Gå til sidens hovedinnhold

De stjal friheten min - og nå skal jeg tvinges til å maskere meg

Bildet av en fireåring i forsetet av pappas Amazon kunne lett blitt det siste noen tok av undertegnede.

Av Asbjørn Svarstad, journalist med base i Berlin

Dette er en kommentar. Det er skribentens holdning som kommer til uttrykk.

Tre timer senere krasjet far min front-mot-front med en tysker som drev og kjørte forbi på den smale E6-en gjennom Gudbrandsdalen.

Belte-underet

Det må ha vært et rent under som gjorde at begge foreldrene mine krabbet helskinnet ut av vraket. Lillesøster og jeg kunne plukkes uskadde fra baksetet - så sånn sett var alle glade. Mesteren sverget på at det var bilbeltene som hadde reddet moderen og ham. Da det noen år senere skulle innføres plikt for alle til å bruke bilbelter, var han straks på banen med sterk støtte.

På det tidspunktet hadde vi i familien allerede i flere år praktisert et strengt påbud. «Jeg har mange barn - men ingen å miste», pleide opphavet å brumme hvis noen undret seg.

Les også: En arisk slåsskjempe og polering av ei nazinese

Helvete brøt løs i avisene

Den gangen brøt hele helvete løs, og i månedsvis var leserbrev-spaltene fulle av rasende bidrag fra - først og fremst - menn som i ramme alvor mente at de var i ferd med å bli frarøvet sine grunnlovfestede rettigheter.

Ikke så rent få fortalte om den gangen de overlevde en alvorlig ulykke, fordi de ikke hadde sikkerhetsbelte, og derfor greide å hive seg unna i tide. Ding, dong - lyder det sannsynlig?

I våre dager er det teknisk umulig å starte opp uten belte - noe vi alle er helt inneforståtte med.

Alkoholprosenten som forsvant

Noen år senere var det styrken på pils som skulle ned med én prosent, og igjen kom det marsjerende en hær med herrer som unisont hevdet at de var i ferd med å bli fratatt en sentral del av kulturen sin.

«Pilsens venner» ble en slager blant store og små kjendiser, mens over hundre tusen meldte seg inn - og betalte medlemskontingent. I våre dager er det vel ingen som klager over styrken på det norske ølet, eller?

Les også: Gatenavnet som blir borte

Røyken som fordunstet

Tidenes aller største og verste overgrep fulgte da kristelige folkepartister - i kompaniskap med brundtlandske sosialdemokrater - fikk innført røykeloven. Aldri har det sett dystrere ut for freden og friheten i kongeriket. Hvor skulle det bli av hyggen rundt kafe- og øl-bord, hvis røykevarene uteble?

Restaurantbransjen truet unisont med et konkursras, og rundt i redaksjonene satt vi storrøykende bladfyker og sprøytet daglig bensin på bålet.

Sist jeg viste rundt en bunke nordmenn i Berlin - det var 40-50 av dem - så måtte jeg konstatere at jeg ikke lenger tilhører et mindretall. Marlboro-mannen var den eneste røykeren i hele selskapet - så jeg er på mine gamle dager blitt noe i nærheten av en sjeldenhet. (Eneste aktuelle argument for å ikke slutte nå, er ryktet om at nikotin dreper koronavirus).

Nettavisen Pluss: SS-general Reinhard Heydrich var nazi-apparatets mest forhatte mann. I Norge kunne en grov tabbe kostet ham karrieren

Trusselen om maskeplikt

Nå om dagen er den virkelige katastrofen i ferd med å inntreffe. Trusselen om maskeplikt synes å overbevise massevis av mennesker om at diktaturet lurer rett rundt neste sving. Og igjen er grunnloven truet.

I undergrunnen er det flere måneder siden maskeplikten ble innført. De som går ombord uten, gjør det med et ansiktsuttrykk som signaliserer at maskemangelen på ingen måte skyldes forglemmelse. Det er helt bevisst, og det er en demonstrasjon mot ett eller annet - også selv om det koster sure blikk, uvennlige tilrop og 500 kroner i bot for den som blir tatt.

Selv var jeg litt irritert over at det dugger på innsiden av brillene, men etter en halv time hadde jeg funnet løsningen.

Nå lar jeg heller maska bli sittende - enn å ta den av og på for hver gang jeg skal inn eller ut av en forretning, café eller en buss.

Nettavisen Pluss: Lille Inger reddet av motstandsfolk - mens moren ble gasset i Auschwitz

- Jeg gjør det for bestemoren din

En kranglevoren cafégjest ramset opp alle årsakene til at han mente jeg kunne droppe hele greia. De som befinner seg i den verste faresonen er overvektige, har sukkersyke og er over 60 år gamle. «Bingo på alle tre», svarte jeg: «Men dette handler ikke om at jeg skal beskyttes. Denne maska bærer jeg for å unngå at smitten skal komme videre til din bestemor.»

Evne og vilje til frivillighet har vi her i de tyske storbyene fått demonstrert i fullt monn den siste tida. Folk kaster maskene og feirer ville fester. Den siste supersprederen i Berlin gikk av stabelen under mottoet «bare feiginger er redde for Co19».

38 av kampdanserne pådro seg smitten. Som direkte konsekvens, måtte over 900 i karantene - er det ikke bare hylende festlig, dere?

Les også: Stormen som var en flau bris

Konsekvensen er at smittetallene eksploderer i Berlin, og i dag kom regningen for alle de ansvarsløses fremferd: Fra lørdag kveld skal samtlige serveringssteder og døgnkjosker stenge klokka 23. Det blir første gang siden krigens dager at kneiper og klubber må lukke dørene i minst en time midt på natta, noe som i praksis betyr at det ikke blir åpnet igjen.

Økonomisk kollaps

Rasende og fortvilte gastronomer protesterer forgjeves mot tiltakene - for den desiderte majoriteten av dem har lojalt fulgt alle påbud om hygiene og masker. Men bransjens sorte får lot det stå til - og nå må alle bære digre tap. Jeg tipper at flere allerede i løpet av de kommende dagene går økonomisk over ende.

Les også: Norsk monument for døde tyskere?

Nå kjenner jeg for øvrig alle nederlendere i kvartalet. De nikker og hilser vennlig ved synet av den røde Amsterdam-maska mi. Jeg velger i hvert fall å lese rynkebevegelsene rundt øynene deres som en del av et smilende ansikt.

Om et år eller så, skal du se de har funnet så gode vaksiner at vi smått om senn kan legge maskene på hylla.

De av oss som fortsatt er i live på det tidspunktet, kan jo underholde seg med en undersøkelse av hvordan våre demokratiske rettigheter har det.

Kommentarer til denne saken