Etter en lang sykkeltur på Rallarveien sjangler vi slitne inn på kafeen på Myrdal stasjon. Klokken er litt over fem. Jeg spør om de har middagsmat. Når jeg spør om dette så skjønner ikke de som jobber der hva jeg sier. De to karene som jobber i cafeen snakker bare engelsk, og ikke et ord norsk. Det er jo litt rart siden Myrdal ligger veldig langt fra utlandet, men la nå det få være som det er. Verre er det at mine turkamerater Børre, Anders og jeg har fantasert en hel del om hamburgere og nå viser det seg at noe slikt er utenkelig på Myrdal stasjon. Hva gir du meg?
Jeg oppdager at jeg kunne fått en porsjon kjøttsuppe med brød, men at damen rett foran meg køen kjøpte den siste porsjonen. Jeg begynner derfor å komponere en tre retters middag med det som er for hånden. Jeg kan være utrolig fleksibel når det kniper.
- We have pancakes, sier mannen i kafeen.
- Det har dere slett ikke, sier jeg. Det der er svele. Men jeg tar en slik. Det er forretten. Jeg lasser på med rømme og bringebærsyltetøy. Nam nam. Til hovedrett viser det seg nå at jeg kan få et lite stykke, sterkt overpriset mikrobølget lasagne. Det viser seg å være en slags lasagne-grøt, men siden jeg prinsipielt mener at alt som inneholder mye smeltet ost er fantastisk, sier jeg meg fornøyd, og dessuten får jeg en boks med kaldt øl, og til dessert velger jeg en kopp kaffe med melk og dessuten en krone-is med jordbær. Alt sammen får plass på bordet. Børre og Anders bestiller mye av det samme. Alt kommer på en gang. Boret vårt blir bredfylt.
Stemningen er på dette tidspunkt noe jeg vil jeg karakterisere som ganske bra. Stemningen er riktig nok Ikke helt i skyene. Det må innrømmes. Vi har tross alt ikke benyttet vår menneskerett og fått hamburgere med pommes frites, men likevel. Vi har det slett ikke verst. Men så kommer plutselig en fra betjeningen og spør om vi skal med seks-toget til Oslo. – Nei, vi skal med det som går halv syv, sier vi.
-Det var dumt, for vi stenger nå. Kan dere ta med dere maten og gå ut, sier mannen.
Nå tror dere sikkert at dette var det mest provoserende som skjedde på turen. Da må jeg skynde meg å fortelle hvordan det er når man har syklet milevis på Rallarveien mellom Finse og Myrdal. Når man har trosset regn og kulde. I stup mørke. I sur vind. Når man har kjempet med naturkreftene med tung sekk på ryggen. Når man er utrolig sliten, og på vei opp en ny bratt bakke.
Da kommer en ung jente. Hun kommer i lette klær. Hun kommer med en stor bag på ryggen. Hun ser helt uanstrengt ut. Hun suser rett forbi oss. Rett opp bakken. Jenta kjører en elektrisk sparkesykkel. Med den største selvfølgelighet. Hun kjører på. Jeg kan se henne forsvinne i det fjerne. Det er nesten ikke til å tru.