Dana Æ. Manouchehri

Det er ikke rasisme, det er ikke hat, etter i dag er det forskning og fakta

Vi ønsker alle det beste for våre barn, men forskjellen ligger i hvor grensen går på det å råde egne barn til å leve et «sunt og riktig» liv kontra det å leve livet for dem, skriver Dana Manouchehri.

Vi ønsker alle det beste for våre barn, men forskjellen ligger i hvor grensen går på det å råde egne barn til å leve et «sunt og riktig» liv kontra det å leve livet for dem, skriver Dana Manouchehri.

Minoritetsforeldre sliter med å oppdra sine ungdommer i en norsk kontekst.

Debattinnlegget er skrevet av Dana Manouchehri, generalsekretær i LIM (likestilling, integrering og mangfold).

I dag offentliggjorde IMDI en rapport bestilt av FAFO på Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll.

Først og fremst, takk til myndighetene som er med på å kartlegge dette og gi oss de tallene og fakta vi har ventet på i snart 20 år. De casene og eksemplene som man finner i rapporten er mennesker vi jobber med i det daglige og har møtt de siste 20 årene. Vi har sett ansiktene, individene og stemmene bak disse tallene, og vi kan nå puste lettet ut, men allikevel med en undertone av sorg over at dette er en eksisterende problemstilling som vi må fortsette å jobbe med.

Vi kan sikkert tåkelegge denne rapporten og ved å trekke inn andre elementer enn det som er i rapporten, men i det store og det hele handler rapporten om at minoritetsungdom sliter under streng foreldrekontroll forankret i kultur, landbakgrunn og religion, især Islam. Dette er ikke rasisme, hat eller et forsøk på stigmatisering av grupper, men det er forskning og fakta. Det er indikasjoner på hva vi må jobbe med for å gi denne utsatte gruppen de samme rettighetene som resten av Norge nyter godt av.

Vi ser også ut ifra rapporten at minoritetsforeldre sliter med å oppdra sine ungdommer i en norsk kontekst der de har press fra egne miljøer, religiøse tro satt opp mot en oppfatning av et normløst norske samfunn.

Vi har en lang vei å gå når det gjelder det å jobbe med foreldres holdninger og syn på nordmenn og det norske samfunn. Det å få dem til å forstå at det er ingen forskjell på ønskene man har for egne barn og barnas fremtid, uavhengig av religion, landbakgrunn og kultur. Vi ønsker alle det beste for våre barn, men forskjellen ligger i hvor grensen går på det å råde egne barn til å leve et «sunt og riktig» liv kontra det å leve livet for dem. Enten ved å tvinge og true dem, eller det å ta valgene på vegne av disse barna.

Det er i dette kollisjonspunktet myndighetene, institusjonene og organisasjonene må styrke ungdommens rettsikkerhet til å kunne ta disse egne frie valgene samtidig at vi opplyser frustrerte foreldre at det kommer til å gå bra med ungdommen selv om de ikke tar de valgene foreldrene ønsker at barna skal ta.

Men det som er helt sikkert er at vi kommer ikke utenom, ihvertfall med god forankring etter i dag, at islam blir brukt i disse tilfellene som styringsverktøy, for å innskrenke ungdommens frihet. Da er vi nødt til å våge og prate om dette, uten at det skal bli stemplet som rasisme, hat eller andre begreper for å flytte fokuset.

Det som er helt sikkert er at det er ingen land i verden som det er så lett å være kvinne og muslim i som i Norge, selv ikke i muslimske land og det må vi ikke glemme i denne debatten.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag