20. mars 2011 valgte pastor Terry Jones å brenne koranene. 1. april samme år ble en norsk offiser, Siri Skare, tilknyttet et FN-oppdrag i Mazar-e-Sharif i Afghanistan, drept av de sinte massene som tok til gatene i mange byer i det sentral-asiatiske landet.

Dette perspektivet har i liten grad blitt diskutert i den siste ukens nokså intense debatt om hvorvidt politidirektørens ordre om å stanse koranbrenningen kan legitimeres i en eller annen lovparagraf, eller om hun aktivt gikk inn og begrenset ytringsfriheten til SIANs medlemmer.

Les også: Demonstranter krever dødsstraff mot nordmenn som brenner Koranen

Karikaturstrid og Charlie Hebdo

Det handler like mye om ytringsfrihet som det handler politiets evne til å sikre enkeltindivider mot voldshandlinger, og samfunnet forøvrig, mot voldsutøvelse.

Dersom vi husker tilbake til karikaturstriden som raste på midten av 2000-tallet vil de aller fleste minnes demonstrasjonene, drapstruslene og nedbrenningen av den norske ambassaden i Damaskus.

Ikke minst vil man huske Støres manglende vilje til å støtte den drapstruede Selbekk som valgte å publisere disse karikaturen her hjemme.

Blodbad i Paris

Den aller klareste demonstrasjonen av ekstreme islamisters vilje til å bruke makt mot dem som krenker islam og Muhammed er muligens det blodige angrepet på Charlie Hebdo i januar 2015. Selv om publikasjonens lokaler var nokså godt bevoktet, og diverse andre passive sikringstiltak var iverksatt, klarte terroristene å gjennomføre et nokså vellykket angrep som resulterte i et blodbad. 12 mennesker ble drept og 11 skadet. Politimennene som ankom gjerningsstedet for å yte bistand ble skutt og drept på stedet.

Dette er bakteppet politidirektøren må forholde seg til. Det er de direkte og indirekte truslene og voldshandlingene som mest sannsynlig vil komme som et resultat av koranbrenningen. Og i det lange løp er det umulig å beskytte folk mot ektremisters vilje til å utøve vold. Hendelsene ved Charlie Hebdo viste dette.

Les også: Politidirektøren må komme med en bedre forklaring

Det er ikke alltid individer er klar over hvilken risiko de løper når de foretar seg slike handlinger. Dermed blir det politiet og sikkerhetstjenestenes ansvar å beskytte disse individene.

Norge og norske interesser kan bli et yndet mål

Bjørnlands ordre om å stanse koranbrenningen har også et samfunnsikkerhets-perspektiv som i liten grad har blitt berørt i de debattene som har pågått i den siste uken.

Man kommer ikke bort fra at en slik handling mest sannsynlig vil bidra til at Norge, og norske interesser og muligens norske tjenestemenn og -kvinner i muslimske land, blir et yndet mål for en rekke islamistiske terrororganisasjoner.

Hendelsene fra kariktaturstriden er godt eksempel på dette. Vi må heller ikke glemme hvor langt prestestyret i Iran var villig til å gå for å hevne Salmans Rushdis Sataniske vers, og hvor mye ressurser som ble brukt for å beskytte samfunnet og individer mot islamisters vrede.

Pakistansk leksjon i ytringsfrihet

Det er nok også disse hensynene som motiverer den pakistanske ambassadøren til å kalle norske myndigheter inn på teppet og gi dem en liten leksjon i ytringsfrihet, islamofobi og mer til.

Les også: SIAN-profil Arne Tumyr sier han kommer til å brenne Koranen igjen

Pakistan er på ingen måte den aller største pådriveren for ytringsfrihet, men landet har langt mer erfaring med vold fra diverse islamistiske organisasjoner.

Det siste man må ha med seg når det gjelder islamister og jihadister, er deres evne til å lage en stor sak ut av det som i utgangspunktet er en liten hendelse. Man vil nok se rykter om denne saken spres.

Det som er nokså sikkert er at SIANs demonstrasjon av det de opplever er ytringsfrihet vil medføre konsekvenser som strekker seg langt utover den mer eller mindre opplyste debatten som har pågått her hjemme. I ytterste konsekvens vil man se norske ambassader brenne - og nordmenn bli drept av sinte masser i utlandet og her hjemme.

Les også: Når lovverket blir SIANs markedsføringsbudsjett

Potent fare

Politidirektørens ordre er en klar indikasjon på at man fortsatt anerkjenner islamistiske organisasjoner som svært potente, og fortsatt har stor innflytelse i våre vurderinger rundt disse temaene.

Det er dette politidirektøren må hensynta når hun skal avveie hvilke valg hun skal ta.

Det er lett å være prinsipiell når man ikke trenger å ta hensyn til samfunns-sikkerheten og individers liv og helse i møte med islamister.