*Nettavisen* Nyheter.

Fred Heggen

Den perfekte spion

Fra filmen, Spionen som kom inn fra kulden

Hvem er de som velger å spionere på sitt eget fedreland? Hvilke motiver er det som driver dem? Og hva er det som kjennetegner den perfekte spion?

Dette er en kommentar. Det er skribentens holdning som kommer til uttrykk.

Jeg tok i mitt forrige innlegg for meg boken om Oleg Gordijevskij, den tidligere KGB-agenten som valgte å bli spion for britiske MI6. Gordijevskijs historie må sies å være unik; hvem andre har klart å fungere som britisk dobbeltagent i elleve år, og i tillegg slippe unna med livet i behold?

Etter flukten til Storbritannia i 1985 har han fått heltestatus, og han har nylig fått sin dramatiske historie foreviget i en semidokumentarisk bok.

Hvor vellykket dette har blitt, tar jeg ikke stilling til her. Jeg bare registrerer at boken behandler noen viktige problemstillinger på en heller overflatisk måte. Hva som var den egentlige årsaken til at Gordijevskij endte opp med å bli spion og forræder, er én slik problemstilling.

Klikk på bildet for å forstørre. Oleg Gordijevskij og boken om ham


De beste spionene

Det har til alle tider eksistert mange typer spioner. Noen har latt seg motivere av ideologi, politikk eller patriotisme. Overraskende mange har handlet ut fra grådighet, da det økonomiske utbyttet har virket forlokkende.

Noen presses inn i spionasje, mens andre ser på denne virksomheten som en personlig oppreisning, ja, nærmest som en form for hevn.

Men den beste spionen er personen som utfører sine aktiviteter som en følge av en psykologisk avhengighet til sin føringsoffiser. En nøktern, økonomisk belønning på toppen av det hele vil forsterke denne avhengigheten. For dannes først en slik avhengighet, er det ingen grenser for hva spionen kan påta seg av oppdrag.

Det er som om risikoen personen utsetter seg for, er helt underordnet betydningen av å opprettholde et nært og personlig forhold til føringsoffiseren, som sikrer en jevn strøm av bekreftelse og kjærlighet.

Det er faktisk de som mener at ingen kan fungere som spion over tid, uten å føle seg elsket.

Oleg Gordijevskij: Hvorfor jeg ble spion for MI6

I følge Oleg Gordijevskij var det tre hendelser som fikk ham til å miste troen på det sovjetiske systemet; invasjonen av Ungarn i 1956, byggingen av Berlin-muren i 1961, og invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968.

Han hevder i dag at det var den samlede vekten av disse tre hendelsene som gjorde ham til spion for MI6.

Kan han ha hatt andre motiver?

Siden de to vanligste motivene for å la seg verve til agentvirksomhet for en fremmed makt, er penger eller psykologisk avhengighet, har jeg visse problemer med å akseptere Gordijevskijs forklaring.

At militære overgrep mot «ulydige» allierte, uansett hvor sjokkerende disse overgrepene måtte ha vært, var det som skulle til for å gjøre ham kapabel til landsforræderi, er en påstand jeg har store problemer med å fordøye.

I mitt hode var det verken invasjonen i Ungarn i 1956 eller invasjonen i Tskjekkoslovakia 12 år senere, som fikk ham til gå inn i MI6 i 1974.

Den edleste motivet

Dette blir selvfølgelig bare spekulasjoner fra min side, men jeg drister meg altså til å påstå at de sovjetiske invasjonene har vært faktorer som han først i ettertid har trukket frem som plausible forklaringsmodeller.

Hva mener jeg med dette? Jo, jeg mener at Oleg Gordijevskij, uansett hvor mye ros og anerkjennelse han opp gjennom tidene har fått fra vestlige media og politikere, likevel kan ha følt behov for å forsvare valget han gjorde, da han ble spion for en fremmed makt.

Ved å hevde det var de sovjetiske invasjonene som utløste dette valget, stanset han samtidig alle spekulasjoner om eventuelle alternative motiver fra hans side.

Andre mulige motiver

Hvis ikke det var Sovjetunionens imperialisme som dyttet ham inn i favnen til MI6, hvilke andre motiver kan ha vært aktuelle?

Kan tilgangen til usensurert litteratur ha påvirket ham? Eller hva med det uventede besøket av bestevennen, Kaplan, i 1973, hvor Kaplan fortalte at han hadde hoppet av til Vesten? Ble Gordijevskij inspirert av vennens gjennomføringsevne?

Hvor mye betød det for ham at storebroren drakk seg ihjel 39 år gammel? Ga han KGB og det kommunistiske systemet skylden for dette dødsfallet?

Eller var det kort og godt oppholdene i Vesten som fikk ham til å innse at kommunismen var en bløff, som aldri ville gi befolkningene i Øst-Europa verken velstand eller frihet?

Relasjonelle skader

Jeg tror heller det var relasjonelle skader han brakte med seg fra oppveksten i hva som kan ha vært en dysfunksjonell familie, som førte til at han valgte å bli dobbeltagent.

Både farens avvisende taushet og morens passiv-aggressive personlighetsstil, kan ha bidratt til å gi ham narsissistiske sårbarhetsområder, som igjen gjorde ham tilgjengelig for utspillene til MI6.

En merkelig vervingsprosess

Det jeg finner mest påfallende med vervingen av Gordijevskij til MI6, slik den er beskrevet i boken til Macintyre, er den påfallende passiviteten han fremviste mens vervingsprosessen pågikk.

Det virker som om han bare satt der med sin jomfruelige uskyld, og ventet på at noen skulle innrullere ham i en fremmed makts etterretningsorganisasjon. Som om dette var noe som nærmest var forutbestemt skulle skje. Som om dette var noe han gikk og ventet på.

Hva ventet han på?

I så fall, hva var det han ventet på? Ventet han på anledningen til å skulle hevne de sovjetiske invasjonene i Ungarn og Tsjekkoslovakia gjennom aktivt å underminere sovjetisk etterretning?

Eller hatet han det kommunistiske systemet så sterkt at det som drev ham, var trangen til å påføre KGB noen solide nederlag, koste hva det det koste ville?

Kunne selvbildet hans ha vært så grandiost at han betraktet seg selv som Den frie verdens uselviske beskytter?

Eller handlet det om noe annet?

Eller handlet dette primært om noe helt annet enn stormaktspolitikk og motstridende politiske ideologier?

Hva hvis dette, på et ubevisst plan, egentlig handlet om ensomhet? At det var savnet etter en lojal venn, en tvillingsjel, som fikk ham til å gå til dette skrittet.

Savnet han en sjelefrende?

Håpet Gordijevskij, uten at han var seg dette fullt ut bevisst, at det å la seg verve til MI6, ville gi ham opplevelser av etterlengtet vennskap og tilhørighet? For mye tyder på at han var en einstøing, som hadde store problemer med å etablere vennskap.

Savnet han kanskje sin tsjekkoslovakiske venn, Standa Kaplan, som jo hadde forlatt tsjekkisk etterretningstjeneste, og som nå hadde sitt virke i Vesten? Eller håpet han det skulle dukke opp en ny venn, som kunne gi ham den samme fortroligheten, kjærligheten eller støtten?

Olegs forhold til sine føringsoffiserer

Hvis vi holder oss i selvpsykologiens verden, kan det jo være interessant å sammenlikne forholdet Gordijevskij hadde til Bromhead, som var agenten som vervet ham til MI6, med forholdet han fikk til Hawkins, som var agenten som overtok ansvaret for ham.

Selv om Gordijevskij og Bromhead hadde store språklige utfordringer, var det ingen tvil om at Gordijevskij ble oppriktig glad i sin første føringsoffiser. Noe annet var det med Hawkins; kjemien mellom dem stemte ikke, og forholdet deres ble aldri fortrolig.

Kjærlighet

Mens Gordijevskij følte at Bromheads interesse for ham, til tross for språkvanskene, var en form for kjærlighet, var det annerledes med Hawkins.

Han følte Hawkins sin tilnærming utstrålte flere former for følelser, men altså ikke kjærlighet. I begynnelsen følte han seg til og med herset med av Hawkins, men etter hvert godtok han Hawkins profesjonelle anerkjennelse som en erstatning for kjærlighet.

Endelig en sjelefrende

I 1977 fikk Gordijevskij enda en ny føringsoffiser; Guscott. De to fant tonen umiddelbart, og Guscott ble snart hans unike sjelefrende. Dette viste seg særlig ved at at Gordijevskijs opprinnelige betingelser for å spionere for MI6 stadig kom lengre i bakgrunnen; han gav blaffen i at MI6 avlyttet ham. Han hadde han ikke lenger problemer med å oppgi navnene på samtlige KGB-offiserer han kjente til. Og han syntes det var greit å ta imot penger fra MI6.

«En perfekt spion»

Jeg må innrømme at historien til Oleg Gordijevskij unektelig gir meg assosiasjoner til John le Carrés bok, «En perfekt spion» (1981). Forfatteren beskriver her på en forbilledlig måte hvordan lengselen etter å få oppfylt ubevisste behov kan få et menneske til å krysse mange forbudte grenser.

Klikk på bildet for å forstørre. coveret til serien, Den perfekte spion

Hovedpersonen i romanen, Magnus Pym, er en britisk spion som lar seg verve av den tsjekkoslovakiske etterretningstjenesten. Motivet til Pym er ikke penger eller politisk overbevisning. Nei, han gjør dette for å kunne gjenoppta kontakten med sin tsjekkoslovakiske venn, Axel, som han ble kjent med noen år tidligere.

Det føles derfor naturlig at det blir Axel som verver ham til spionasje for den tsjekkoslovakiske etterretningstjenesten. At dette er en fiendtlig organisasjon, er en kjensgjerning som viser seg å være underordnet for Pym, da det eneste som virkelig betyr noe for ham, er å gjenoppta vennskapet med Axel.

Om å tilfredsstille udekte behov

Ingen har sett Pym, slik Axel har sett ham. Ingen har som Axel fått Pym til å føle seg mer verdifull som menneske. Ingen har noen gang fått Pym til å føle seg mer elsket for den han er.

Uten de gode og oppbyggende samtalene med Axel, faller Pyms selvbilde sammen som et korthus. Kun hvis Pym får regelmessig tilgang til beundring og bekreftelse fra Axel, føler han seg som et helt menneske.

En far må også kunne korrigere

Selv om Axel er en venn for Pym, må han også kunne spille rollen som farsfigur og støttespiller, de gangene det er nødvendig. Han må derfor også kunne skjenne på ham, korrigere ham, og strengt rettlede ham, dersom dette anses som nødvendig.

Axel blir for Pym den faren han hele livet hadde ønsket han hadde hatt. Et liv uten Axel fremstår for Pym som fullstendig meningsløst, og nettopp derfor blir Magnus Pym den perfekte spion.

Selv om det er Axel som er den førende, som forventer resultater, får Pym snart en følelse av at han også er viktig for Axel. Ja, så viktig at det kan virke som om avhengigheten er gjensidig.

En ufullstendig hyoptese

Hvis de samme psykologiske mekanismene som John le Carré tillegger romanens hovedperson, også har hatt betydning for det valget Oleg Gordijevskij gjorde i 1974, vil selvfølgelig Gordijevskijs familiebakgrunn være av interesse.

I boken fremkommer det imidlertid kun bruddstykker og vage hentydninger om de relasjonelle problemene som Oleg i teorien kan ha opplevd i sin oppvekst, og ethvert forsøk på å utarbeide en sårbarhetshypotese fra min side vil derfor måtte bli haltende og ufullstendig.

Andre spioner

I stedet kan det være av interesse å ha en slik sårbarhetshypotese i bakhodet når man kaster et blikk på andre kjente personer, som også valgte å forråde sine fedreland gjennom spionasje.

Kim Philby

La oss først se på Kim Philby, som ble vervet av MI6 i 1940. På det tidspunktet var Philby en dedikert kommunist, og han var blitt vervet av NKVD (sovjetisk militær etterretning) allerede i 1933.

Philby betraktet seg selv som en rendyrket, ideologisk agent; i egne øyne var han en hengiven, hemmelig soldat for kommunismens sak.

Personer som i mange år trodde de stod Philby nær, kunne i ettertid legge til at han også var en ufordragelig narsissist, som var preget av en kronisk følelse av utilstrekkelighet, samt en tvangsmessig trang til å bedra sine omgivelser.

Den perfekte KGB-spionen

Philby steg jevnt og trutt i gradene i MI6, mens han samtidig leverte enorme mengder etterretningsmateriale til KGB.

Det bør være unødvendig å nevne at Kim Philby, som på høyden av sin karriere var sjef for MI6 sin avdeling i Washington D.C., gjorde nærmest ubotelig skade på britisk og amerikansk etterretningsvirksomhet. Han hoppet forøvrig av til Sovjetunionen i 1963.

Alle spioner trenger å føle seg elsket

Hvis John le Carrré har rett i at enhver spion som skal levere over tid, trenger å føle seg elsket, vil kanskje den mektigste drivkraften i spionasjen være det følelsesmessige båndet mellom spionen og føringsoffiseren.

Kim Philby ble i sin tid vervet av Arnold Deutsch, som var en beryktet talentspeider i KGB.

Philby beskrev ham som «en fantastisk mann … Han så på deg som om det der og da ikke fantes noe viktigere i hele verden enn deg, og å snakke med deg».

Når en slik uttalelse kommer fra en kyniker som Kim Philby, er det vel mye som taler for at enhver føringsoffisers viktigste egenskap, er å kunne utnytte dette suget etter bekreftelse som lever i agenten.

«The Americans»

I spenningsserien, «The Americans», kommer dette tydelig frem når man får presentert de amerikanske statsborgerne som blir vervet som KGB-agenter; de fleste er ensomme, enslige menn, som alle betrakter føringsoffiseren som sin aller beste venn.

Klikk på bildet for å forstørre. Fra Netflix-serien «The Americans».

Foto: Netflix

At de bedrar sitt fedreland gjennom å overlevere høysensitive forsvarshemmeligheter til et land som defineres som fiendtlig, blir helt uvesentlig, så lenge føringsoffiseren gir dem en følelse av å bety noe for noen.

Arne Treholt

Nordmannen, Arne Treholt, ble i 1985 dømt til fengsel i 20 år for å ha spionert til fordel for henholdsvis Sovjetunionen og Irak.

Gordijevskij har flere ganger karakterisert Treholt som en meget viktig ressurs for KGB, en påstand Treholt er svært uenig i.

Jeg har på ingen måte til hensikt å nevne Kim Philby og Arne Treholt i samme åndedrag, da dette ville vært svært urettferdig overfor Arne Treholt.

Den eneste grunnen til at Treholt dukker opp i dette innlegget, er at Oleg Gordievskij hevder det var han som gjorde norsk overvåkningspoliti oppmerksom på Treholts kontakt med KGB.

Klikk på bildet for å forstørre. Her Arne Treholt på plass på tiltalebenken.

Arne Treholt. Foto: Erik Thorberg (NTB scanpix)

Treholts mening

Det kan forøvrig være greit å nevne at Arne Treholt aldri har innrømmet å ha vært spion for Sovjetunionen. Han har heller aldri innrømmet å ha overlevert materiale som kan ha skadet norske interesser, til en fremmed makt.

Jeg ser ingen grunn til å kommentere disse påstandene fra hans side.

Treholts betraktninger

Det jeg imidlertid ønsker å trekke frem, er Treholts egne betraktninger om den kontakten han hadde med KGB-offiseren, Genadij Titov, gjennom flere år.

For det er et faktum at Treholt selv i sin bok, «Gråsoner», er svært åpen om denne kontakten som fant sted tidlig på 1970-tallet, og som vedvarte til Titov ble utvist fra Norge i 1977. I følge Treholt hadde han og Titov i dette tidsrommet en rekke lunsjer og middager sammen.

Varierende grad av åpenhet

Treholt har ikke alltid vært like åpen om denne konspirative kontakten med Titov. Eksempelvis minimaliserte han kontakten med Titov i sin forklaring for retten i 1985, noe som stemte dårlig overens med møtedatoene i hans 7. sans. Der hadde nemlig Treholt angitt 16 møter med Titov i 1971 og 18 møter i 1972.

Alle disse møtene foregikk i hemmelighet; Treholt informerte aldri sine overordnede om sin kontakt med Titov.

Titov var en nær venn

Treholt sa under rettssaken at han ikke hadde sett på Titov som KGB. Han har siden omtalt Titov som en nær venn. Han skriver at han ble kjent med Titov i forbindelse med en avskjedslunsj for Jevgenij Beljajev i 1971 (Gråsoner, side 122).

Kontakten med Beljajev, som også var KGB, hadde vært der fra 1967. Men det hadde ikke vært noe god kjemi mellom Treholt og Beljajev. Med Titov var det annerledes. Der stemte tydeligvis personkjemien. «Jeg møtte Titov til jevnlige lunsjer og middager». (Gråsoner, side 122).

Det er ikke fremkommet noe som tyder på at det var kontakt mellom Titov og Treholt i tiden mellom Titovs utvisning i 1977 og deres møte i Helsinki i januar 1979. Kan Treholt ha savnet kontakten med Titov i denne perioden? Kan det ha vært grunnen til at han valgte å møte ham igjen?

- La oss snakke om deg

KGB-agenter som ville påvirke eller verve norske journalister eller politikere, måtte nødvendigvis være gode menneskekjennere om de skulle lykkes i sine bestrebelser. De var selv klar over at produktet de skulle selge, var usedvanlig dårlig.

Så i stedet for å snakke om kommunismens fortreffelighet eller andre anakronismer, konsentrerte man seg heller om å få gjesten til å føle seg vel. Hvordan gjør man det på beste måte? Jo, man lar gjesten få snakke om seg selv.

Titovs list

Jeg vil tro at Titov fikk Arne Treholt til å føle seg vel. Treholt skriver: «Titov var en stimulerende samtalepartner. Han lyttet, stilte intelligente spørsmål, og jeg følte meg smigret. For alt det jeg vet, kan Titov ha spilt på og dyrket den streng av forfengelighet som ligger begravd et sted nede i underbevisstheten». (Gråsoner, side 212).

Kan det være at Titov gjennom de mange lunsjene og middagene han hadde med Treholt, gjorde seg selv til en viktig person i Treholts liv? En så viktig person at Treholt vanskelig kunne bryte forbindelsen med ham.

Siden POT (dagens sikkerhetstjeneste) har frifunnet Treholt for konspiratorisk kontakt med representanter for KGB i tidsrommet 1977 til 1979, har jeg stilt meg selv spørsmålet: Hva var det som fikk Arne Treholt til å gjenoppta kontakten med Titov?

«Jeg ble vist respekt, og Titov og Sjisjin lyttet interessert til det jeg hadde å si. De berømmet meg for å være en klartenkt analytiker. Det satte jeg pris på. De var oppmerksomme, og de dyrket meg». (Gråsoner, side 162).

Videre skriver Treholt om Titov:

«Titov var en god lytter, opptatt av mine vurderinger og analyser. Han skapte gode vibrasjoner rundt seg, og stilte aldri nærgående spørsmål om Norge eller norske forhold. Jeg følte at det i like stor grad var jeg som styrte samtalene». (Gråsoner, side 178).

Forelå det en psykologisk avhengighet mellom Treholt og Titov? Var Treholt fanget i et usynlig nett, som låste ham fast, men som også tilførte ham en etterlengtet bekreftelse på at han var verdifull som menneske, diplomat og brobygger?

Jeg må innrømme at jeg kan bli fristet til å tolke Treholts egne gjengivelser av, eller refleksjoner omkring, samtalene han hadde med Titov, dithen at Titov helt bevisst sørget for å dekke ubevisste, narsissistiske behov hos Arne Treholt.

Ved å gjøre dette, skapte han et psykologisk bånd til sin norske agent, som det ville være nærmest umulig å løsrive seg fra.

Men jeg kan selvfølgelig ta feil om dette, da jeg baserer min hypotese utelukkende på det Treholt selv skriver i sin bok, «Gråsoner».

Den menneskelige faktor

Skulle hypotesen min ha noe for seg, betyr dette at det er andre faktorer som spiller inn i forholdet mellom agent og føringsoffiser, enn det som den politiske eller forretningsmessige overbygningen skulle tilsi.

Først og fremst er det den menneskelige faktoren som gjør seg gjeldende. Dette er en faktor som har sitt utgangspunkt i agentens narsissistiske sårbarhet, og som kanskje virker sterkere enn noen annen drivkraft i den menneskelige psyke.

Jeg kan selvfølgelig ikke vite med sikkerhet at det var de samme psykologiske mekanismene som i sin tid fikk Oleg Gordijevskij til å la seg verve til MI6, men jeg vil uansett påstå at dette er en hypotese som står godt på egne ben.

En ensom sjel

Gordijevskij var utvilsomt en ensom sjel på vervingstidpunktet, og han er nok like ensom i dag på sin hemmelige adresse i Storbritannia et sted. Sannsynligvis har han i mange år måttet klare seg uten en hengiven føringsoffiser ved sin side, og jeg vil tro at han fortsatt kjenner på et savn etter bekreftelse, beundring og tilhørighet.

Et slikt savn vil verken kunne dekkes av berømmelse eller hyllest, men vil fortsette å eksistere som et verkende sår i sjelen.

For til syvende og sist handler det om å bli sett. Det handler om bekreftelse.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.