Mina Bai

Dekningen av Iran-USA-krisen er ensidig. Trump er ikke den eneste slemme ulven

Iranere brenner et amerikansk flagg i Teheran. Foto: Ebrahim Noroozi/AP/NTB scanpix

Iranere brenner et amerikansk flagg i Teheran. Foto: Ebrahim Noroozi/AP/NTB scanpix

Det er svært frustrerende å sitte her i Norge og Vesten og bevitne mediedekningen av en potensiell krig mellom Iran og USA.

Alt måles og skrives ut fra fiendtligheten mot USA - og spesielt mot Trump-administrasjonen. En svært komplisert situasjon er blitt redusert til et meningsløst, svart-hvitt bilde.

La meg være klar og tydelig her:

Jeg er ikke for krig. Mesteparten av den iranske befolkningen er ikke for krig. Krig betyr ødeleggelse og tap av liv. Men dette betyr ikke at det iranske regimet har vært noe fyrtårn for fred og stabilitet i Midtøsten slik man kan komme til å tro når man leser vestlige medier. Det betyr heller ikke at amerikanerne ikke har vært tålmodige i løpet av 40 års anti-amerikansk propaganda fra det iranske regimet.

Eskalerende krise

Den eskalerende krisen mellom Iran og USA i de siste ukene begynte med informasjon fra amerikanske myndigheter om at Iran-støttede paramilitære grupper i Midtøsten under ledelse av revolusjonsgarden, spesielt i Irak, har planer om å angripe amerikanske mål eller USA-alliertes interesser i området.

Risikoen økte spesielt etter at USA oppførte Irans revolusjonsgarde på sin terrorliste. Dette medførte at USA sendte hangarskipet «Abraham Lincoln» til regionen, med ett eller flere B52 bombefly. USA har opp mot 5.200 soldater stasjonert i Irak, noe som iranske myndigheter, spesielt den såkalte «lederen Khamanei», har kritisert mange ganger. Iranske myndigheter blander seg stadig inn i innenrikspolitikken til Irak.

40 år med militarisering av Midtøsten

Det iranske regimet har i løpet av 40 år militarisert Midtøsten, og har tatt aktivt del i krigen i Syria, i Jemen gjennom Hoosiene, i Irak gjennom paramilitære Sjia-grupper, i Libanon gjennom Hizbollah og i Gaza gjennom Hamas og nå gjennom Taliban i Afghanistan.

Dette har ikke hjulpet noen, og har medført rivalisering fra Saudi-Arabia. Det hele har medført sultkrise i Jemen, der Hossiene har kontrollert og stengt viktige havner - til humanitær krise i Gaza når Hamas vil ikke gi slipp på krigsretorikk mot den mektige krigsmaskinen Israel - og til destabilisering av Libanon.

Milliarder av dollar av Irans penger, blant annet av fattige og trengendes penger, er blitt brukt på internasjonal terrorisme. Dette mens det iranske folket gjennom makt og tvang, gjennom undertrykkelse og et brutalt diktatur, er blitt frarøvet deres gudegitte rett til olje- og eksportinntekter.

Terror, korrupsjon og religiøst mørke

Mange milliarder dollar av Irans penger er ikke bare blitt brukt på disse terroristiske målene, men har havnet på kontoene til regimets mektige menn og deres enorme mafianettverk. Ingen kan protestere mot regimets absurde anti-amerikanske politikk og militarisering av Midtøsten.

Enhver iransk borgers kritikk av denne absurde politikken møtes med fengsel og tortur.

Tyrkia hadde bare i fjor mer enn 40 millioner turister, og Emiratene har gått fra å være en ørkenby til å bli et av verdens mest spennende land. Mens Iran, kanskje Midtøstens mest spennende land med et unikt mangfold av etnisitet, religioner, geografi, kultur og historie, er blitt en havn for all verdens terroristgrupper og for et religiøst mørke.

Det er forbudt å drikke og feste - og kvinner må dekke seg til i offentligheten. Det iranske folket har aldri gitt sin tillatelse til denne umenneskelige politikken. De er blitt holdt som gisler av ideologiske ekstremister og religiøse fanatikere i 40 år. Hvert fjerde år lager regimet et slags demonstrativt valgsirkus, der iranere må velge mellom «pest og kolera». De kan blant annet stemme på de såkalte reformistene som til syvende og sist vil det samme som den religiøse lederen Khamanei.

Regimet er ikke alene

Dessverre ser det ut til at det ideologiske regimet i Iran ikke er alene. Deres ideologiske venner spenner fra Iran over hele Midtøsten, og til anti-amerikanske, venstrevridde venner og medier i vesten.

En ting de alle deler er anti-amerikanisme og å være anti-Israel. Slik gir regimet og deres venner blanke blaffen i Iranerne. Det er derfor lederartikkelen fra Dagbladet dessverre tar side med det iranske regimet uten å gi noen nyanser om den nært forestående krisen.

Alt blir redusert til et svart-hvitt bilde av et stakkars, uskyldig regime og en Goliat som USA. Lederartikkelen i Aftenposten er kanskje litt bedre. En eller to setninger er viet brutaliteten til regimet, men de tar også side med det iranske regimet og presser for en Instex-løsning.

Ensidig nyhetsdekning

Det er slik man leser en ensidig reportasje om Iran-USA-krisen i New York times i disse dager. Når jeg leser disse artiklene føles det som om jeg sitter i Iran og leser Tasnim, Irans «hardline-avis».

I et debattmøte mellom tre Iran-eksperter på den svært populære opposisjons TV-kanalen Manoto, som kanskje er en av de mest sette persisk-språklige TV-kanalene i Iran, kringkastet fra London, kunne man nylig høre fra en av dem, den såkalte reformisten og professoren i politisk historie Zibakalam, en ganske kjent figur i Iran, om at iranere er dønn lei av regimets 40-årige USA-stridige politikk. Det er overraskende å se han sammen med to iranske eksperter, begge tilhørende opposisjonen i eksil. At alle tre deler et syn på den absurde politikken til regimet som er i ferd med å ødelegge Iran for godt.

I vår ble Iran rammet av en av de verste flom-katastrofene landet noen gang har opplevd. Dette fordi den iranske revolusjonsgarden har vært opptatt av å bygge villaer og hus i mange år for å tjene penger - uten å tenke på ivaretakelse av infrastruktur og forebygging av flommer. Dette mens iranske miljø-forkjempere får dødsdom for deres aktivisme.

- Hold kjeft og gå vekk!

Hva gjorde myndighetene etter katastrofen?

De arresterte folk som klaget. De skjelte ut en eldre mann som spurte en av myndighetspersonene som besøkte området om hvorfor myndighetene bruker iranske penger på Syria og ikke på iranere. Myndighetspersonen som var omringet av vakter svarte med at mannen måtte «holde kjeft og gå vekk!»

For en måned siden ble den Sjia-paramilitære, irakiske styrken Hasht Al Shaabi, støttet av den iranske revolusjonsgarden, sluppet løs inne i Iran under dekke av at de skulle hjelpe flomrammede i Sør-Iran. Disse ble sluppet bevæpnet inn i et område berømt for heltemot og opprør for å slå ned på eventuelle folkeopprør. Dette var et sjokkerende syn for iranerne - et brudd på Irans suverenitet - og et overgrep mot vårt land som ingen turte å si noe i mot.

Oppfordret til sex

Ikke bare det. En mullah oppfordret på Twitter også iranske kvinner å gi disse fremmede sex for å gjøre en god gjerning. Sex med disse ville være som å be og faste tusen ganger! skrev mullahen.

I de siste månedene har iranrne demonstrert. Arbeidere, fagforeningsledere, lærere, studenter, pensjonister og folk som har mistet sine penger til banker knyttet til regimet, som rett og slett har tatt folkets penger og løpt av gårde. Svaret de har fått fra myndighetene for deres misnøye er å bli arrestert, holde kjeft eller bli torturert.

I går ble sykling forbudt for kvinner i Isfahan, en av de største byene i Iran. Iranere viser ved enhver anledning sivil ulydighet. Her snakker jeg ikke om jenter og kvinner i Iran som tar av seg den obligatoriske hijaben i protest i verdens eneste land som påbyr kvinner å dekke seg til i det offentlige rom. Det alene er et svart kapittel for seg selv.

Glemmer å nevne iranernes elendige hverdag

Volden, ydmykelsene og overgrepene som skjer daglig i Iran mot iranere er noe vi sjelden ser noe av - eller leser noe om i regimevennlige New York Times, Dagbladet eller Aftenposten. Det er en skam at disse venstre-ledende avisene i det hele tatt påberoper seg å være nøytral presse. Når de først skriver en lederartikkel om situasjonen i Iran, må de også nevne iranernes elendige hverdag.

Gjennom 40 år med presteskaps-styret har regimets menn ropt «Død over USA» ved enhver anledning, og har tegnet det amerikanske flagget under føttene til besøkende på diverse universiteter og organisasjoner. De har vist at de er USA-motstandere. De har etter amerikansk analyse drept opp til 600 amerikanske soldater gjennom deres paramilitære krefter i Irak, og gjennom bomber i veikanten. Når de bevæpner terrorgrupper og dreper amerikanere over hele Midtøsten har Trump, enten man liker ham eller ikke, rett til å kalle atomavtalen til Iran «a bad deal».

Trump, Obama og «a bad deal»

Nettopp fordi militarisering av området har vært «a bad deal». Men det er også «a bad deal» når iranere ikke har sett ett eneste øre av pengene president Obama gav regimet. Obama, gjennom å gi iranske myndigheter mellom 25-50 milliarder dollar tilbake av Irans konfiskerte penger etter den såkalte atomavtalen, gjorde iranerne ingen fortjeneste. De pengene ble ikke brukt på iranerne. Andelen av barnearbeidere gikk ikke ned, prostitusjon og fattigdom ble ikke noe bedre. Pengene gikk til Hossiene i Yemen, til Hizbollah i Libanon, til Assad og til paramilitære irakiske Sjia-grupper.

Obama-penger

Dette mens fattige i Iran sulter og millioner lever under den kritiske fattigdomsgrensen. Dette mens arbeidsledighet, prostitusjon, underslag i millionklassen og narkotika som kontrolleres av regimet ikke gikk ned selv med Obamas rause gest.

Derimot, etter at Trump trakk USA ut av atomavtalen, begynte Hizbollahs leder å tigge om penger - og leiesoldater i Syria mistet interessen siden de fikk ikke betalt.

President Trump har fått nok av regimet. Det har også iranerne. Problemet er at han sørger for amerikanske interesser, mens vi iranere må tenke på Irans interesser. Disse to synene strider mot hverandre.

Men våre veier krysses nå med Trump i det vi begge misliker regimet i Iran.

Selvfølgelig er iranere som alle andre mangfoldige, og her snakker jeg om meg selv og de mange iranere som er enig med meg i dette. Den amerikanske utenriksministeren har sagt at USA ikke vil ha krig, men at et hvert angrep på USA eller deres allierte i regionen er Irans skyld og skal gjengjeldes. Samtidig later aviser som New York Times i denne ukens artikkel som at regimet er den stakkars, fredelige parten oppe i dette.

Alle mors fred - alle mors kriger

Uttalelser fra en av revolusjonsgardens ledere om at USAs krigsskip i regionen ikke er en trussel, men et «mål», har merkelig nok gått New York Times hus forbi. Det samme med den tidligere uttalelsen fra den såkalte iranske reformist-presidenten Rohani om at: «vi er alle mors fred og alle mors kriger». Eller det at «dersom amerikanerne stenger Hormuz-stredet, vil vi ikke tillate at andre naboland skal selge olje.» Disse avisene later som at det iranske regimet er et fyrtårn for «fred og stabilitet» i regionen, bare fordi regimet tidligere ble «tvunget» til forhandlingsbordet om atomavtalen.

Mens virkeligheten er langt unna det de skriver om.

I disse øyeblikkene venter verden spent på å se om hærverk mot fire skip ved havnebyen Fujairah i Emiratene hadde iransk innblanding eller ikke. Det har kommet rapporter om droneangrep mot saudiske oljefelter. Dersom det viser seg at det iranske regimet hadde noe med dette å gjøre, er vi bare et lite stykke unna krig.

Iranere er bekymret og redde. Når vestlige medier viser Zarif, den «snille» iranske utenriksministeren som mener han ikke vil ha krig, viser de ikke hele sannheten. Zarif hadde ingen problemer før da han snakket varmt på persisk om Irans deltagelse i krigføring i regionen.

Kidnappet av religiøse fanatikere

Iranere ønsker ingen krig, men de vil heller ikke ha noen iransk innblanding i regionen. Vi er en nasjon med lang historie og sivilisasjon, langt fra ferdig med krigshissing, en nasjon av dikt og sang, dans og vin. Vi er en nasjon for fred som er blitt kidnappet av religiøse fanatikere. Verden må se Irans ledere som det de er, blodtørste ekstremister som skjuler seg bak smil som utenriksministeren Zarif og den smilende presidenten Rohani.

De er alle av samme ulla - og under ETT lederskap og ÉN leder - som i hans galskap har mistet kontakten med virkeligheten som alle andre diktatorer.

En mann som fremdeles mener at han skal lede «den muslimske verden». Dette betyr i praksis at han skal lede, og har ledet, Iran, iranere og regionen inn i krig.

Hans ord er tomme når han nå mener at han ikke vil ha krig, når hans handlinger har pekt på noe annet.

Mediene i vesten har et ansvar for å skrive om dem.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.