NEW YORK (Nettavisen): - Dere kunne virkelig ikke ha valgt et dårligere tidspunkt å flytte til New York på, skriver en kollega til meg fra Oslo.
Eller som en amerikansk offiser jeg traff i Kosovo for 20 år siden skriver til meg på Facebook: «How did you get stuck in Queens, NY? Surely life in Norway would be safer.»
Ja, jeg vet det! New York er ikke det beste stedet å være akkurat nå. Jeg er ikke dum!
Eller kanskje er det nettopp det jeg er?
«240.000 mennesker kan dø»
Slik har jeg til tider tenkt, her jeg sitter, innestengt med familien i New York på ellevte uken på rad. I New York City er nå mer enn 20.000 personer døde, mens rundt 200.000 er smittet, og det er bare av de som er bekreftet. På det verste døde det 800 personer daglig her, mens rundt 3000 personer ble innlagt på sykehus.
Nesten elleve uker i lockdown med varsel om at inntil 240.000 personer skal dø og den konstante ulingen fra ambulanser har selvsagt gjort noe med meg.
Er jeg dum, tar vi unødvendige sjanser?
Jeg har de elleve siste ukene jobbet fra soverommet i leiligheten vår i Long Island City, fem minutter fra Manhattan, som korrespondent for Nettavisen. Kona sitter på kjøkkenet og jobber for den norske FN-delegasjonen her i New York. Imens sitter gutta på rommet og har hjemmeundervisning over internett i regi av FN-skolen de går på på Manhattan.
Vi kom hit i august i fjor og planen er å bli i tre år. Det er fortsatt planen, men nå er vi flinkere med å ta en dag av gangen.
Vi har det roligere nå, bedre, og jeg er mindre stresset. Men jeg var ikke så høy i hatten i de dagene etter 1. april, da selv president Donald Trump gikk ut og sa at vi kunne regne med at et sted mellom 100.000 og 240.000 personer ville dø.
Massegraver, «krigssone» og «dommedag»
Samtidig fylte sykehusene seg opp i New York. Et sykehusskip ble sendt til byen. Et feltsykehus ble etablert i selveste Central Park. Videoer og reportasjene om død, «krigssone» og «dommedag» på sykehusene, preget mediebildet i byen. Uidentifiserte lik graves ned på en øy tett på Manhattan. Det var mye elendighet her på alle kanter.
Da koronasmitten la seg som et klamt og farlig teppe over byen, reiste de fleste av kollegene mine fra New York etter tur. Først dro VG.
- Mens vi pakket var det full fest hos naboen. Alt tyder på at New York og USA kommer til å slite enormt i tiden fremover, skrev VGs Maria Sunná Mikkelsen på Facebook, dagen hun landet i Norge. Og selvsagt fikk hun rett.
Så dro Aftenposten, og deretter NRK fra Washington. Venner og bekjente reiste også, av frykt for at de selv eller familien skulle bli smittet og syke her.
Gjør vi en gigatabbe ved å bli her? Er vi i livsfare?
For konas del var det ingen alternativ til å fortsette i jobben for Forsvaret og FN-delegasjonen her i New York. Valget mitt var derfor om jeg skulle ta med gutta og dra hjem til Norge, men tanken på å splitte opp familien var svært lite fristende. Og hva om kona skulle bli smittet og syk mens vi var hjemme i Norge? Dessuten var boligen vår leid ut og gutta måtte hatt skole på kveldstid i Norge. Og ikke minst trives jeg i jobben min her. Gutta hadde håndtert overgangen til hjemmeskole bra. Om en krise oppsto, så hadde vi troen på at ting ville løse seg.
Og så er vi sjeldent syke. Som jeg skrev til noen kolleger:
«Bortsett fra korte ben og store ører, så har jeg ingen underliggende sykdommer.»
Det har heller ikke kona og barna.
Lærer og nabo smittet av viruset
Her borte har vi nå flere bekjente som ble smittet av korona. Vi har også bekjente som har blitt skikkelig syke. Men jeg kjenner, heldigvis, ingen som har dødd av viruset her i New York.
Men det er det mange her i New York som gjør. En fersk undersøkelse viser at 46 prosent av beboerne i New York kjenner noen som har dødd av viruset.
Vi har helt fra mars hatt koronasmitten tett på oss. En av lærerne til yngstemann ble syk av lungebetennelse allerede helgen 9. mars. Basert på dette, valgte man å stenge hele skolen fra 10. mars. Da bekreftelsen på at læreren hadde korona kom noen dager senere, var det klart at skolen ikke ville åpne igjen. Med dette var skolen en av de første som stengte i byen.
Men vi har også hatt smitten tett på leiligheten vi bor i. Vi bor i et stort kompleks bestående av tre bygninger og totalt 1800 utleieenheter i Long Island City i Queens. Den første meldingen om at en person i bygningen vår var smittet av koronaviruset fikk vi allerede i en e-post 17. mars.
Det gjorde selvsagt noe med oss når vi visste at det er en eller flere smittede i bygningen.
Hvem var dette, hvor bor disse, ved siden av oss, borti gangen vår? To etasjer ned? Vet ikke.
Alt dette gjorde selvfølgelig også noe med hele stemningen i bygget, der nå flere og flere gikk med munnbind og folk gikk omveier rundt hverandre. Alle fellesområder ble stengt, og det å ta heisen var ikke lenger en trang opplevelse. Jeg opplevde selv at folk ikke ville komme inn i heisen når jeg sto der, og jeg tar den også helst selv alene.
Hvor mange som er smittet i bygget vårt nå, vet vi ikke. Og det er litt slik vi lever, med potensiell og ikke usannsynlig smitte like ute i gangen, i heisen, på gata og i butikken.
«Alle» bruker munnbind eller maske
Da er det ikke alltid like moro å bevege seg ut, hvor alle bruker munnbind, hansker og til og med skjerm foran ansiktet, å stå i hundrevis av meter med kø inn til butikken, føle på ubehaget ved å ta på varer og så ende opp i en kassakø der er vanskelig å holde god nok avstand.
De første ukene var preget av å holde seg inne og unngå smitte for enhver pris, unngå å måtte oppsøke legekontor og for all del ikke risikere å havne på sykehus.
Drømmer og mareritt
Jeg sover bedre nå, men på et tidspunkt sov jeg veldig urolig. Jeg hadde mange drømmer om hvordan jeg følte meg innestengt. Jeg våknet opp og svettet. Var det feber og et tegn på at jeg hadde fått korona? Eller var det bare marerittet? Tankene var der hele tiden, som om man hele tiden leter etter tegn.
Det skjedde også flere ganger: Jeg våkner, og det første jeg gjør er å ta et gisp etter luft bare for å kjenne etter i brystet og på pusten. Fordi det er det siste du vil ha i lungene akkurat nå. Koronaviruset.
Noen ganger har jeg også våknet midt på natten, hørt ambulansene, og sett ut av vinduet og tenkt: «Faen, våknet jeg opp i New York igjen?!»
Guvernøren i New York, Andrew Cuomo har vært en fantastisk myndighetsperson å forholde seg til her i New York. Jeg har fulgt hans daglige pressekonferanser på Facebook, og de har gitt meg, og mange newyorkere, mye innsikt i elendigheten, men også mye trygghet. Jeg husker blant annet at han brukte filmen «Groundhog Day» som eksempel, for å skulle sette ord på den følelsen mange av oss hadde. Filmen handler som kjent om en mann som våkner opp og lever den samme dagen, om og om igjen.
Etter mye innesitting for å unngå smitte, beveger jeg meg nå nærmest daglig ut, ikke fordi smittefaren er over her, men fordi jeg har lært meg bedre hvordan jeg må beskytte meg, og fordi sykehusene nå har kapasitet til å behandle de som blir kritisk syke. Journalistisk sett var og er dette jo også et nytt 22. juli, et nytt 9/11, som en kollega beskrev det.
De journalistiske mulighetene er enorme både ved å være her, men kanskje aller mest ved å være der ute og observere og ved å prate med folk. Men spesielt i begynnelsen hadde jeg en stor frykt for at jeg eller noen i familien skulle bli syke og havne midt inn i køene for testing eller inn på de overfylte sykehusene i byen, som resultat av at jeg beveget meg ute.
Frykten for at jeg eller noen i familien skulle bli syke var så stor at jeg stort valgte å holde meg inne fremfor å være ute og intervjue folk og besøke sykehus, finne likbiler i form av lastebiler med fryseanlegg og besøke begravelsesbyrå.
På det verste var det mange forferdelige bilder å se fra New York, men det oppsto også bilder i hodet av ting man ble fortalt. Blant annet fortalte en bekjent om en uteligger på Manhattan som hang over en søppelbøtte i sentrum og hostet som det sto om livet. Som det nok også gjorde. Minst 76 hjemløse er så langt døde av viruset i New York.
Men så har jeg selvsagt være ute i gata og sett hvordan maskene og hanskene har tatt over byen, skrevet om de endeløse matkøene i Queens og ikke minst et sykehjem øverst på Manhattan, der 98 døde personer kobles til koronaviruset.
Se videoreportasjen her:
98 koronadødsfall kobles til denne ene bygningen
Jeg bestemte meg for å sykle da jeg skulle opp til dette aktuelle sykehjemmet på Washington Heights. Det tok meg litt over en time å komme meg dit på sykkel. Det var flott vær, og taxi ville jeg uansett helst unngå.
Døden herjer nemlig også innenfor taxi og transportnæringen. Så langt er over 50 taxisjåfører i New York City døde av viruset. Flere taxier har nå tettet igjen åpningen til passasjersetet med heldekkende plast.
Men hvorfor ikke ta t-banen opp? Nei takk.
I New York er hele 98 personer ansatt i det offentlige transportsystemet MTA døde som en følge av av koronavoiruset. Gudene vet da hvor mange personer som er blitt smittet om bord på det offentlige transportsystemet i byen?
Nylig ble det også gjort et historisk vedtak om å stenge t-banen i fem timer hver natt for å desinfisere vognene, fordi mange av vognene hadde blitt smittebefengte overnattingssteder for mange av uteliggerne i byen.
«Hold tallene nede, hold dere hjemme»
Inntrykkene får man over alt i denne byen. Da vi en gang kort tid etter utbruddet valgte å ta en kort kjøretur, ble vi møtt med elektroniske skilt som henger over veibanen. «Hold tallene nede, hold dere hjemme», «Hold dere hjemme, redd liv».
Man fikk dårlig samvittighet av å bruke bil, og sykling sluttet jeg med av frykt for å skade meg og havne på et koronainfisert sykehus med skader. Antall sykkelulykker i NYC økte med 43 prosent i midten av mars fordi folk kastet seg på sykkelen fremfor å bruke offentlig transport. Nå er det for øvrig nærmest umulig å få tak i en ny sykkel i byen, eller i USA for øvrig.
Inntrykkene her i USA reflekterer også hvor ulikt livet er fra vårt liv i Norge.
På TV i USA ruller det for tiden mye reklame for selskaper som tilbyr psykiatrisk hjelp og for psykologer. På de mange bruene i New York henger skilt om at man må søke hjelp om man sliter, og på Facebook legger NYPD ut video de har tatt fra Bayonne Bridge av en person som reddes fra å hoppe.
Og i veikryss henger de vanlige store skiltene fra de mange advokatene: Er du skadet i en ulykke? Ring oss!
«Han har dratt til Hawaii med familien»
Gutta våre på 13 og 15 år har vært helt fantastiske midt oppe i dette. Vi er stolte over deres evne til å tilpasse seg og deres gode humør, og vi er takknemlig for at skolen har gitt dem nok å holde fingrene i. Men gutta har også følt seg trygge fordi de tenker at dette er noe som ikke kommer til å ramme dem. De har et annet perspektiv på det. Eldstemann har også sagt følgende om en medelev på skolen:
«Nei han har det ganske fint, han. Han har dratt til Hawaii med familien og sitter der og koser seg i karantenetiden, jeg tror de har en hytte eller et hus der.»
Og det sier vel også noe om forskjellene som er her i USA for tiden.
Fattigdommen er stor her. Rundt 750.000 skolebarn i NYC lever under fattigdomsgrensen - hele 114.000 skolebarn er hjemløse.
Hit rømmer de superrike: Kokk forteller om krigstilstander og «narkohandler» med kolleger på parkeringsplassen
Ferske tall viser også at 420.000 personer, mange av dem fra de rikeste områdene av New York, har valgt å reise fra byen siden 1. mars. Mens dødsraten ved hovedsakelig hvite og velstående Gramercy Park på Manhattan er på 31 dødsfall per 100.000 innbyggere, er den i fattigere strøk som Far Rockaway i Queens, som består av mer enn 40 prosent svarte og 25 prosent latino/latinamerikanere, nesten 15 ganger høyere, med 444 dødsfall per 100.000 innbyggere. I Norge er dødeligheten 4,3 per 100.000 innbyggere.
Dødsfall, arbeidsledighet og fattigdom
Hva vil alle disse dødsfallene, arbeidsledigheten og uunngåelige konkurser føre med seg av elendighet, fattigdom og ikke minst kriminalitet i New York fremover? Spør du meg hva som bekymrer meg mest fremover ved å være her, så må det kanskje være det. For jeg tenker en del på at hverdagen generelt blir litt mer utrygg en god stund fremover.
Gutta skal etterhvert tilbake på skolen, de skal ta t-banen og de skal treffe venner igjen. Og jeg kjenner det sitter litt langt inne akkurat nå, å skulle begynne ta t-banen rundt i New York igjen. Munnbind, hansker, hvor tett kan man stå? Prøver å ikke tenke for mye på det akkurat nå. Det må jo bare ordne seg, på et vis.
Samtidig ser også at USA er veldig splittet for tiden, det er mye frustrasjon. Det koker under overflaten og stygge hendelsene som dødsfallet George Floyd har fått det til å eksplodere, ikke bare i Minneapolis, men i svært mange andre byer, New York inkludert. Bare tiden vil vise hvordan New York og USA vil komme ut av de enorme problemene de står overfor.
Mye tid med familien
Men jeg har også funnet ting å glede meg over midt oppe i koronakrisen, ting jeg aldri hadde fått eller opplevd om det ikke var for koronakrisen. Nå får vi pratet mer sammen, gjort ting sammen vi nok ikke hadde gjort uten koronaen, ting jeg ikke tar for gitt. Vi spiller spill, vi leser bøker, vi har til og med kjøpt inn et bordtennisnett, så vi kan spille bordtennis på spisebordet. Som for øvrig også ble kjøpt inn under vår isolasjon.
Nettopp det å ha middagen sammen ved spisebordet har utvilsomt blitt et av dagens familiehøydepunkter, kanskje i tillegg til å bingewatche «The Simpsons». Disney+, som kommer til Norge til høsten, har nemlig gjort det mulig å se 30 sesonger med «The Simpsons» når man vil. Vi koser oss med Mr Burns, Bart, Homer og hans Duff, og tar gjerne et glass rødvin selv.
Og rødvin er jaggu meg amerikanerne også glade i, i disse koronatider. Tall for mars viser at alkoholsalget i USA nærmest har eksplodert siste ukene. I den første skikkelige korona-uken i USA i midten av mars økte alkoholsalget i USA med 55 prosent.
Salget av sprittyper som tequila og gin økte med hele 75 prosent, sammenlignet med samme perioden året før. Mens vinsalget økte med 62 prosent, gikk ølsalget opp 42 prosent. I USA kan man få levert alt på døren, også alkohol, og alkoholsalg over nett økte i denne perioden med hele 243 prosent.
Hamstring og mat på døren
Maten vi spiser kjøper vi for øvrig nå i butikken. Vi var svært aktive brukere av Amazon Fresh, en av nettigantens mattjenester. Amazon Fresh var svært behagelig, bestill på kvelden, få levert utenfor døren på morgenen. Men med koronakrisen falt dette systemet sammen, og nå er det gått flere uker siden det har vært mulig å bestille. I midten av mars skrev jeg om at selskapet skal ansette rundt 100.000 nye personer på grunn av den enorme pågangen fra folk som vil handle på nett.
Denne nettjenesten fungerte svært godt, var billigere, og ikke minst tryggere, enn å måtte gå i butikken selv. For her i de mest sentrale delene av New York City er det ikke billig å gå i den lokale matbutikken. Det koster 10 dollar, rundt 100 kroner, for 450 gram med bacon, jeg betaler 80 kroner for 2,5 liter med juice, 80 kroner for en liten sekk med 15 mandariner, og det ryker fort 200 kroner for en vanlig entrecote. Og jeg ble direkte irritert da jeg for noen uker siden måtte punge ut 17 dollar, rundt 170 kroner, for en pakke med 12 toalettruller.
Associated Press meldte om butikker der man tok 600 kroner for en flaske med hånddesinfeksjonsmiddel, og i en annen butikk forsøkte man å kreve ti kroner for en enkelt sprut av en flaske med desinfeksjonsmiddel. AP omtalte også termometer som kostet 260 kroner per stykk, og ansiktsmasker som man krevde 400 kroner stykket for. Toalettruller ble også lagt ut for salg til 10 dollar, eller 100 kroner stykket - med en skilt ved siden av, hvor det sto:
«Dette er ikke en vits»
Her er det ingen prisregulering fra myndighetene.
Newyorkere er for øvrig nærmest som en pariakaste blitt her borte. Hvis man forlater New York, må man gå inn i karantene i to uker rundt om i USA, blant annet i Florida. I Rhode Island, et populært sted tre timer nord for New York City, ble nasjonalgarden sendt ut for å stoppe newyorkere som strømmet til området i slutten av mars for å advare om arrest og bøtelegging om de ikke umiddelbart gikk i rett i pålagt karantene.
Men frykten for Newyorkere har også vist seg å være berettiget. Før de første tilfellene ble påvist her i februar og byen ble stengt i mars, hadde nok viruset hatt gode spredningsforhold i ukevis. Tall viser også hvordan viruset spredte seg fra New York til resten av USA.
Nå lurer jeg jo selvsagt også litt på hvordan det blir når jeg kommer til Norge i sommer som newyorker. Hvem vet? Kanskje politiet i Farsund står klar med pumpehagla på Nordsund bru og jager oss bort når vi kommer hjem på ferie i sommer...
Kona ble testet
Kona testet seg også her for noen uker siden. FN hadde tilbud om test av ansatte ved de permanente delegasjonene, og selv om hun ikke hadde noen særlige symptomer å vise til, var det noen nervepirrende dager å sitte og vente på svaret. Ikke vet jeg helt hvordan vi skulle løst det om hun var smittet, vi bor tett på hverandre på en etasje. Hvis hun var smittet, skulle resten av familien teste seg? Hva om jeg også hadde det, hvordan skulle vi løst det? Akkurat nå tilbys man gratis hotellrom i New York om man vi isolere seg seg etter å ha fått koronasmitte, men da kona tok testen hadde man ikke dette tilbudet.
Heldigvis var prøven negativ og vi slapp å forholde til at vi hadde smitten i huset.
Håndvask og vask av emballasje
Men så jobber vi også for å holde den ute. Her er det håndvask med en gang vi kommer innenfor døren, og mange ganger om dagen. Det er på med munnbind når vi skal ut og på med hansker i tillegg når vi skal i butikken.
Når vi kommer hjem vasker vi emballasjen på alle matvarer vi har kjøpt, det samme gjelder selvsagt for frukt. Og alle pakker som kommer på døren, må også behandles som mulige smittekilder. Dermed en det ny håndvask når de er åpnet opp.
Og så sitter vi selvsagt mye inne.
Jeg prøver å minne meg selv på hvorfor jeg faktisk sitter inne, når jeg innerst inne vet at verken jeg, kona eller gutta kommer til å dø av dette. Og jeg tenker på det guvernør Andrew Cuomo sa på en pressekonferanse for noen uken siden, at vi alle må prøve å finne en personlig grunn for hvorfor vi holder oss isolert og innestengt i situasjoner hvor mange er symptomfrie, men lei seg, ensomme og deprimerte.
Jeg sitter hjemme ikke bare for meg, kona og barna, men for alle de som er i risikosonen - og kanskje mest av alt for mine foreldre og all familie hjemme i Norge. Jeg sitter inne og isolert for mennesker på andre siden kloden, som er i risikosonen. Og så blir jeg også minnet på hvor mye jeg savner dem, hvor glad jeg er i dem og hvor mye jeg gleder meg til å se dem igjen.
Jeg lengter hjem nå, og først av alt til sommer og ferie i Norge. Men jeg vil også tilbake. Midt opp i elendigheten er New York fortsatt en fantastisk by. Og så er det også en utfordring å fullføre prosjektet vi som familie startet på. Å ikke gi opp, og ha troen på at de neste årene kan bli bra her. Ha troen på at vi har vært gjennom det verste nå, og at byen igjen skal blomstre til liv igjen.
If I can make it here, I can make it anywhere.