Gå til sidens hovedinnhold

Den frie verden trenger et sterkt Amerika

Det globale kommentariatets legitimering av et disproporsjonalt fokus på Trumps personlighet og stil er problematisk.

Av: Runar Søgaard, foredragsholder og ledelseskonsulent.

Dette er en kommentar. Det er skribentenes holdning som kommer til uttrykk.

Når den politiske retningen i verdens viktigste nasjon skal velges kan dette skape uante konsekvenser for oss som er avhengig av at Amerika forblir «greater» enn våre geopolitiske motstandere.

President Donald Trump har høstet mye kritikk for sin «America First» politikk, i tillegg til det meste annet han gjør eller sier. Hans stil og eksplisitte væremåte tas ofte som indikasjoner på hans «uegnethet for embetet» og hans tabloide språkdrakt og brudd med konvensjonelle sannheter som «løgner».

Man kan gjerne bruke tiden på å undersøke faktuelle unøyaktigheter, men dypest sett dreier dette seg om to radikalt forskjellige virkelighetsoppfatninger og verdisett som kolliderer.

Les også: Er Trump drittlei jobben?

Men for de som er en del av de etablerte maktstrukturene, så har anklagene om løgn og lite flatterende personlighetstrekk vært en kjærkommen stråmannsargumentasjon for å undergrave Trumps legitimitet. Men det reelle smertepunktet er ikke hans personlighet, overdrivelser og stil, men at han jobber for en politikk som bryter kraftig med de eksisterende maktstrukturenes interesser og ideologiske sympatier. Samtidig årsaksforklarer han mange av dagens utfordringer ved å peke rett mot de menneskene som har forvaltet disse maktstrukturene de siste 30 år. Og har man bygget sin posisjon i disse strukturene, er det forståelig at man freser litt når noen truer med å avsløre strukturens svakheter, og ved det påføre de ansvarlige et betydelig makt- og prestisjetap.

Interessene til de internasjonale kapitaleierne og de sosiale ingeniørene med globale ambisjoner, har mange nyttige idioter i akademia og pressekorps som løper deres ærend gjennom å fyre opp under den moralske indignasjonen over Trump, og alle som stiller spørsmål ved hvem som tjener på den globalistiske, internasjonal sosialistiske og humanistiske verdensorden. Trumps leveranse på valgløftene og motkandidatens svakheter gis gjennomgående en lav profil i mediene, en tendens som den senere tid har gått over i skamløs sensur fra både massemedier og sosiale plattformer i USA.

Les også: Når en modig forfatter biter på politikerens agn, er det fare på ferde

Men dersom man slipper spekulative psykoanalyser og semantikk for en stakket stund, og tar verdens realiteter innover seg så bør det avstedkomme en erkjennelse av at det finnes langt verre personer å støtte opp under enn Donald Trump. Når Merkel og Macron sitter i Davos å klapper når Xi Jinping snakker om «frihandel» mens de anklager Trump for «proteksjonisme» i sitt forsøk på å imøtegå Kina, da er ironien komplett og keiseren er splitter naken. Juksemakerne i øst har nemlig ufortrødent og strategisk utnyttet det «frie» handelssystemet i 20 år gjennom IP tyveri, valutamanipulasjon, utnyttelse av arbeidskraft, miljø ødeleggelser med mer. Gjennom Paris-avtalen har de kunnet fortsette å bygge opp økonomisk styrke på miljø-ødeleggende vis i ly av vestlig skyldfølelse.

Da Trump kom til makten utfordret han hvordan vesten systematisk brøt sine forpliktelser til NATO og lente seg på Amerikas økonomiske og militære styrke. Hykleriet nådde da et toppunkt når de samme vestlige lederne anklaget Trump for å undergrave NATO. Ved at presidenten satte makt bak kravene til mange av sine mindre handlekraftige forgjengere og fikk medlemslandene til å øke sine bidrag har vi i dag et sterkere og mer relevant NATO.

Som den avdøde grunnleggeren av Apple, Steve Jobs, sa etter å ha møtt tidligere President Barack Obama; «He can never be a good leader, because he is too afraid to piss people off».

Obama var på mange måter den rake motsetningen til Trump; han sa alt det «rette», men gjorde det meste feil, mens Trump sier en del «feil», men gjør det meste rett.

USA og vesten er mest tjent med en President i den siste kategorien. Om retorikk, stil og følelsesmessig resonans stjeler fokuset fra å vurdere ideologi, politikk og faktiske handlinger kan det bære ordentlig galt av sted. Prinsippet om å la sin følelsesmessige misnøye med en midlertidig President avgjøre ens valg av langsiktige allianser eller landets politiske retning er i beste fall irrasjonelt. La oss derfor håpe det Amerikanske folk, og lederne hos de vestlige allierte, ser gjennom all støyen og lar målet hellige middelet, selv om middelet heter Donald Trump.

Les også: Tallknuser med legende-status har en krystallklar beskjed om Trumps sjanser

Reklame

Supertilbud: Nå kan du få gratis strøm til februar