*Nettavisen* Nyheter.

Kjell-Magne Rystad

Dette er flaut, Erik Solheim

Erik Solheim gikk denne uken av som leder for FNs miljøprogram Foto: Fabrice Coffrini (AFP)

Erik Solheim gikk 22. november av som FNs miljøsjef etter kritikk av reiser og rot med reiseregninger. Lite tyder på at han får det ettermælet han ønsker seg.

I realiteten har Solheim fått sparken fra stillingen som sjef for FNs miljøprogram UNEP. Etter at en foreløpig rapport om hans reisevirksomhet og reiseregningsrot ble kjent i september, har flere land holdt tilbake finansiering. Dette ble selvfølgelig en uholdbar situasjon, og FNs generalsekretær António Guterres har bedt Solheim om å fratre, skriver den britiske avisen The Guardian.

Ut fra innholdet i rapporten hadde FNs generalsekretær neppe noe alternativ til å kvitte seg med Solheim. Kritikken i rapporten er knallhard. I følge The Guardian så konkluderer rapporten helt tydelig med at Solheim hadde «no regard for abiding by the set regulations and rules». Solheim brydde seg altså rett og slett ikke om å følge regelverket. Slikt er selvsagt uholdbart for en hver leder av en organisasjon.

Demonstrerer et oppblåst selvbilde

Det er lite som tyder på at det er en ydmyk Erik Solheim som går av som leder for FNS miljøprogram. Snarere prøver han å gi inntrykk av at den egentlige årsaken til at han måtte gå skyldes en konspirasjon mot ham fordi han i egne øyne var FNs ledende reformator. Dette skulle angivelig ført til at toneangivende land ønsket ham fjernet.

Å finne konkrete resultater av betydning som Solheim har oppnådd som leder for FNs miljøprogram utover rotet med reiser, er derimot vanskeligere. Han har åpenbart sittet mye på flyet, spist mange fine middager og hilst på mange ledere rundt omkring, men noen store resultater er ikke knyttet til hans navn.

Derimot demonstrerer Solheim åpenbart et oppblåst selvbilde i måten han uttaler seg på. Å omtale seg selv som FNs store reformator er temmelig drøyt. Dette er en uttalelse som burde kommet fra andre, dersom det er det minste snev av sannhet i det. Det er som nevnt vanskelig å finne store konkrete resultater Solheim har oppnådd i stillingen.

Dette er ikke første gang Solheim synes å mangle bakkekontakt. Noe lignende skjedde da han gikk av som utviklingsminister i Stoltenberg-regjeringen i 2012. I et bittert oppgjør med SV-leder Audun Lysbakken sa Solheim rett ut at SV-lederen ofret både nasjonale og internasjonale hensyn til fordel for en snever partipolitisk kabal. Intet mindre. I egne øyne mente Solheim at det nærmest var en katastrofe for verden at han måtte gå av som statsråd. Det er sjelden man ser ledende politikere demonstrere et slikt oppblåst selvbilde så direkte.

Skader Norges anseelse

At Erik Solheim skader sitt eget omdømme både gjennom regelbrudd og uttalelser som tyder på et svært oppblåst selvbilde, får så være. Verre er det at dette også skader Norges anseelse.

Norge er et land som bruker mye ressurser på å gjøre verden til et bedre sted. Ikke minst er Norge høyt på banen for å bekjempe klimaendringer, korrupsjon og skatteparadiser. I lys av dette ser ikke Solheims opptreden bra ut. Andre land legger merke til hvem Norge sender ut som ledere for internasjonale organisasjoner og hvordan de ter seg.

Klikk på bildet for å forstørre.

Statsminister Erna Solberg burde kanskje være mindre ivrig til å sende nordmenn ut som ledere av internasjonale organisasjoner.

Solheims regelbrudd og voldsomme reisevirksomhet skader derfor også Norges anseelse. Ikke minst i kombinasjon med Solheims svært lite ydmyke måte å takle dette på, dannes det et dårlig inntrykk. Norge fremstår som nasjonen som retter moralske pekefingre men makter ikke å holde orden i eget hus. Slikt oppfattes lett som dobbeltmoral.

Når vi sender folk til ledende posisjoner internasjonalt, er det viktig at de bidrar til å styrke Norges omdømme, dersom Norge skal ha håp om å bli tatt seriøst ute i verden. Har vi ikke gode nok folk å sende, bør vi heller si nei takk til ledende posisjoner. For Solheims del burde varsellampene ha lyst etter hans avgang som statsråd i 2012.

Derfor er Norge populær i internasjonale organisasjoner

Norge har opp gjennom årene hatt mange tunge verv i internasjonale organisasjoner. Jens Stoltenberg er generalsekretær for NATO, et verv han har skjøttet så godt at han fikk forlenget perioden som NATO-sjef frem til 2020.

Det er like fullt naivt å tro at Norge får slike verv fordi vi har de flinkeste folkene. Snarere er det både økonomi og ikke minst maktpolitikk som styrer dette. Det koster penger å betale for internasjonale organisasjoner, og Norge har og gir mye penger. Hjemlandet må også betale lønningene til dem som sendes ut, slik at det er ikke gratis for Norge å få disse posisjonene.

Maktpolitiske hensyn er ofte det viktigste for hvem som får ledende internasjonale verv. Store land er sjelden interessert i å avgi makt til internasjonale organisasjoner. Derfor er det ofte et ønske om at ledere skal være svake. En leder uten et stort land i ryggen kan lett ignoreres eller settes på plass dersom det er i toneangivende lands interesser.

Dette var kanskje særlig tydelig med det mest prestisjefylte internasjonale vervet Norge har hatt. Arbeiderpartimannen Trygve Lie, utenriksminister i eksilregjeringen i London under krigen, ble FNs første generalsekretær fra 1. februar 1946. På det tidspunktet var den kalde krigen allerede godt i gang og ingen av stormaktene var interessert i at noen med et annet mektig land i ryggen skylle lede FN.

Trygve Lie hadde dessuten vist at han kunne være svak. I et møte i Moskva senhøstes 1944 var det like før Lie ga bort Svalbard til Sovjetunionen. I alle fall Stalin forstod at FNs første generalsekretær kunne holdes under kontroll.

Det er flaut, flaut

Det er altså ikke sikkert at Norge bør satse så mye på å bekle internasjonale toppverv. Norge får ikke nødvendigvis slike verv fordi vi har de flinkeste folkene. Når vi får dem, bør det i alle fall ikke ende som med Erik Solheims ledelse av FNs miljøprogram.

Erik Solheims fall fra toppen av FNs miljøprogram er flaut. Flaut for Solheim selv, men også for Norge som har sendt Solheim til FN.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.