RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

De verste eksklusive spillene

Sist oppdatert:
Åtte spill vi burde vært spart for.

I den såkalte konsollkrigen mellom Microsoft, Sony og Nintendo er et av de viktigste våpnene eksklusive spill. Altså spill som bare slippes til den ene konsollen. På denne fronten er det særlig Microsoft og Sony som gjøre store nummer ut av sine prosjekter.

Eksklusive spill regnes ofte for å være noe eget og bra, og som skal hjelpe til med å få forbrukerne til å velge den ene konsollen fremfor den andre. Både Sony og Microsoft trykker «Only on Playstation» eller «Only on Xbox 360» på omslaget til sine spill, men denne merkelappen er ikke ensbetydende med kvalitet.

Vi har tatt en titt på fire eksklusive spill til hvert av formatene som slett ikke holder hva de lover.

Xbox 360

Too Human

Silicon Knights

Actionrollespillet «Too Human» skulle være et av høstens store spill til Xbox 360 i 2008. Ikke minst takket være utviklernes tidligere utgivelser var forventningene høye. Men allerede da vi testet en tidlig versjon av spillet ble det klart at mye var galt med «Too Human».

«Too Human» ble høstens store skuffelse. På tross av den spennende miksen mellom sci-fi og norrøn mytologi, en haug i utgangspunktet heftige kamper og masse barskt utstyr, feilet spillet i å underholde. Kameraet lever sitt eget liv og gjør sitt ytterste for å drepe deg, siktingen er kronglete, kanter og lignende kommer ofte i veien for angrepene dine, fiendene blir sterkere etter hvert som du blir det og enhver følelse av fremgang er fraværende, vanskelighetsgraden ikke-eksisterende (du kan ikke dø), også videre, også videre.

667

Hour of Victory

Nfusion

Krigsspillet «Hour of Victory» starter bra, men viser snart sitt sanne ansikt. Fra og med det andre kapittelet, som foregår i en borg oppe i alpene, var «Hour of Victory» bare sorgen. Vi mistenker at utviklerne tok ferie etter å ha gjort ferdig de første banene og lot ufaglærte vikarer fikse resten.

Spillet byr blant annet på fiender med kraftige våpen som plutselig spretter opp fra intet, dette skjer altfor ofte og stort sett havner de rett bak deg. Resultatet er at du er død før du i det hele tatt rekker å snu deg, og som oftest må du spille gjennom store deler av de etter hvert utrolig kjedelige banene på nytt.

Vi kunne også fortalt om den grusomme tankskontrollen, elendige flerspillerdelen og de utallige, utallige programmeringsfeilene, men det er kanskje like greit å la være.

3436

Velvet Assassin

Replay Studios

Ingen kan beskylde utviklerstudioet Replay Studios for å mangle markedsføringstalenter. Hovedpersonen Violette Summer i actionspillet «Velvet Assassin» har den strammeste virtuelle kroppen vi har sett på lenge, og elsker tettsittende klær. Og det brukes for alt det er verdt.

Dessverre gjelder regelen om at jo mer sexy dess mindre kvalitet også for dette spillet.

Uansett hvor spennende spillet får oppgavene til å høres ut, går de fleste ut på å komme seg til et bestemt sted og drepe alle nazistene man møter på veien. Takket være spesielt en stygg feil er de to tingene lettere sagt enn gjort, spillet sliter veldig med å bestemme seg for om du er synlig eller ei.

Selv om du for eksempel får beskjed om at du er godt gjemt, er ikke det nødvendigvis riktig. Resultatet er at du blir sett, skutt og må starte fra forrige lagringspunkt uten å kunne noe for det. Artig? Ikke særlig. Frustrerende? Veldig.

I tillegg er «Velvet Assassin» så lineært som et spill kan få blitt. Siktesystemet dårlig, å skyte noen fra kloss hold tilnærmet umulig og grafikken middelmådig.

3437

Perfect Dark Zero

Rare

Når vi snakker om eksklusive spill til Xbox 360 er det ingen vei utenom «Perfect Dark Zero». Dette var selve Lanseringsspillet da den andre generasjonen spillkonsoll fra Microsoft ble introdusert i 2005. Selv om folkene bak spillet har sluppet den ene middelmådigheten etter den andre de siste årene, trodde vi likevel at «Perfect Dark Zero» skulle blir bra. Xbox 360s svar på «Halo», hørte vi noen si ...

Men dessverre. Selv om spillet ikke er helt håpløst, er det en av de aller største skuffelsene i Xbox 360 sin historie. Du spiller som den supersexy agenten Joanna Dark og skal løpe rundt i lekre omgivelser og skyte fiender. Dessverre er ikke brettene noe særlig å skryte av. Noen byr på underholdende skuddvekslinger og spennende øyeblikk, men de fleste er et sammensurium av ganger og kjedelig konstruerte rom. Mange er så uinspirerte at de suger all lysten til å fortsette ut av deg.

«PDZ» klarer ikke å bestemme seg for hva det vil være. Noen ganger får du beskjed om å liste deg rundt, men takket være en ustabil kunstig intelligens og dårlig implementerte løsninger, er det tilnærmet umulig.

Avstanden fiendene kan se deg på varierer fra person til person og du kan bare gjemme deg bak noen gjenstander (selv om de ser like ut). Ofte ender det med at du spiller «PDZ» som et vanlig skytespill, noe som neppe er det utviklerne hadde planlagt.

Les anmeldelsen av «Perfect Dark Zero»

3438


Playstation 3

Genji: Days of the Blade

Game Republic

Actionspillet «Genji: Days of the Blade» er oppfølgeren til det høyst middelmådige og akkurat passe underholdende «Genji» til PS2. I det spillet skal du herje rundt i Japan i gamle dager og drepe en hel haug monstre.

«Days of the Blade» går mer eller mindre ut på akkurat det samme. Som en av fire figurer (du kan bytte mellom dem når du vil) skal du løpe rundt i noen passe pene omgivelser og dele ut så mye skade du bare kan.

Dessverre er det alt annet enn artig, kampene er like festlig som en reprise av «Hotel Cæsar». De fleste slemmingene gir inntrykk av å ville dø, som oftest holder det å trykke litt tilfeldig på de to slåknappene for å vinne. Den lave vanskelighetsgraden er likevel ikke spillets største problem, den «æren» får det helt forferdelig elendige kameraet. Utviklerne har av en eller annen grunn zoomet det såpass inn at du nesten ikke ser noe av det som foregår rundt deg.

Les anmeldelsen av «Genji: Days of the Blade»

3439

Lair

Factor 5

«Lair» er et påkostet spill med vakker grafikk, flotte mellomsekvenser og pompøs musikk. Men det betyr naturligvis ingenting når spillets gameplay ikke holder mål.

Mellomsekvensene blir kastet bort på en svulstig og uoriginal fantasyhistorie om drageridderen Rohns kamp mot diverse ondskap, og musikken og grafikken danner bakteppe for noen av tidenes mest frustrerende luftkamper. Dragene kan bare styres ved hjelp av bevegelsesmulighetene i kontrollen og er omtrent like lette å ha med og gjøre som en dødelig fornærmet elefant.

For å få beistene til å reagere må du gjøre store bevegelser med kontrollen, og det blir ikke bedre når de først har kommet i gang.

Resultatet er at alt går i rykk og napp, selv etter over en måneds testing hadde jeg trøbbel med å få dragene til å gjøre som jeg ville. Spillet sliter for øvrig også med å oppfatte diverse spesialbevegelser - hvis du for eksempel vipper kontrollen mot deg skal dragen snu seg 180 grader rundt, men det fungerer sjelden.

Les anmeldelsen av «Lair»

3440

Haze

Radical

«Haze» kom i mai 2008, og var det første spillet på lang tid som slippes eksklusivt til Playstation 3 og som er laget av andre enn Sony selv. Utvikleren Radical er blant annet kjente for «Timesplitters»-serien som byr både på en suveren flerspiller- og glimrende enspillerdel.

Det var med andre ord knyttet forventninger til «Haze», men denne gangen klarte ikke Radical å innfri. Sammenlignet med for eksempel «Call of Duty 4» eller «The Orange Box» føles spillet gammeldags og kjedelig. De heftige Hollywood-lignende kampsekvenser i «Call of Duty 4» spiser samtlige av «Haze» sine til frokost, mens fortellingen i «Half-Life 2» og kompani er som Shakespeare i forhold til det vi får servert her.

Antallet fiender du møter er bestandig høyt, men dessverre gjør de for ofte dumme ting og tåler lite. På tross av at våpnene er heftige og omgivelsene glimrende tilpasset, er med andre ord ikke feidene så artige som de kunne ha vært.

Les anmeldelsen av «Haze»

6

Ridge Racer 7

Namco Bandai

Etter suksessen med «Ridge Racer» til PSP pumpet Namco ut titler i stort fart, det ene verre enn det andre. Det foreløpig siste spillet i serien, «Ridge Racer 7», er ikke et unntak. Det hjelper lite at spillet byr på en hel haug løp, spillmoduser og andre ting du kan finne på, når det er så kjedelig at vi faktisk sovnet mens vi spilte det.

Namco har, tradisjonen tro, valgt minste motstands vei og du konkurrerer stort sett på baner fra «Ridge Racer 6». Så selv om mange av de er gode, vil de av dere som har spilt forgjengeren miste interessen veldig fort.

Et større problem er imidlertid det at bilene ikke er noe artige å kjøre. Utviklerne har ødelagt kontrollen, nå føles det mest som om du svever bortover banen. Et annet minus er at sladdene, som tidligere krevde en del ferdigheter, går mer eller mindre automatisk og dermed er verken artige eller tilfredsstillende.

Det aller verste med spillet er likevel motstanderne. Etter at du har oppgradert bilene dine litt er de lett match, og når de først byr på en utfordring er det ikke fordi de kjører nevneverdig godt. Utover i spillet strammer Namco inn på hvor langt bak konkurrentene får ligge (såkalt «catch-up») og lar de jukse mer og mer. Der hvor du må jobbe hardt for hver eneste nitro (du tjener dem, som vanlig, ved å sladde), trenger datasjåførene bare be spillet pent og kan dermed stikke av fra deg sånn cirka akkurat når de vil. Artig? Nei.

Les anmeldelsen av «Ridge Racer 7»

3441

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere