vet om den gode stemningen ved Iftar (når man får lov å spise), om de spesielle søtsakene og samholdet. Men jeg vet også hvordan en del troende tyranniserer de ikke-religiøse med skam og skyld for å spise, drikke, røyke og gjøre det som er normalt for oss.

I dag erklærte en talsmann for det iranske rettsvesenet at de skal bekjempe dem som offentlig bryter fasten, altså de som drikker, spiser og røyker under Ramadan.

Les også

Norske muslimer faster lengst i verden

De vil også bekjempe dem som bærer «dårlig hijab»; under Ramadan skal håret dekkes helt for ikke å friste menn. Dette tyranniet har vi hvert år, det følger av Den islamske republikken Irans sharialover.

Stigma, bøter og pisking

Bakeriene er stengt før spisetiden, og de straffes dersom de baker før spisetiden. Spisestedene får ikke lov til å lage og servere mat i fastetiden. Det er ikke engang lov i offentlighet å ta et glass vann i den brennende sommerhete uten å risikere å bli rapportert, bøtelagt eller pisket offentlig av moralpolitiet.

Mange bryter reglene, og ikke bryr seg, men det er forbundet med en viss risiko. Jeg husker selv hvordan jeg som ung student prøvde å gå sulten mot min vilje av frykt for å bli rapportert. Sammen med venninner prøvde vi å finne et avsidesliggende sted for å kunne spise en matbit.

Heller ikke i andre land med islamsk Sharia, er livet enkelt denne måneden.

Den minste lukt kan friste til synd og helvete

Dubai er ett eksempel, hvor servering av mat utsettes til Iftar-tiden i enkelte steder. Jeg snakker ikke om unntakene de gjør for vestlige turister eller turister generelt, nå som de er overalt. Jeg snakker om de usynlige reglene og skammen de innfødte må underordne seg. Enkelte prøver å unngå å lage velduftende måltider i fastetimene. Man er ofte bevisst at det fastes der ute, og den minste lukt kan friste til synd og helvete. Det henger skam over deg om du spiser foran noen som faster. Noen sier det er greit. Det er ikke tvang i religionen. Men andre forventer folkeskikk som ikke tillater at man frister stakkarene som faster.

Ellers er det vanlig å rettferdiggjøre at man spiser ved å forklare hele helsehistorien sin, at man har migrene, kreft eller mageproblemer. Det er en invasjon av ens private liv.

Høy musikk kan gjøre deg til en synder

Hører du på høy musikk har du gjort sidemannen til en synder. Bryllupsfester må forskyves til etter Ramadan, det fungerer rett og slett ikke for den hellige måneden. For ikke å nevne at du må avstå fra sex. Du må vente til etter fastetimen, ha sex og så rense deg rituelt. Det er noe umenneskelig ved denne besettelsen av «renhet», mennesket er «urent» og kaotisk.

Les også

Brunei vil likevel ikke steine homofile

Et sekulært menneske lider under slike lover, og det gjør også samfunnet. Hele sektorer er dysfunksjonelle en hel måned fordi arbeiderne hverken er i stand til å tenke klart eller utføre fysisk arbeid på grunn av sult. De tenker ikke på faren de utsetter andre for i trafikken eller ved presisjonsarbeid.

Religiøst tyranni

Det eneste landet hvor jeg ikke følte denne tvangen var kanskje i det sekulære Tyrkia. I mange andre muslimske land lider man dersom man er innfødt men ikke religiøs, og må være en del av denne kollektive tvangen.

Jeg gruer meg til å tenke på hvor farlig det skal være i Saudi-Arabia i Ramadan, dersom man bryter fasten. Jeg håper vi ikke-religiøse en dag kan slippe det religiøse tyranniet som herjer i de fleste islamske land, at vi en dag får lov til å leve uten synlig eller usynlig religiøs tvang og forventing fra majoriteten.

Kommentarer til denne saken