RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Den fantastiske prestasjonen

Sist oppdatert:
Pertemba Sherpas kanskje største klatreprestasjon kom i 1975. Da ledet han førstebestigningen av sydvestveggen på Mount Everest.

HOLMELNKOLLEN (TV 2 Nettavisen): Og det ikke uten dramatikk. Han hadde vært på fjellet både i 1971 og i 1972. Uten å klare å passere hindringene på sydvestveggen.

- Vi kom oss opp til 26.000 fot (ca. 7900 meter) 1971, før vi måtte gi opp. Odd Eliassen var blant annet med da. Året etter var jeg der med Chris Bonnington. Vi greide ikke å ta oss forbi den sydlige pillaren (south pillar), men jeg trodde jeg hadde sett meg ut en vei forbi den, forteller Pertemba til TV 2 Nettavisen.

Tre år senere var han tilbake på fjellet i ekspedisjonen som ble ledet av Chris Bonnington. Det var et uhyre sterkt lag.

- Vi hadde lært mye fra de to tidligere ekspedisjonene. Og vi hadde med oss det vi trengte på utstyrssiden. Blant annet spesielle telt som tålte veldig mye. Det var nemlig mye steinsprang på sydveggen.

- Bonnington utpekte meg som sjefssirdar. Jeg ble litt nervøs for det først, men det var en stor drøm for meg. Fjellet er nemlig ikke enkelt.

Bra logistikk
- Vi hadde imidlertid en kjempestor ekspedisjon. Det var minst 60 sherpaer fra Base Camp og opp. 25 av dem jobbet kontinuerlig med isfallet. På grunn av den gode logistikken klarte vi å få opp veldig mye utstyr høyt opp i fjellet. Og det var det som gjorde at vi til slutt lyktes, forteller sherpaen videre.

Doug Scott og Dougal Haston nådde toppen av Everest via Sydvestveggen den 24. september. Pertemba gikk sammen med Peter Boardman og kom seg opp til toppen to dager seinere, via den sammme ruten.

Den er for øvrig aldri gjentatt. Her er hans fortelling til TV 2 Nettavisen fra turen:

«Vi var veldig heldige som kom oss opp den 26. september det året. Det var veldig dårlig vær. Heldivgis var det lite vind, og ikke noe snø, men tåka var tjukk. Da vi kom på toppen kunne vi ikke se fjellene rundt oss. Klokka var da rundt 13.30, og det begynte å bli seint.

Ut av tåka
Derfor ville jeg komme meg ned så fort som mulig. Vi tok bare noen få bilder, delte en sjokolade før jeg ville gå. Da tok Peter fram en båndspiller og ville intervjue meg om hva jeg følte der oppe. Jeg sa: Glem det! Snudde på hælen og begynte å gå ned.

- Da fikk jeg se en person komme ut av tåka på vei opp! Det var Mick, eller Michael Burke som var hans fulle navn. Han hadde glemt kameraet sitt, så jeg tok et par bilder av ham der, og så fikk han med seg mitt kamera den vesle biten bort til toppen.

Vi sa til ham at vi tok det rolig nedover, og at han måtte forte seg. Så vi gikk rolig ned fra topp-pyramiden, ned Hillary Steps, bort kammen til sydtoppen. Der satte vi oss ned for å vente.

Der ventet vi i en time i stadig dårligere vær. I løpet av den timen begynte det å snø, og vi fikk det som kalles fullstendig white out. Vi så ikke noe som helst. Da må jeg innrømme at jeg ble skikkelig nervøs.

Da den timen var gått sa jeg til Peter at vi var nødt til å komme oss tilbake. Det var ikke mulig å overleve der oppe uten telt. Vi hadde ikke sett noe til Mick ennå. Peter sa vi skulle vente i ti minutter til, og de tgikk jeg med på.

På det tidspunktet snødde det enda mer, og det var veldig kaldt. Vi sto i snø til hoften. Vi la igjen litt sjokolade og litt mat til Mick og begynte å gå nedover. Da må klokka ha vært mellom 17 og 17.30.

Opp igjen
Peter gikk først og vi kom oss ned mot sydpillaren. Men så havnet vi ved et stort overheng, så vi fant ikke veien forbi den. Derfor bestemte vi oss for å gå helt opp til sydtoppen igjen. Jeg håpet selvsagt at Mick ville være der da. Men det var han ikke. Da må klokka ha vært rundt 18. Nå var det min tur til å gå først. Det var enormt med snø og vi hadde ikke tau. Vi var bare bundet til hverandre med en taustump.

Jeg fant veien ned til en kjent renne. Og så gikk det et snøskred – antakelig fra området omkring Hillary Step. Det var ikke så stort skred, men det var nok til å rense området ned renna for snø.

J

eg hadde samtidig mistet det ene stegjernet mitt, og fikk det ikke på igjen. Vi hadde ikke mye oksygen igjen, og vi hadde trøbbel med å finne tauet som var festet på toppen av et område med fast fjell.

Vi visste vi hadde kommet for langt ned, men visste ikke hvor vi var. Plutselig lettet været bitte litte granne, og vi fikk øye på noen klipper ovenfor oss. Vi klatret opp tid, og ganske riktig. Der hang det faste tauet, sammen med en sylinder oksygen.

Da sa Peter at nå var vi hjemme!

Og det var jeg enig i. Han la i vei i stor fart nedover, mens jeg kom ruslende i mer moderat tempo bak. Jeg løsnet tauet jeg hadde rundt livet, og lot ham gå. Det var flere som venta på oss ved teltet på 8.200 meters høyde.

Fant aldri
Imidlertid hadde jeg blitt snøblind, så jeg kunne ikke gå ut av teltet det neste døgnet. Peter hadde noen frostskader på føttene, så vi kunne ikke bli med for å lete etter Mick neste dag.

Peter og jeg ble liggende i teltet i over ett døgn uten mat, men med mer enn nok varm drikke. Til slutt måtte vi gi opp på grunn av været. Været ble bare verre og verre, så Mick ble heller aldri funnet.

Antakelig har han falt ned Kangshung-veggen – altså på nordsiden. Hadde han falt på sydsiden ville han vært funnet i løpet av de 30 siste årene. Sammen med mitt kamera.

Enten skjedde det på vei ned fra selve toppen, eller så var det på kammen bort til sydtoppen. Uansett så var han helt sikkert oppe på toppen. Det var bare en ekstremt kort bit kan skulle gå da vi skiltes.

Vi hadde flaks den gangen på Everest. Men sånn er det å klatre i slike omgivelser. Vi utfordret naturen og vant.»

Klatringen opp sydvestveggen er aldri blitt gjentatt på Mount Everest.

PS!
Han kom seg også opp på toppen av Mount Everest 1. oktober 1979. Da under tyske Gerhard Schmatz` ledelse. Denne gangen gikk veien opp den tradisjonelle ruta til sydpasset og videre opp sydøstryggen. Og igjen med den norske ekspedisjonen 21. april 1985.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere