Vi feirer jul fordi en liten gutt ble født av en jomfru i en stall for omtrent 2019 år siden. Det vet de fleste av oss, men ikke hva som skjedde med den lille gutten på nyåret.

Dette er den utrolige historien om en av de viktigste relikviene i den katolske kirke, Jesu forhud.

I over tusen år ble Den Hellige Forhud dyrket for sin undergjørende kraft, før den til slutt ble stjålet fra en skoeske i et privat garderobeskap i 1983. Tyveriet er til dags dato ennå ikke er oppklart, men både Vatikanet, nynazister, satanister og mafiaen har vært mistenkt.

Les også: Når blir norsk bare er en museal liten kuriositet på linje med norrønt og urnordisk?

Englene tok vare på den

Første gang vi hører om den hellige forhud er nesten på dagen åttehundre år etter at den ble fjernet fra sin første eier. Ifølge en legende skal Karl den Store ha gitt den i gave til paven som takk for at paven kronet ham til fransk-romersk keiser på første juledag år 800.

Og hvem hadde så Karl fått den fra? Jo, av en flokk engler som viste seg for ham da han ba ved den hellige gravs kirke i Jerusalem. Og de igjen hadde naturligvis sikret seg den da Jesus som jødisk guttebarn ble omskåret 1. januar år 1. Ved den anledning skal de ha vært forutseende nok å legge den lille hudbiten på en krukke med en spesiell salve slik at den ikke skulle gå ut på dato med det første.

Forhuden som giftering

En av dem som var opptatt av Jesu forhud var den Hellige Catarina av Sienna. Som tolvåring hadde hun en visjon der hun giftet seg med Jesus, og ved den anledning skal Jomfru Maria ha satt en ring på hennes finger, ikke av gull, men av Jesu eget kjød, nemlig den hellige forhud.

Les også (Nettavisen+): Stig Otto fant en hemmelig inngang på eiendommen. Han fikk hakeslipp av oppdagelsen bak døra

Jeg har selv sett fingeren hennes. Den er i dag utstilt i en glassbeholder i kirken San Domenico i Sienna, der også hodet hennes er oppbevart, men forhuden la jeg ikke merke til.

Det gjorde heller ingen i Catarinas samtid, men Jesus og hun selv visste at den var der som et evig symbol på det hellige ekteskapet mellom dem. Et ekteskap som gjennom ringen hadde kostet jesusbarnet smerte og blod, og som derfor var av ekstra stor betydning for Catarina, siden hun var så opptatt av alle former for selvplaging.

Hun pisket seg selv, bar et stamt, piggete jernbelte som til slutt grodde inn i huden hennes, fastet i månedsvis, drakk sårvæske fra syke mennesker og påførte sin egen kropp så store lidelser at hun døde fullstendig utslitt 33 år gammel, like gammel som det hennes brudgom ble.

Her kan du lese flere innlegg av Tommy Sørbø.

Ikke bare én forhud

Utover i middelalderen dukket det etter hvert opp stadig flere forhuder, som alle hadde det til felles at de ble sagt å tilhøre Jesus. Forståelig nok.

For på grunn av tilstrømningen av pilegrimer var en slik relikvie en viktig inntektskilde for stedet der relikvien ble oppbevart.

Forhuden var den eneste biten av Jesu kropp som ble igjen på jorden da han selv fór opp til himmelen etter å ha stått opp igjen fra de døde, derfor var den den helligste av alle kristenhetens relikvier. Mer populær enn selv Jomfru Marias morsmelk, som flere kirker hevdet at de hadde. Troende som hadde vært i kontakt med en så hellig relikvie kunne håpe å slippe fortere inn i himmelen enn andre, og var de riktig så heldig kunne de kanskje helt unngå skjærsilden.

På 1400-tallet skal det faktisk ha vært hele tjueen hellige forhuder i omløp rundt omkring i Europa. Noe som utvilsomt må ha fristet vitsemakere like mye den gang som det ville ha gjort i dag, selv om våre forfedre sikkert var litt mer forsiktig med sitt publikum før de fortalte vitsene sine videre.

Jesus kunne gjøre vann om til vin, men at han hadde tjueen peniser sto det ikke noe om i bibelen. Dermed ble forvirringen rundt de mange forhudene etter hvert så pinlig for kirken at noe måtte gjøres. Noen gjorde noe på egenhånd, som for eksempel Birgitta av Sverige (1303-1373) som i en åpenbaring fra Gud fikk beskjed om hvor den ekte forhuden ble oppbevart, mens nonnen Agnes Blannkein (1244-1315) i sin visjon fikk smake på Jesu forhud, og forklarte at den smakte søtt som honning.

Mens andre handlet på ordre fra kirken, som fikk leger til å lukte og smake på de ulike forhudene i håp om å finne originalen.

I Frankrike ble disse legene simpelthen kalt for «croques-prépuces» «forhud-mumsere».

Les også: Et garasjeanlegg for jordbruksmaskiner? Et utkikkstårn for ornitologer? En bunkers?

Stjålet første gang

På slutten av 1400-tallet ble Vatikanets eksemplar, som ble oppvart i «Sancta Sanctorum», et kapell i Laternakirken i Roma, offisielt erklært å være Jesu virkelige forhud, og horder av pilegrimer fra hele Europa oppsøkte stedet i håp om å få ta del i relikviens undergjørende kraft.

Helt til den ble stjålet av en keiserlig tysk leiesoldat under plyndringen av Roma i 1527. Soldaten flyktet, men ble arrestert og kastet i fengsel i den lille landsbyen Calcata som ligger fire mil nord for Roma. Tretti år senere fant man relikvien i det som hadde vært soldatens celle. Fra den tid og helt fram til 1983 ble den hellige forhud oppbevart og tilbedt i denne byen.

Men ikke uten konkurranse. I 1856 oppdaget man under byggearbeider i et fransk kloster nok en hellig forhud, og dét med en forhistorie som virket vel så overbevisende som relikvien i Calcata.

Hva skulle den katolske kirke nå gjøre? I år 1900 forbød rett og slett pave Leo XIII enhver omtale av den hellige forhud. I fornuften, opplysningen og maskinenes tidsalder var tilbedelse av Jesu genitalia ikke bare pinlig, men rett og slett overtro, selv for Vatikanet.

Les også: Foreldre gjør ikke det du vet

Stjålet for andre gang

Men slik så man ikke på det i Calcata, som var stolt av sin relikvie, og som feiret den med fest og prosesjoner på Jesu omskjæringsdag 1. januar helt fram til 1983.

Da ble den stjålet på nytt, denne gangen fra den lokale prestens eget garderobeskap, hvor han oppbevarte den i en skoeske. Antagelig fordi han var redd for at Vatikanet sentralt ville komme for å kreve den tilbake. Derfor er det ikke så underlig at de fleste i dag tror det er Vatikanet selv som står bak tyveriet, selv om både nynazister, satanister og mafiaen har vært mistenkt.

Hadde man spurt kirkens lærde for firehundre år siden om dette forsvinningsnummeret, ville de kanskje ha svart at relikvien selv hadde fløyet til himmels etter sin opphavsmann.

På 1600-tallet hadde nemlig teologene følgende forklaring på de merkelige ringene rundt Saturn som astronomene nettopp hadde oppdaget:

Det er Jesu forhud som har steget til værs og blitt igjen på halvveien opp mot himmelriket.

Les også: Tradisjonsevangeliet