Da kjørte vi pekefingeren vår inn i tinningen og var enige om at de enten var veldig kloke eller veldig dumme. Kanskje var de begge deler på en gang. Noe som i seg selv var så merkelig, at vi ikke måtte tenke noe mer på det, fordi vi da selv kunne bli sånn.
Hvordan er det å ikke være født?
Å tenke for dypt for lenge på umulige ting, var nemlig den sikre vei ut i fortapelsen.
Hva er det utenfor der hvor universet stopper? Hva var før universet ble til? Hvordan er det å ikke være født? Usunne og lite matnyttige spørsmål for unge og lett påvirkelige mennesker som heller burde bruke sine intellektuelle ressurser på oppbyggelige problemstillinger som: Hvordan tenne et bål i skauen med bare en fyrstikk når det regner? Og hvorfor lønner det seg å stå opp tidlig om morgen?
Som de fleste myter hadde også denne sin opprinnelse i en muntlig tradisjon langt tilbake i historien. Det var ikke noe som sto skrevet ned et sted, eller som vi lærte om på skolen. Det var bare sånn det var og alltid hadde vært, jo mer genial man var, desto større var faren for å vippe over i idiotiet. Og hadde det først skjedd var det som regel ingen vei tilbake.
Når blir norsk bare er en museal liten kuriositet på linje med norrønt og urnordisk?
Intelligensens sorte hull
Som med en mann i byen der jeg vokste opp. Han hadde en gang vært overintelligent, ble det sagt, og forsket på sorte hull i universet. Han grublet og grublet over hva som var inne i de sorte hullene, inntil han en vakker dag greide å løse gåten.
Eller rettere sagt, inntil han en vakker natt greide å løse gåten.
Det var nemlig da de største geniene forsket, tenkte, diktet, malte og komponerte, når resten av verden sov, og de satt der forfrosne og ensomme oppe på et sine små loftværelse med måneskinnet flommende inn gjennom takvinduet.
Så der satt han altså, den overintelligente unge mannen og løste gåten med hva som var inne i et sort hull. Men ikke før hadde det skjedd, så rablet det fullstendig for ham, og han ble aldri i stand til å formidle sin sensasjonelle oppdagelse, ikke på annen måte enn å tråkke rundt i byens gater med støttehjul på sykkelen og gauke og skrike til alle på sin vei.
Hvis det var noe sånt som var inne i et sort hull, var det kanskje like greit å ikke vite noe mer om det.
Syklende and uten hode
At det å mobilisere for store intellektuelle ressurser på umulige spørsmål kan lede til mental kollaps, var også allment kjent gjennom Donald Ducks skjebne.
I en spørrekonkurranse greier han en gang å besvare det umulige spørsmålet: hvor mange dråper vann renner det i Niagarafossen på ett sekund. Men det har krevd så mye, at når det siste og avgjørende spørsmålet kommer; hvilket dyr har pels, fire bein og sier mjau, så greier han simpelthen ikke å svare.
Og i dét Donald blir klar over at han går glipp av førstepremien, en gryte med gullpenger, trekker han matrosdressen sin opp over hodet og sykler omkring tydeligvis dypt psykotisk mens han roper: Se jeg er en and som kan sykle uten hode!
Hvis avstanden mellom geni og idiot var kort den ene veien, var den dessverre adskillig lenger den andre. Jeg var bortimot idiot i matematikk, men jeg kan aldri huske at verken jeg eller matematikklæreren min hadde noen forhåpninger til at jeg ved å gruble over et eller annet matematisk paradoks plutselig skulle vippe over i det geniale.
Hva er dette: Et garasjeanlegg for jordbruksmaskiner? Et utkikkstårn for ornitologer? En bunkers?
Den klassiske skremmemyten
Geni og idiot-myten hørte med til barndommens klassiske skremmemyter, på linje med at vi kunne få mark i magen av å spise snø eller at vi selv kunne bli sånn hvis vi skar grimaser.
De fungerte rett og slett som advarsler mot uakseptable handlinger som de voksne ellers ikke hadde gode argumenter imot.
Men myten hadde utvilsomt også en annen ikke så åpenlys funksjon, den fungerte som fattigmannstrøst for alle oss vanlige mennesker som mangler både de ressursene og det overmotet som skal til for i det hele tatt å begynne å forske på sorte hull, gruble over vannmengdene i en foss eller skrive romaner.
Ja, den var på mange måter en variant av den klassiske greske hybrismyten om Ikaros, han som fløy så nær solen at vingene hans smeltet, og hvor moralen var: Den som greier det umulige, må alltid betale en pris for det. Derfor lever geni- og idiotmyten videre også blant mange voksne.
I disse dager er Dag Solstad aktuell med en ny roman. Når vi sitter foran fjernsynet og ser og hører ham, er det nok mer enn en av oss som mumler: Jo, jo, den fyren kan nok skrive en genial roman eller nitten, men be han om å reparere en vannkran, sende en mail eller forklare noen veien …
