Dette ville vært utenkelig for 30 år siden

Det blir mer og mer vanlig å fortelle at dødsfallet var et selvmord i dødsannonser.

Det blir mer og mer vanlig å fortelle at dødsfallet var et selvmord i dødsannonser.

- Åpenhet gjør sorgprosessen enklere.

02.12.14 04:54

I mange dødsannonser etter selvmord står det formuleringer som «NN valgte å forlate oss i dag» eller andre henvisninger til at personen tok sitt eget liv.

I Leve – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord - opplever de stadig en større åpenhet rundt selvmord.

- Det har skjedd noe de siste ti årene. Det er mer åpenhet i dødsannonsene og det blir gjerne sagt i begravelsen. Nå er det selvsagt ikke alle som ønsker det, men de fleste synes det kan gjøre sorgprosessen lettere ved å være åpen rundt dette, sier daglig leder Gry Lunde i Leve til Nettavisen.

Hun synes det er bra at stadig flere utenlandske medier omtaler et dødsfall som selvmord og at flere etterlatte av kjente personer i ettertid snakker om selvmord i familien.

- Vi ønsker også at det i tilfeller hvor det er begått selvmord, nevnes dette i stedet for at media bare skriver at det ikke mistenkes noe kriminelt i saken.

Fortsatt skam rundt selvmord

- Hvorfor er det så vanskelig å snakke om selvmord?

Fakta

Selvmord

- Folk synes det er generelt vanskelig å snakke om sorg, og som i de fleste sorgprosesser er det lettere å vise støtte den første tiden enn over lengre tid. Sorgen etter et selvmord rommer også ofte en del vanskelige og komplekse følelser som skyld, skam, sinne og kan også for enkelte innebære et traume, og alle disse dimensjonene kommer i tillegg til tapet. Tradisjonelt har selvmord vært et tabubelagt tema og vi ser at til tross for en økt åpenhet, er det også store variasjoner over hele landet i forhold til hvordan omgivelsene forholder seg til et selvmord, sier Lunde.

Eva var ni år da hun mistet faren

Eva Brovold var bare ni år da faren tok livet sitt i 1979. Hun overhørte at de voksne sa at faren hadde tatt livet sitt.

- Jeg var ni og søsteren min var seks år. Året var 1979. Min mor og far skulle skilles og snakket med oss om det. Han taklet ikke det i det hele tatt og slet litt psykisk i tillegg tror jeg, forteller hun til Nettavisen.

Faren forsvant på natta og ble funnet dagen etter. Han ble bare 30 år.

Eva Brovold var bare ni år da faren tok livet sitt i 1979. Hun overhørte at de voksne sa at faren hadde tatt livet sitt. Foto: Privat

- Jeg husker fortsatt hele dagen. Jeg hadde bursdag dagen før. Pappa kom på rommet mitt og satt seg på senga mi. Han strøk meg på kinnet og sa at han var glad i meg. I ettertid har jeg skjønt at han tok avskjed med meg.

Eva var i en bursdag med tanter og onkler da beskjeden om farens selvmord kom.

Overhørte de voksne

- Jeg overhørte onkelen min som kom med dødsbudskapet. Jeg begynte å gråte. Alle skrek og gråt. Men ingen sa noe til meg, sier Eva Brovold.

Som niåring satt hun igjen med mange spørsmål etter farens selvmord.

- Mamma var 27 år og enke med to barn. Hun hadde nok med sin egen sorg. Jeg sto veldig nær min farmor, men dette snakket vi ikke om. Fortsatt har jeg mange spørsmål om min fars død. Jeg vet omtrent hvor han ble funnet i bilen sin. Fortsatt er det for vondt å ta opp temaet med familien.

Glad for mer åpenhet

Hun er glad for at det er mer åpenhet rundt selvmord i dagens samfunn.

Fakta

LEVE - Landsforeningen for etterlatte ved selvmord

- Den gangen var det ingen som snakket om det. Ikke var det noen prest eller krisehjelp heller. Jeg skulle ønske at noen satte seg ned med meg og fortalte hva som hadde skjedd. Det var veldig vondt å ikke vite noe, sier Eva Brovold.

- Det er mulig å få et godt liv
De som tar kontakt med Leve får vite hvor de kan få hjelp til å bearbeide sorgen og komme seg videre etter at en av deres nærmeste har tatt sitt eget liv. Likemannsamtaler, sorggrupper og egne grupper for barn er noen av tilbudene de kan informere om. Hva som er tilgjengelig er avhengig av geografi.

Daglig leder Gry Lunde i Leve sier det kan være nyttig å snakke med personer som har opplevd en lignende sorg. Foto: Privat

- Det kan være veldig nyttig å snakke med noen som har opplevd samme type tap og som har kommet lenger i sorgprosessen. Å kunne se at det er mulig å overleve og etter hvert få et godt liv. Vi kan også henvise til fagpersoner hvis de etterlatte trenger noe mer. De fleste lever også i et familieforhold, og da kan et familievernkontor være det rette stedet for oppfølging, sier Gry Lunde i Leve.

LEVE opplever også å bli kontaktet av arbeidsplasser der en av de ansatte har tatt sitt eget liv.

- Vi tilbringer mye tid på arbeidsplassen og jeg synes det er flott at arbeidslivet tar mer ansvar. Et selvmord rammer ikke bare den nærmeste familien. På en arbeidsplass er det viktig å sette av tid til å sørge og gi informasjon. Når man mister en kollega, er det viktig at arbeidsgiveren tar dette alvorlig og ikke tenker at arbeidsdagen fortsetter som før, sier Gry Lunde til Nettavisen.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.