*Nettavisen* Nyheter.

Fred Heggen

Det skal ikke lenger hete pasient - men person

Nå skal krenkelseshysteriet inn i psykiatrien:

Kvinne er så sint at det lyner omkring henne

Illustrasjonsbilde. Foto: (Colourbox)

Når man leser Tvangsbegrensningsutvalgets lovforslag, forstår man at identitetshysteriet og krenkelses(u)kulturen nå også skal implementeres i psykisk helsevern.

I sin iver etter å demontere psykiatrien ønsker Tvangsbegrensnings-utvalget å fjerne begreper som kan virke krenkende på sarte sjeler, og innfører med dette nye betegnelser eller definisjoner på såvel roller som begreper.

Nå vil man blant annet fjerne pasientbegrepet. I stedet skal pasienten betegnes som person. Innlegges man på et psykiatrisk sykehus, skjer altså dette i rollen som person, og ikke som pasient. Det samme vil gjelde dersom man følges opp på en psykiatrisk poliklinikk.

Også behandlerbegrepet må bort

Jeg regner med at dette tiltaket innføres fordi noen føler seg krenket over å bli karakterisert som pasient.

Men hvis denne begrepsendringen skal ha noe for seg, må man jo også fjerne behandlerbegrepet. Alt annet vil være fullstendig meningsløst. La meg forklare: En person som må forholde seg til en behandler, kan selvfølgelig også oppleve en slik relasjon som krenkende.

Behandleren må følgelig også omtales som person. En person behandler altså en annen person.

Heretter samhandler man

Men vent nå litt. Kan man ikke tenke seg at også verbet, behandle, vil kunne utløse enda en krenkelse? Dette må for all del unngås, og jeg vil foreslå for utvalget at man erstatter behandle med samhandle.

En person, som tidligere ble kalt behandler, samhandler altså med en person, som tidligere ble kalt pasient (Unnskyld! Unnskyld! Tusen ganger unnskyld!), på den psykiatriske klinikken.

Det er også viktig å presisere at personene er ett hundre prosent likeverdige i absolutt alt, noe som innebærer at personen, som tidligere ble kalt behandler, ikke kan påberope seg faglig autoritet, bare fordi personen tilfeldigvis er psykiater eller psykologspesialist.

Og hva forventer man egentlig å oppnå med denne samhandlingen?

Ikke lenger psykiske lidelser

Mens man i dag opererer med begrepet, psykiske lidelser, ønsker utvalget at man heretter skal snakke om psykiske helseproblemer. Det er sannsynligvis fordi noen har følt det krenkende å måtte forholde seg til at man har en psykisk lidelse.

Et psykisk helseproblem vil det utvilsomt være lettere å akseptere. For hvem har vel ikke et eller annet psykisk helseproblem?

Den gjensidige samhandlingen mellom de to personene skal altså munne ut i at den ene personen forhåpentligvis blir kvitt sitt psykiske helseproblem.

Grov bagatellisering

Ved å foreslå en endring fra lidelse til problem, viser utvalget at det ikke forstår alvoret som følger undersøkelse og behandling av psykiske sykdommer. I stedet bagatelliseres utfordringene hjelpeapparatet står overfor, i møtet med psykisk syke mennesker.

Det symptombildet mange fremviser, kan være komplekst, uoversiktlig eller gjennomgripende. Atferden kan være uforutsigbar eller grenseløs, og kan gjøre et behandlingsforløp krevende og langvarig.

Det er en hån mot så vel pasienter/pårørende som behandlingsapparat å hevde at slike sykdomsbilder kan omtales som psykiske helseproblemer.

Bort med alvorlig sinnslidelse

Utvalget vil også fjerne begrepet, alvorlig sinnslidelse. Per i dag må det foreligge alvorlig sinnslidelse for at en person kan vurderes å bli tvangsinnlagt i psykiatrien.

Med alvorlig sinnslidelse menes først og fremst en psykoselidelse, eller en manisk episode som ledd i en stemningslidelse. Alle som jobber inne dette fagfeltet vet dette.

To forutsetninger

Alvorlig sinnslidelse er med andre ord et godt innarbeidet begrep i fagspråket vårt. Nå vil utvalget fjerne dette begrepet.

I stedet skal to forutsetninger foreligge for at en en tvangsinnleggelse kan finne sted: 1) Personen må mangle beslutningskompetanse.

2) Personen må være i sterkt behov for psykisk helsevern.

Kun hvis disse to kravene er oppfylt kan personen begjæres innlagt til tvungent opphold på sykehus.

(Beslutningskompetanse kommer inn som et nytt begrep, og skal erstatte samtykkekompetanse som ble innført ved lovendringen høsten 2017.)

Behold begrepet alvorlig sinnslidelse

Personlig mener jeg det vil være uheldig å fjerne «alvorlig sinnslidelse», da dette begrepet er dekkende for den psykiske helsetilstanden pasienten fremviser, i motsetning til «sterkt behov for psykisk helsevern», som er en vag og mye videre beskrivelse av en psykisk helsetilstand.

Man behøver ikke å måtte være psykotisk for at noen skal mene at man har et sterkt behov for psykisk helsevern. Hvis legevaktslegen mener det foreligger økt risiko for selvmord, vil han eksempelvis kunne begrunne en tvangsinnleggelse med et slikt behov, vel å merke hvis han mener at personen mangler beslutningskompetanse.

Mer tvang?

I stedet for mindre tvang i psykiatrien, kan denne lovendringen heller føre til en økt tvangsbruk. Men det gir sannsynligvis oppdragsgiveren til Tvangsbegrensnings-utvalget fullstendig blaffen i.

Jeg mistenker nemlig at hensikten med dette lovforslaget ikke er å få ned tvangsbruken i psykiatrien. Heller er det slik at hvis lovforslaget vedtas, vil det nye lovverket gjøre det psykiatriske fagfeltet så uhåndterlig, byråkratisk og uoversiktlig, at det kun er tidsspørsmål før det imploderer.

Og alle vet hvem som vil juble høyest når dette skjer.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.