Av Sayed Sohaib Karimi, mastergrad i Midtøsten-studier ved UiO

Mandag 8. april erklærte USAs president Donald Trump den iranske islamske revolusjonsgarden (IRGC) som en terrorist-organisasjon.

Betegnelsen pålegger omfattende økonomiske utreise-sanksjoner for den islamske revolusjonsgarden.

I tillegg vil sanksjonene ha implikasjoner for organisasjoner, bedrifter og enkeltpersoner med bånd til garden.

Den iranske revolusjonsgarden opererer aktivt over store deler av Midtøsten og i nord-afrikanske land som blant annet Marokko og Algerie, hvor de trener og finansierer arabiske sjia-militser.

I Irak og Syria har IRGC for eksempel stått bak finansiering og utsendelse av tusenvis av sjia-fremmedkrigere.

IRGC er ikke bare Irans mest mektigste militære ving, men dominerer også landets viktigste økonomiske sektorer, som energi, bygningskonstruksjon, telekommunikasjon, media, gruvedrift, elektronikk, bilindustrien, bank, atomkraft og mye mer.

Les også

USA har satt disse soldatene på terrorlisten - det kan få store konsekvenser

Mens IRGC-ledere hevder at deres involvering i den økonomiske sektoren er til fordel for det iranske folket og økonomien, går i realiteten det meste av inntektene på militære utgifter i inn-og utland.

At utpekelsen kommer i kjølvannet av konfliktene i Syria og Irak har på mange måter målrettede implikasjoner.

Frem til nå har det politiske midtpunktet i Midtøsten vært IS. Men etter deres nederlag i både Syria og Irak, vil fokuset i 2019 skifte mot Iran.

Dette fordi landet har utnyttet utfallet av konfliktene i både Syria og Irak ved å ytterligere styrke sjia-militser og fremmedkrigere i regionen.

Iranskstøttede militser

I Irak jobber Teheran stadig for å integrere sine sjia-militser i det irakiske militæret for økt innflytelse.

I mellomtiden styrker iranerne i Syria sine militser og har bygget flere og flere militære annlegg over det syriske landskapet som et avskrekkende steg mot Israel.

I Syria har det oppstått et nytt flammepunkt.

Hizbollah, støttet av Iran, har fått sofistikerte presisjonsstyrte missiler som de produserer i Libanon.

For Israel er dette et strategisk dilemma, og dets politiske beslutningstakere mener at de må slå til mot Hizbollah mens de fortsatt er opptatt med borgerkrigen i Syria.

Som følge av dette har man i 2019 sett en økning i den israelske luft-offensiven som har rettet seg mot iranske Hezbollah-forsyningslinjer i Syria, med mål om å ødelegge anlegg og lagringssteder for deres missiler.

I Jemen er Iran stadig mer involvert i konflikten gjennom deres støtte til Houthi-opprørerne. Teheran støtter i økende grad opprørerne med etterretning, militær trening, finansiering samt sofistikerte missiler.

I Afghanistan, som et resultat av de direkte fredsforhandlingene mellom USA og Taliban, har Iran vært raskt ute til å godkjenne sine åpne bånd med grupperingen.

I begynnelsen av 2019 annonserte Irans utenriksdepartement at de har invitert en delegasjon fra Taliban til Teheran for å diskutere Afghanistans fremtid. Iran har som mål å ta aktiv del i fredssamtalen med Taliban, og for å etablere potensielt gode bånd med Taliban i fremtiden.

Interne utfordringer

Når det er sagt, er Iran ikke uten interne utfordringer.

Først og fremst har valutaen gått kraftig ned i verdi det siste året. Og USAs annullering av atomavtalen og de sanksjoner som trådte i kraft i november 2018, har forverret den sosio-økonomiske situasjonen i Iran.

I tillegg er det en intern kamp mellom den politiske regjerings-klassen som er lojal mot president Rouhani og revolusjonsgarden om liberalisering av økonomien. I hovedsak vil Iran i løpet av de neste årene få betydelig større problemer og en stram økonomi, noe som vil bidra til å begrense landets politiske aktivitet i 2019.

En mulighet for rivalene

Nylig har Trump-administrasjonen også varslet såkalt «maksimum økonomiske sanksjoner» rettet mot iransk oljeeksport. USA har advart de fem landene – Kina, India, Sør-Korea, Tyrkia og Japan – som inntil nå importerer iransk olje, om å avslutte sine avtaler med Iran.

Trump har lovet at land som Saudi Arabia og UAE vil kompensere for iransk olje. Målet er å redusere inntektene av iransk oljeproduksjon til null.

For noen land presenterer Irans problemer den perfekte tiden for å slå til. Siden begynnelsen av 2019 har USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton og utenriksminister Mike Pompeo forsøkt å danne nye koalisjoner som et ledd i å begrense ambisjonene i Teheran.

En slik avtale er «Midtøsten Strategisk Allianse», også kjent som Arab-NATO Alliance, som fortsatt er i prosessen med å realiseres.

En annen front involverer de kurdiske militsene i Nordvest-Iran, som amerikanerne har dyrket sterke bånd med.

Washington kan også oppmuntre iranske separatist- og motstandsbevegelser i Sistan, Balochistan og Khuzestan.

Men for å virkelig begrense Iran må USA imidlertid stole på sine allierte med lignende mål. Israel, Saudi-Arabia og UAE vil lett tilslutte seg anti-Iran-aktivitetene.

Men de må først overvinne tiår med fiendtligheter og uenigheter seg imellom.

Rivalenes utfordringer

I tillegg preges hver av disse nasjonene med sine egne utfordringer.

I Saudia-Arabia vil drapet på journalisten Jamal Khashoggi hvile tungt over Saud-familien. Kronprins Muhammad bin Salman vil fortsette å føle internasjonal kontroll, men til syvende og sist vil det ikke kunne fundamentalt endre status quo.

Utover kronprinsen vil Riyadh også gjøre fremskritt på sine Vision 2030-initiativer.

Regjeringen forventes å lette opp på tiltaks-tiltak og fremme økonomisk aktivitet i ikke-oljesektoren.

Sør for den arabiske halvøy har kampene i Jemen vist seg å være svært kostbare for de involverte partene. For ikke å nevne de 16 millioner sivile som mangler tilgang til nødvendigheter som mat, ly og medisin.

I november 2018 stemte Senatet i USA for å komme videre med et lovforslag for å avslutte USAs engasjement i den jemenittiske konflikten.

I mellomtiden, i Teheran, er det rykter om et ønske om forhandlinger med amerikanerne om en mulig nedtrapping av Irans støtte til de jemenittiske opprørerne til gjengjeld for USAs lettelse av sanksjoner mot landet.

Samlet sett har utviklingen i Midtøsten stort sett vist seg til fordel for Iran.

Den såkalte «Shia Crescent», et geografisk område som strekker seg fra Teheran gjennom Baghad, Damaskus og til Libanon, er blitt ytterligere styrket. IRGC har direkte ledet og vært aktiv i alle konfliktene i regionen.

Utpekelsen av IRGC som en terror-organisasjon har derfor økonomiske og politiske implikasjoner for regionale myndigheter - som for eksempel libanesiske og irakiske myndigheter i deres videre tilknytning til IRGC.

Europeiske og asiatiske selskaper som samarbeider med teokratiet risikerer også reaksjoner fra Washington. I Trumps egne ord: «Hvis du driver forretning med IRGC finansierer du terrorisme».

I tillegg til denne utpekelsen har også amerikanske sanksjoner mot Iran ført til store utfordringer internt.

Matprisene har skutt i været

Prisene på matvarer har skutt i været, og misnøyen blant den iranske befolkningen øker daglig.

Det siste året har det oppstått gjentatte protester og demonstrasjoner over hele landet, dog ofte uorganiserte og sporadiske.

På et tidspunkt må Teheran-administrasjonen allikevel prioritere sitt politiske fokus.

Derfor kan økonomiske og militære sanksjoner være det sterkeste verktøyet for å begrense iranske aktiviteter i regionen.