Gå til sidens hovedinnhold

Denne gangen har ikke Giske rett i kritikken mot mediene

Trond Giske langer ut mot pressen etter et dramatisk døgn i Trøndelag. Kritikken er lett å forstå, men denne gangen er det vanskelig å se hva mediene kunne gjort annerledes.

Allerede nå går generalsekretær Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund ut og anbefaler Trond Giske å klage mediebehandlingen inn for PFU dersom han føler seg urettferdig behandlet. Også Norsk Redaktørforening har forståelse for deler av Giskes kritikk.

Bakgrunnen er et varsel og Adresseavisens intervju med Sandra Skillingsås, og der hun blant annet forteller om en nachspiel-episode for seks år siden.

- Slik det er nå, vil enhver demokratisk prosess og enhver kandidat settes ut av spill av et varsel, skrev Trond Giske i sin Facebook-oppdatering torsdag kveld.

Det er lett å forstå Trond Giskes følelse av å være «fritt vilt» - særlig med VGs skandaløse behandling av Bar Vulkan-saken fremdeles ferskt i minne. Denne saken er likevel annerledes.

Gunnar Stavrum: Giske ble symbolet på ukultur etter et dramatisk døgn i Trøndelag Ap

Denne gangen er det vanskelig å se annet enn at Adresseavisen har gjort en ordentlig jobb med saken. I tillegg til et varsel der Giske blir beskyldt for å ha tatt en ung kvinne på låret, kommer intervjuet med Skillingsås. Avisen hevder å ha flere kilder, og har også forelagt anklagene for Giske før de offentliggjorde saken.

Som svar sier Giske at det «også i Trøndelag har vært for liten bevissthet om uheldig festkultur», som også han har vært en del av. Han sier også at han «aldri har hatt som intensjon å gjøre noe som skulle være ubehagelig for Sandra».

Dilemmaet til Adresseavisen og andre medier i denne saken kan deles i to:

1. Var det riktig å offentliggjøre at det var kommet et varsel mot Trond Giske?

Svaret her er åpenbart ja. Han var på vei til å bli valgt som ny fylkesleder, til tross for de tidligere sakene. Så kan vi selvsagt undre oss hvorfor dette varselet ikke kom før nå, men det er underordnet akkurat her.

Enda et varsel fra en kvinnelig partikollega har helt åpenbart nyhetens interesse, og går rett i kjernen på hva striden om Trond Giske de siste årene har stått om.

2. Var det riktig å offentliggjøre selve innholdet i anklagene?

Også her må svaret bli ja, selv om Trond Giske har rett i at det kan framstå som udokumenterte påstander fra mange år tilbake.

Kjernen i anklagene fra Skillingsås er en grisete og seksuelt betonet sjargong i partiet, pluss en konkret episode på et nachspiel - der Trond Giske skal ha sperret veien for henne ut fra hotellrommet hans, slik at hun ble ordentlig redd.

LES OGSÅ: Giske refser pressen - får sympati fra pressetopper

Så kan du selvsagt si at offentligheten ikke har krav på slike detaljer.

Men alternativet er atskillig verre: Om vi ikke fikk vite hva anklagene gjaldt, ville det bare være fantasien som satte grenser for hva Giske var beskyldt for. Han ville heller ikke ha full anledning til å forsvare seg.

Det var faktisk det som skjedde sist. Da fikk partileder Jonas Gahr Støre (Ap) gjennomslag for sitt merkelige mantra om at «varsleren eier varselet» - noe også store deler av pressen godtok.

Derfor var det først da Nettavisen publiserte en oppsummering av varslene at offentligheten fikk vite hva han egentlig var beskyldt for. Først da kunne folk flest og Arbeiderpartiets velgere ta ordentlig stilling til saken.

Les flere kommentarer av Erik Stephansen

Så må jeg presisere:

Jeg er selvsagt enig i at identiteten til anonyme varslere aldri må offentliggjøres. Men innholdet kan ikke være hellig. Innholdet i et varsel må etter min mening ettergås på samme måte som en anmeldelse eller siktelse.

Så er jeg enig med Elin Floberghagen i at dette gjerne kan bli en sak for Pressens faglige utvalg, fordi den unektelig inneholder flere nyanser.

Men så langt mener jeg det er åpenbart at nye anklager mot Trond Giske hadde offentlighetens interesse. Det var også både i offentlighetens og Trond Giskes egen interesse at innholdet ble kjent.

Kommentarer til denne saken