Gå til sidens hovedinnhold

Den utrolige historien om Vigelands løsunger

Dette er historien om en forsmådd sønn og en haug med sinna løsunger.

Sinnataggen ble unnfanget på et stykke papir i London i juli 1901. Samme år ble Gustav Vigelands sønn, Alf Gustav Vigeland, født.

Disse to avkommene av kunstner Gustav Vigeland skulle få et svært spesielt forhold, og på grunn av Gustav Vigeland junior finnes det i dag en rekke avstøpninger av Sinnataggen som har blitt gjort uten tillatelse. Disse avstøpningene har fått sitt eget navn - juniorstøp - og de er i dag verdt flere hundre tusen kroner.

I november i år dukket den lille tassen opp i Oslo tingrett (les egen sak her). Investor Arne Blystad hadde kjøpt noe han trodde var en juniorstøp, men som Vigeland-museet, og også Oslo tingrett, mente var en forfalskning av Vigelands lille mesterverk. Kunsthandler Harald Kjeldaas, som hadde solgt Blystad skulpturen, ble dømt for bedrageri og overtredelse av åndsverkloven (les egen sak her). I retten fortalte han at juniorstøpene selges for rundt 300.000 kroner - en pris også Blystad betalte for den uekte versjonen.

Et helvetes familieliv
Historien starter altså i 1901. Etter unnfangelsen ble skissen av Sinnataggen lagt i arkivet sammen med mange av de andre ideene til den svært produktive Vigeland. Så lett var det ikke å legge bort nyfødte Alf Gustav Vigeland, hans søster Else (2) og deres mor Laura Mathilde Andersen (31). Vigeland møtte Laura da han lagde relieffet Helvete i 1894. I 1901 var ikke forholdet like varmt lenger, og 32 år gamle Gustav Vigeland hadde funnet tenåringen Inga Syvertsen som han ville dele fremtiden sammen med.

Likevel gikk Vigeland med på å gifte seg med Andersen for anstendighetens skyld.

- Andersen nærmest tryglet Vigeland om å gifte seg med henne, og det gikk Vigeland med på. Det var et proformaekteskap og det ble laget en proformakontrakt der avtalen var at de to skulle skilles. Laura følte seg nok litt urettferdig behandlet og det kan synes som om hun trenerte skilsmisseprosessen. Det gikk veldig inn på Vigeland som ble fryktelig bitter, forteller konservator Guri Skuggen ved Vigeland-museet.

Så da skilsmissen var et faktum i 1906 kuttet Vigeland alle bånd til Laura og deres to felles barn, og han hadde svært lite kontakt med barna til sin død i 1943.

- Hans datter forsøkte å ta kontakt med ham et par ganger fordi hun hadde økonomiske problemer, men hun ble avvist av Vigeland, forteller Skuggen.

Livsverket tar form
Etter skilsmissen i 1906 fortsatte Vigeland livet, og sine arbeider, sammen med Inga Syvertsen i atelieret på Hammersborg i Oslo. I 1907 fikk han i oppdrag av Oslo kommune å lage en fontene med tilhørende tregruppe til Eidsvoll plass foran Stortinget. Mens Vigeland jobbet med fontenen lagde han også andre skulpturer - blant annet den første utgaven av den senere så berømte Sinnataggen - en 30 centimeter høy tass med bølgete hår, illsint ansikt og en positur som gjør at du nærmest hører skriket som aldri kommer.

Den produktive Vigeland brukte mye energi på monumentet som skulle stå utenfor Stortinget. Vigeland tenkte stort, og prosjektet ble for stort for Eidsvoll plass.

- Vigeland var ikke fornøyd med plasseringen til fontenen. Det ble en lang diskusjon om hvor fontenen skulle stå, forteller Skuggen. Den diskusjonen endte til slutt med opprettelsen av Vigelandsanlegget.

Byttehandelen
I årene etter at Oslo kommune bestilte fontenen og de tilstøtende tregruppene, este Vigelands ideer ut. I bakgården på Hammersborg sto det nå digre granittskulpturer som han tenkte seg rundt fontenen. I 1919 fikk han en idé om en søyle med figurer som skulle stå i anlegget. Hans atelier på Hammersborg begynte å bli for lite, og da den gamle trehusbebyggelsen på Hammersborg skulle rives til fordel for Deichmans nye hovedbibliotek, gjorde han en avtale med Oslo kommune.

I avtalen av 1921 forpliktet Oslo kommune seg til å bygge et nytt atelier og fremtidig museum til Vigeland. Til gjengjeld fikk kommunen rettighetene til alle Vigelands arbeider. Vigeland lot med den avtalen ingenting av sitt livsverk være igjen til barna.

- Vigeland ga bort alle skulpturene sine, inkludert originalene til alt han ville lage i fremtiden. Det nye atelieret, som i dag er Vigeland-museet, ble bygget som en museumsbygning, men var altså i mange år et atelier, forteller Skuggen.

Da Oslo kommune i 1924 vedtok å legge Vigelands anlegg til Frognerjordet, hadde kunstneren fått all den plass han trengte, og prosjektet este enda mer ut i størrelse. På 20-, 30-, og 40-tallet pågikk en voldsom produksjon i det store atelieret på Frogner, og på Frognerjordet. Vigelandsanlegget endte opp med mer enn 200 skulpturer i bronse, granitt og smijern.

Blant skulpturene var en ny versjon av Sinnataggen som han lagde i 1928. Det er denne 100 centimeter høye statuen som i dag står i Frognerparken.

I 1943 - samme år som Monolitten sto ferdig - døde Gustav Vigeland.

Sønnen
Nå kom 42 år gamle Alf Gustav Vigeland på banen og krevde farsarven for seg og søsteren. Vigeland hadde altså gitt all sin kunst til Oslo kommune i bytte mot et atelier og fremtidig museum. Likevel fikk sønnen, og hans søster Else, til sammen åtte originalskulpturer som en del av arveoppgjøret. Blant disse originalskulpturene i gips var den lille Sinnataggen fra 1911.

Alt var vel å bra, men på 50- og 60-tallet dukket det opp flere Vigeland-skulpturer som man ikke kjente opphavet til. Vigeland selv hadde bare tatt noen få bronseavstøpninger av hver skulptur, og disse kjente man godt opphavet, eller «proveniensen» til.

- Da kommunen ble gjort oppmerksom på at nye opplysninger trolig ville fremkomme i en sivil rettssak mellom Vigelands to ekskoner, ble konservator Ragna Stang bedt om å være til stede under forhandlingene, forteller Skuggen.

Rettssaken gjaldt eierskapet til ulike gjenstander - blant annet tre bronsestatuer av Gustav Vigeland. De to kvinnene fortalte begge to i retten av Alf Gustav Vigeland hadde brukt sine originale Vigeland-skulpturer til å støpe opp bronseskulpturer hos en bronsestøper i København.

Juniorstøpene
Nå startet en lang krangel mellom Vigeland junior og Oslo kommune. Oslo kommune mente at Vigeland junior hadde brutt loven ved å lage bronsestøp av Vigeland-statuene han hadde arvet. 1921-avtalen hadde gitt Oslo kommune alle rettigheter til å reprodusere Vigelands arbeider.

Sønnen mente at han hadde fått muntlig tillatelse av faren til å lage kopiene før han døde. Dette ble aldri bevist, og kommunen mente uansett at Vigeland ikke hadde rett til å gi sønnen tillatelse til å lage bronseavstøpninger av kunsten sin.

- Vigeland hadde hatt lov til å selv lage avstøpninger, som han så kunne ha gitt til sin sønn, men han hadde ikke mulighet til å gi sønnen retten til å lage kopier av sin kunst. Den retten hadde han overdratt til Oslo kommune i avtalen fra 1921, sier Skuggen.

Sønnen ble aldri tiltalt for disse forholdene, og kommuneadvokaten til Oslo kommune har i ettertid kommet til at det ikke er ulovlig å omsette de såkalte juniorkopiene. Skuggen poengterer at det likevel er viktig å skille mellom originalene som Vigeland selv fikk laget, og juniorstøpene som sønnen fikk laget.

- Omsetningen av juniorstøpene skal ikke skje på en måte, eller i en sammenheng, som krenker opphavsmannens kunstneriske anseelse og egenart. Man kan derfor kreve at den som omsetter juniorstøpene opplyser at dette er kopier som ikke er fremstilt av Gustav Vigeland, og at signaturen er falsk, dersom det er påført en signatur, sier Skuggen.

Sinnataggene
- Det tok mange år før kommunen fikk oversikt over hvor mange avstøpninger junior hadde fått laget av Sinnataggen. Først på 70-tallet ga Vigeland en liste til kommunen over hva han hadde kopiert, men vi vet ikke om den er riktig, sier Skuggen.

- I dag vet vi at det er minst 10 juniorstøp, og kanskje er det enda flere. I tillegg fikk Gustav Vigeland selv laget minst fire stykker, kanskje fem, sier Skuggen.

Med andre ord finnes det minst 14 avstøpninger av den lille Sinnataggen. Fire eller fem er gjort av Vigeland selv og er altså ikke såkalte juniorstøp. Hvor mange kopier Vigeland junior laget, er uvisst.

Ulik kvalitet
Skuggen forteller at kvaliteten på juniorstøpene er ulik. Vigeland junior brukte en anerkjent bronsestøper i København, men fordi han lagde så mange kopier, så ble den originale skulpturen i gips etter hvert slitt. De senere juniorstøpene mistet dermed noen av detaljene som de tidlige juniorstøpene hadde.

- Det er ikke alltid lett å se forskjell på en av de fire originalene og en en juniorstøp. Andre juniorstøp er av en dårligere kvalitet, og da ser man lett at forskjell, sier Skuggen.

Hvem som har disse bronseskulpturene av Sinnataggen er en godt bevart hemmelighet, men nå og da ringer kunsthandlere til Vigeland-museet for å få sjekket proveniensen til en liten sinnatagg.

Reklame

Nå stiger strømprisen igjen - slik kutter du regningen

Kommentarer til denne saken