I dag leste jeg om prinsesse Märtha Louise og sjaman Dureks seanse i Danmark, hvor folk i salen har ristet og grått og gjort all verdens rare ting.

Selv kommer jeg fra en veldig spesiell Sufi-bakgrunn i Iran. Gjennom barndommen var jeg vitne til et par slike spirituelle seanser. Sufiene pleier også å samle seg i et rom, synge og messe, og bli så revet med av stemningen at enkelte til og med mener at de løftes opp og inn i en høyere åndelig sfære. Jeg ser en del likhetstrekk mellom slike seanser, selv om miljøene og det de står for er ulike.

Det å bli påvirket av en slik kraft, spesielt når man tror på sånt, oppleves helt reelt for de som er en del av det hele, uansett hvor mye vi andre maser, klager og uttaler oss rasjonelt og kritisk, For utenforstående fortoner den slags seanser seg gjerne som kvakksalverske, selvbedragerske fenomener.

Religiøs påvirkning

Som barn blir man påvirket av å være vitne til eller delta i slike fenomener, enten det settes religiøse eller spirituelle etiketter på. Det ble også jeg som barn.

Derfor er jeg skeptisk til foreldres sterke religiøse påvirkning på egne barn. I voksen alder har jeg valgt å kun forholde meg til vitenskap og logikk, selv om jeg også har disse sufi-erfaringene fra egen barndom med meg. Kanskje det høres rart ut, men de er også kjære og gode minner for meg.

Kanskje har jeg et anstrengt, ambivalent hat-og-elsk forhold til fenomener som dette.

Nettopp med den bakgrunnen jeg har, forstår jeg godt hva slags tiltrekningskraft slik åndelighet har på enkelte, spesielt de som søker en dypere mening i tilværelsen, eller tørster etter åndelighet i den temmelig sekulariserte vestlige verden. Dessverre er fokuset på det kroppslige og materialistiske ganske overdrevent i vår del av verden. Som frie mennesker er det mange som for all del ikke ønsker å bli hemmet eller innestengt i religionens livsbegrensende rammer og tankesett.

Samtidig driver suget etter åndelighet dem på søken etter alternativ spiritualitet, til tro på astrologi og sjamanisme og mye annet. Som sekulært menneske mener jeg at det trengs et kritisk søkelys både på både religiøse dogmer, åndelig hokus-pokus og alt det fører med seg. Dette spesielt med tanke på at jeg har rømt fra et grusomt religiøst diktatur.

Kropp, sjel og sinn

På den andre siden kan spiritualitet og religiøsitet innenfor mer kontrollert rammer fylle et slags behov for opphøyet mening, åndelighet og kjærlighet. Mennesker består av kropp, sjel og sinn. Alle de delene henger sammen og trenger næring. Vitenskap er dessverre ikke i stand til å fylle alle opplevde menneskelige tomrom i tilværelsen.

Vi har alle ulike personligheter og derfor har og noen blant oss derfor kanskje sterke følelser og et breiere følelsesregister enn andre. Noen er fornøyd med tilværelsen her og nå, mens andre drives av en sterk indre uro og søken etter noe større utenfor en selv. Hjernene våre er fra naturens side utviklet og skrudd sammen forskjellig.

For en stund siden så jeg en artikkel om at en spesiell del av hjernen blir mer aktiv hos de religiøse under en MR når de hører om religion. Jeg mener også at dette gjelder for mange med anlegg for åndelighet.

Rasjonalia er tabu

Jeg er for rasjonell kunnskap, kritisk tenkning og informasjon.

I Iran er dessverre den type kunnskap, der man utfordrer religiøse dogmer og åndelighet, tabulagt. Dette gjør at mange ikke lærer noe annet enn det de blir lært av foreldrene eller samfunnet. I motsetning til hvordan det er i store deler av den vestlige verden, der religionskritikken har eksistert i flere århundrer og hvor troen på religiøse dogmer er stadig synkende.

Samtidig ser jeg at en del i vesten føler at både religiøse og åndelige aspekter totalt blir feid ut av døra. Kroppen gjenstår, men sjelen er glemt. Sjelen og sinnet blir ikke matet. Spørsmålet er hvor og hvordan man kan ivareta det åndelige aspektet på en god og sunn måte, og hvordan folks eksistensielle lengsel og opplevelse av åndelig tomrom kan imøtekommes. Dette er en reell utfordring som trenger mer debatt. Å nekte at et slikt tomrom finnes, blir i hvert fall for enkelt.

Seddelen som forsvant i vinden

Da jeg sist var på besøk i Iran, kjøpte jeg en dag en vannmelon fra en fattig gateselger i en by som er ganske berømt for sin kraftige vind. Da jeg ga ham pengeseddelen, ble seddelen tatt av vinden. Jeg var knust og insisterte på å betale ham igjen, men mannen ville ikke akseptere det. Han mente at seddelen ikke var ment for ham, siden den blåste bort.

For oss her i vesten er slike historier kanskje tullete. I andre kulturer er slike historier mat for sjelen og viser det vakre ved å være menneske. De er det åndelige limet, og det som skiller oss fra dyr. Det er ting som ikke kan forklares med fornuft.

Har kjent på det alternative

For et par år siden ble jeg kronisk syk. Dette gjorde at jeg, etter å ha vært ferdig med religion og åndelighet, måtte søke behandling og trøst i den alternative behandlingsverdenen. Jeg så med egne øyne hvordan en del med diffuse symptomer ble avfeid i det offentlige helsesystemet. Folk som ikke var i stand til å fungere normalt, ble merkelappet som late, hypokondere eller løgnere. Det var nettopp slike mennesker som pendlet et sted mellom skolemedisin og alternativ medisin. For en del ble bare erkjennelsen av å være syk, en slags trøst i seg selv. Kanskje ble troen på et par krystaller man hadde i lomma den eneste redningen for å klare å takle angstanfall i matbutikken.

For meg og mitt kritiske syn var det å være inne i en alternativ behandlingsprosess en skuffelse. Jeg har prøvd varme hender som har kostet meg 3000 kroner per time, og all verdens dyr mat og magiske steiner som skulle bestemme min natur og justere mitt sinn. Ergo er jeg fremdeles skeptisk til slike metoder.

Innsikt om annerledes tankesett

Samtidig har denne erfaringen gitt meg innsikt i hverdagen og tankesettet til mange som sliter der ute. Kanskje kraften av suggesjon ligger bak, samme kraft som Rasputin brukte da han hypnotiserte tsarens sønn og stoppet ham fra å blø av blødersykdommen hemofili.

Det var noe der, som hjalp sønnen, men det var også samme ulogiske kraft som foreslo innblanding av Russland i krig og som resulterte i misnøye, revolusjon og tsarens fall.

De gode ords virkning

Nylig leste jeg om hvordan positive tilbakemeldinger kan styrke immunforsvaret. Kanskje et par positive ord om at man er verdifull, og at man betyr noe, kan gjøre underverker for selvfølelsen og selvtilliten til noen. Kanskje et mobbeoffer begynner å tro på seg selv av å høre et par gode ord om seg selv. Kanskje en varm håndflate for en som er ikke blitt tatt på lenge, betyr et løft i livet. Kanskje er det nettopp slike enkle, alminnelige former for menneskelig omsorg og bekreftelse, fellesskap og inkludering som mest av alt trengs for å redusere sjansene for at enkelte hengir seg ukritisk og overdrevet til alskens former for ny-åndelighet.

Personlig vil jeg ikke slutte å være kritisk til verken religion eller alternativ spiritualitet. Men jeg vil heller ikke være ufølsom overfor folk som er i nød og som av den grunn søker det ukonvensjonelle. Til de som er søkende og nysgjerrige, til de som mener det er noe mer mellom himmel og jord.

Mindre fordomsfullhet

Den åndelige delen av meg sier at vi må bli mindre fordomsfulle overfor de som søker meningen med livet andre steder enn i vitenskap og tradisjonell medisin. Jeg erkjenner at livet kan være smertefullt, og at sorg og smerte for noen blir utålelig. Det samme gjelder opplevelsen av eksistensiell tomhet og meningsløshet.

Jeg kan forstå og jeg kan ha medfølelse med personer som gir seg hen til ulike former for sterke religiøse og spirituelle opplevelser og tankesett.

Samtidig er jeg bevisst på at slike krefter må holdes langt unna makt og maktstrukturer. For selv om de har en helbredende kraft for noen, kan de bli ødeleggende dersom de får makt. Det gjelder ihvertfall på samfunnsnivå.