Gå til sidens hovedinnhold

Det finnes selvfølgelig nyanser i blackface-debatten

Det finnes selvsagt nyanser i blackface-debatten. Robert Stoltenberg malte seg brun med medmenneskelighet, nesten ømhet, skriver Rune Berglund Steen i Antirasistisk Senter.

Av Rune Berglund Steen, leder, Antirasistisk Senter.

Dette er et debattinnlegg, som gir uttrykk for skribentens meninger.

Mye av debatten om blackface har vært preget av at noen av de menneskene som rammes av rasismen i blackface-tradisjonen, har blitt nesten bombardert med vranglesninger og latterliggjøring.

Er det virkelig slik vi skal avslutte året for Black Lives Matter her til lands?

La meg begynne her: Antirasistisk Senter ga i 2002 Paul Robeson-prisen til Robert Stoltenberg for serien Borettslaget, med begrunnelsen at «Å skape Borettslaget er en fantastisk idé, og for første gang opplever vi at hele Oslo er til stede i norsk underholdning. Opphavsmannen har klart å inkludere oss alle, med respekt».

Det er en påminnelse om at det selvsagt finnes nyanser. Stoltenberg malte seg brun for å framstille to av figurene. Han gjorde sine skikkelser med medmenneskelighet, nesten ømhet.

Til og med den uutholdelige vaktmester Narvestad er gjort med en slags kjærlighet. Dette skiller imidlertid Stoltenberg fra mye annet som er gjort i denne tradisjonen.

Les også: Hva om vi tok Espen Eckbo på alvor, og inkluderte alle nordmenn i norsk humor?

Samtidig virker også Borettslaget litt gammelmodig nå, 20 år senere, og jeg tviler på at NRK ville løst det på samme vis i dag. Det burde de heller ikke.

Vi kan gå enda noen tiår tilbake og se på Henki Kolstads innspilling av Thorbjørn Egners sang Vesle Hoa. Det er ingen grunn til å tro at den lille gutten med afrikansk bakgrunn som er med i innspillingen, opplevde noe annet enn hyggelige mennesker den dagen. Og likevel er det ingen sjanse for at NRK ville lage noe så karikert i dag, med et helt ensemble av spydbærende skuespillere i blackface, og Kolstad i sentrum med stor gullring i nesa.

Jeg mistenker ikke Kolstad for å ha villet noe vondt med dette. Og likevel er det på alle måter riktig at vi har beveget oss videre.

Les også: TVNorge snur: Legger «Nissene over skog og hei» tilbake på Dplay

Jeg kommer ikke av den grunn til å boikotte min barndoms Skomaker Andersen, eller til å slutte å være nostalgisk fan av hans filmromanse med Inger Marie Andersen.

Men det er på sin plass at NRK merker den blackface-festen denne innspillingen var, så folk som leter i arkivet vet hva som kommer, og ser at NRK er seg problemet bevisst. Det skylder NRK, som en allmennkringkaster, de delene av befolkningen som rammes av dette.

Realiteten er at blackface i all hovedsak har handlet om rasistisk karikering. Noen få har brukt blackface med gode intensjoner, men det har ikke vært normen. Normen har vært rasisme. Et eksempel jeg tenker på, er en ordførerkandidat for Frp som i 2015 gjorde en karikering av en muslimsk mann i blackface, eller brownface, i en akkurat så vulgært rasistisk tapning som sjangeren er kjent for.

Når dette kom fra partiet som har bygd fordommer mot muslimer i mange år, blir det en slående illustrasjon av problemet.

Les også: Jeg tillater ikke dere å bli krenket på mine vegne

Det blir som med n-ordet: Nei, alle har ikke brukt n-ordet rasistisk, men mange har brukt det rasistisk, og ordet har en dypt belastet bakgrunn. Derfor er det best å holde seg unna n-ordet, og derfor er det best å holde seg unna blackface. Alternativt må hver person som potensielt rammes av dette, vurdere fra gang til gang:

Hvor rasistisk er det akkurat denne gangen? Er intensjonene gode nå, eller er vedkommende bare enda en person som er ute etter å krenke menneskeverdet mitt? Ikke bare krenke følelsene, men menneskeverdet.

Flere har argumentert for at kritikk av blackface kommer i veien for reelle problemer med rasisme, som diskriminering i arbeidslivet. Jeg tror det er et falskt skille.

Problemet med stereotyp karikering av mennesker med afrikansk eller annen minoritetsbakgrunn, er at de fordommene dette fremmer, får konsekvenser i folks liv. Det er ikke slik noen skrev i denne debatten at det er «x antall generasjoner» siden fordommer om personer med afrikansk bakgrunn som «dumme», var i omløp. Det er bare noen få år siden vi sist hadde en diskusjon her til lands om afrikaneres IQ.

De gamle stereotypiene er der stadig, og bidrar til at blant annet personer med afrikansk bakgrunn stadig opplever diskriminering på stort sett alle samfunnsområder.

Jeg får høre en del ganger at vi ikke vinner kampen mot rasisme hvis vi tar de og de kampene. Problemet er at vi ikke kan droppe å ta antirasistiske debatter i antirasismens navn. Og akkurat dette - stereotype framstillinger av mennesker med minoritetsbakgrunn - er i kjernen av hva både rasisme og antirasisme handler om.

Mens mye av debatten har vært preget av en kraftig reaksjon mot at tilfeller av blackface fjernes, er det viktig å huske hva Jamal Sheik, mannen bak Instagramkontoen Rasisme i Norge, faktisk sa. Han har ikke vært ute etter at ting skal fjernes. Det handler først og fremst om bevisstgjøring. Ofte ville det holde med et varsel om hva som kommer, en form for anerkjennelse av problemet. Det er skremmende hvilket raseri dette har utløst, med både grov rasistisk sjikane av Sheik og av andre med minoritetsbakgrunn.

Dette har blitt en utilsiktet illustrasjon av hvor sterk rasismen stadig er i noen av oss, og hvor lite som skal til for å utløse den.

Etter drapet på George Floyd og de massive markeringene, roste norsk offentlighet seg med at vi hadde gjennomlevd en oppvåkning om rasisme.

Så hvor mye har egentlig forandret seg? Ser det egentlig ut som om vi er mer interessert i å lytte til andre perspektiv enn våre egne, eller er det grunn til å frykte at vi er like lukket i våre egne fortellinger som før?

2021 vil gi oss noen nye muligheter til å treffe litt riktigere.

Kommentarer til denne saken