Her er min liste over ti personer som jeg mener fortjener litt ekstra oppmerksomhet:
1. Mina Bai- Årets samfunnsdebattant
Det er ikke alltid lett å kåre en vinner, men her er det etter mitt hode ingen tvil. Mina Bai er vokst opp i Iran, har bodd 25 år i Norge, er utdannet ingeniør, har skrevet to romaner: «Djevelkvinne» og «Skam», samt noen hundre artikler i Nettavisen. Den første boken handler om en rebelsk iransk kvinne, den andre om hvordan en iransk kvinne skal tilpasse seg det norske samfunnet.
I sine artikler snakker hun fremfor alt FrPére og muslimer midt imot. Hun har ekstrem kunnskap om det forferdelige politiske systemet i Iran og er kanskje den mest uredde frilansjournalisten vi har i Norge. Tross mye skittkasting og motstand har hun stått rakrygget. I 2017 hadde hun den mest leste bloggartikkelen i Nettavisen med hele 347 000 sidehenvisninger. Artikkelen handlet om en muslimsk kvinne som nektet å selge lodd for sin sønn, til inntekt for idrettslaget. Kvinnen hevdet det ikke var forenelig med Koranen da hun tolket det som gambling.
Mina Bai satte skapet på plass og forklarte den muslimske kvinnen: Vi kan lure på hvordan hennes Gud ser på at hun som innvandrer i Norge får stønader fra en stat som hverken er islamsk eller er noe halal-organ. Hvordan lar det seg kombinere å motta barnebidrag, bostøtte og andre bidrag, å gå i barnehage og på skole, når man ikke kan selge lodd for veldedighet?
I 2018 var det særlig hennes oppgjør med Per Sandbergs og han nye iranske kjæreste, Bahareh Letnes, som skapte rabalder. Da den iranske kvinnen fortalte at «Iran har bare litt sharia», skrev Mina Bai: Man tror nesten ikke sine egne ører. I flere artikler kritiserte Mina Bai både fiskeriminister Sandberg og Letnes for en hyklersk holdning.
Hun har hyllet regimet
At denne kvinnen ikke blir brukt mer i radio og TV-debatter er en gåte. Hun har ennå til gode å bli invitert i NRKs Dagsnytt 18. Mina Bai ble nominert til «Årets navn» i Nettavisen, sammen med to andre personer, men nådde ikke til topps. Hos meg får hun en klar 1.plass.
2. Marte Michelet-Årets forfatter.
Marte Michelet har grafset litt ekstra i historien om de norske jødene under 2. verdenskrig. Det er som å stikke hånden inn i et vepsebol, og det skulle vise seg at de trauste folkene på Hjemmefrontmuseet gikk amok. Boken, «Hva visste Hjemmefronten?», førte til en rekke debattinnlegg. Michelet hadde fått tak i lydbåndopptak hvor selveste «Kjakan», Gunnar Sønsteby, innrømmet at de ikke prioriterte å hjelpe jødene: «Vi visste hva som skulle skje med jødene tre måneder før de ble arrestert» og «Vi var ikke der for å hjelpe, men for å kjempe», sa han i et intervju som ble gjort med lydbånd. Dette blir tydeligvis for mye for de tradisjonelle historikerne, som mener at historien om 2. verdenskrig er ferdigskrevet for lenge siden. Hjemmefrontmuseets venner hevder at Sønstebys utsagn ikke kan være riktig og at han må ha husket feil. Det som undervurderes i denne debatten er det faktum at jødene var upopulære blant folk flest og da må man må forvente at det også var holdningen i Hjemmefronten. Honnør til en dame som er med og tar oppgjør med det som er «opplest og vedtatt.» Hvis Marte Michelet fortsetter å skrive om jødene, har jeg forslag til neste tittel: «Hvorfor var det ingen som likte jødene?»
3. Lan Marie Nguyen Berg ble kåret til årets «Årets Kommuneprofil i 2018» og fikk også «Sykkelprisen for 2018» av Syklistenes landsforbund. Den «uforskammede» og etter noens mening «uhelbredelige» kvinnen er et slags svar på Camilla Collett. Nei, hun kjemper ikke for kvinners rettigheter slik Collett gjorde, men hun er lidenskapelig opptatt av at miljøet i Oslo skal bli bedre. Hun har en spennende bakgrunn og har bodd på Tuvalu i Kenya og i Vietnam. Hun har en mastergrad fra UIO, der oppgaven handlet om bruk av solkraft i en kenyansk landsby. Hun jobbet i Utlendingsdirektoratet og CICERO, Senter for klimaforskning før hun ble byråd i Oslo.
Europa overfylles av privatbiler. På Solkysten i Spania treffer man på dyrebare firhjulstrekkere selv om det ikke er et snøfnugg å se. De fleste store og mellomstore byene i Europa er fullstendig forgiftet av eksos, og det å finne seg en parkeringsplass er som å lete etter en nål i en høystakk.
Nguyen Berg har tatt grep og allerede gjort Oslo sentrum nesten bilfritt. Det har ikke skjedd uten kamp. Kanskje kan Miljøpartiet De Grønnes kamp for å et renere miljø sammenlignes med hysteriet med innføringen av røykeloven? Det er kontroversielt å begrense privatbilismen, men det er en dyd av nødvendighet.
Oslo ble nylig utpekt som Europas Miljøhovedstad og lokalt har de planlagt fest i 365 dager. Det er en tittel å bli stolt over! Kanskje vil både fastboende og turister trives bedre med en renere by? Særlig innsatsen for å øke bruken av sykler fortjener honnør. Utfordringen ved at flere butikker sliter økonomisk, kan være en forbigående sak. Kanskje bør staten eller Oslo kommune tilgodese en del butikker med noen kroner i en overgangsfase.
4. Simon Malkenes – Årets lærer.
Simon Malkenes er litteraturviter og lektor ved Ulsrud videregående skole i Oslo.
Malkenes leste på Dagsnytt 18 en beskrivelse av hverdagen i klasserommet ved Ulsrud videregående skole. Malkenes ønsket å kritisere inntakssystemet i Osloskolen. Skoleledelsen mente han hadde krenket elevene og det ble spetakkel.
Malkenes ble i 2018 tildelt varslerprisen Stockmanns Hammer for sitt «modige bidrag til å reise debatt om norsk utdanningspolitikk og situasjonen i Oslo-skolen», Fritt Ords Honnørpris for sitt «kritiske søkelys på manglende ytringskultur i Oslo-skolen» og på høsten fikk han «Skjervheimprisen» «som ei anerkjenning av det arbeidet han har gjort og som ei oppmuntring til han om å halda fram».
Han har skrevet bok om hvordan byråkrater, konsulenter, ideologisk orienterte forskere og utdanningsetaten styrer Oslo-skolen. «Bak fasaden i Osloskolen» kom ut i 2014. Mange priser til Malkenes, nå også prisen som «Årets lærer».
5. Ole Gunnar Solskjær og Christian Magnus Michelsen, Årets fotball-ledere.
Ole Gunnar Solskjær er askeladden fra Kristiansund. Eventyret om Solskjær ser aldri ut til å ta slutt. Som trener i Molde var han i ferd med å miste jobben etter at laget 8.april 2018 ble utspilt og tapte 4-0 for Rosenborg. Med klokkertro på egne krefter avsluttet Molde ved å ta sølvmedalje i fjorårets eliteserie. At verdens mest populære fotballklubb, Manchester United, hentet askeladden tilbake til «Drømmenes teater» i slutten av desember 2018 for å være manager, er uvirkelig. Kanskje er dette det største og mest absurde som har skjedd norsk fotballhistorie. Dagen etter at Solskjær ankom England fortalte han britisk presse hvorfor han kunne være riktig valg: «Jeg er full av energi og har mye ydmykhet, i motsetning til en del fotballspillere som ser ut til å være full av seg selv.»
Skeptisk til Solskjær: - Kan bli revet i filler
Christian Magnus Michelsen ble nominert blant to andre utfordrere, til tittelen årets trener, både i 2017 og 2018. Hadde de som satt i juryen forstått hvilken begavelse Michelsen er, ville han blitt årets trener i 2018. Han mistet sine to desiderte viktigste angripere våren 2017, da Stokke ble solgt til danske Randers og «Bamba» gikk til Brann. Resultatmessig ble det likevel en suveren 5.plass med Kristiansund Ballklubb, hvilket er sterkt i seg selv. Det som derimot burde vært avgjørende, det er Michelsens ekstreme positive og hyggelige måte å være på. Dette har ført til at hele Nordmøre kommer på fotballkamp og til at alle støtter opp om fotballklubben, enten man er 8 eller 80 år. Kriteriene for å vinne «årets trener-tittel» burde derfor satt krav til at fotballtrenere skal være et forbilde både for omgivelsene og for unge fotballspillere.
Solskjær og Michelsen er hel ved. De representerer fremtidens trenere. Begge har egenskaper som bringer positiv energi langt utover spillergruppen.
6. Steinar Wiik Sørvik- Årets bråkmaker.
Tittelen er positivt ment. Djevelens advokat er mest kjent for å ha forsvart Grønnerud i Orderudsaken. De siste årene har Sørvik bodd i Kristiansund og vært særdeles aktiv både i politikken og i lokale media. Hans forsøk i 2017 på å komme inn på Stortinget, via protestpartiet «Nordmørslista», var riktig nok en fiasko. Men advokaten gir seg ikke og er et viktig talerør. Sørvik sier rett ut det han mener og forteller «sannheten» når det passer seg. Fullstendig uten filter og han har sjelden vikarierende motiv. I et lite lokalmiljø er en slik person viktig. En lokal arbeiderpartipolitiker sa forleden: «Hadde ikke Sørvik bodd i et slott, røyket fete sigarer og kjørt Aston Martin, ville han vært den moderne Haakon Lie.» Det er flere saker på Nordmøre hvor lokalavisen Tidens Krav har vært tilbakeholden og forsiktig, helt til Sørvik har begynt å brumme. «Walk on», Sørvik.
7. Bjørnar Moxnes – Årets outsider
Bjørnar Moxnes bor i en 15 millionervilla på Nordstrand og ser ut som om han er dresset opp av First House. Moxnes representerer partiet Rødt på Stortinget. Da han kom med mistillitsforslag mot Sylvi Listhaug og fikk avsatt henne, var det Rødts største seier på årevis. En venninne av meg fortalte at «Moxnes er muligens den første sjarmerende lederen som Rødt noen gang har hatt».
Han kommer ikke på denne listen på grunn av sjarm, men jeg tror at radikale partier som Rødt bør være en del av Stortinget. Jeg savner derfor ikke Erling Folkvord. Bjørnar Moxnes er utdannet sosiolog og skrev masteroppgaven «Med makt i bagasjen.» Den handler om politikere som går over til PR-bransjen. Et heftig tema får man si. Partiet Rødt har fått mange tilhengere i Oslo og enkelte ganger har de vært hovedstadens tredje største parti på meningsmålingene. Rødt er ikke mitt favorittvalg, men de fortjener å bli hørt. Moxnes drar Ap til venstre.
8. Karsten Warholm – Årets idrettsutøver
Han ble Europamester på 400 m hekk i 2018. Det finnes nok norske idrettsprestasjoner som kan matche denne, men i mine kriterier for å bli «Årets idrettsutøver» må man også vise holdninger som holder vann. Warholm fikk prisen «Årets forbilde» under idrettsgallaen. Man blir hverken europamester eller verdensmester av å være hyggelig, men det er mange veier som fører til Rom, så hvorfor ikke velge en som er spiselig? Ingebrigtsen-brødrene kan vise til vel så sterke resultater som Warholms, men treningsmetodene til familien Ingebrigtsen får ikke applaus herfra.
9. Jonas Gahr Støre- Årets stayer.
Hvis vi glemmer hvordan han taklet karikaturstriden i 2006 og hvordan han rotet seg bort i å forsvare bombingene av Libya, er Støre verdt å studere nærmere. Etter å ha lest tre bøker om ham, er det ikke tvil om at vi har med en unik person å gjøre. Det er ingen politiker i Norge som slår Støres cv. Svakheten kan være at han ligner litt for mye på utenriksminister Halvdan Koht (1935-1940). Koht kunne mer om internasjonal og nasjonal politikk enn resten av Stortinget tilsammen. Da bør det legges til at han var en svak politiker og en katastrofal utenriksminister i aprildagene 1940.
Gahr Støre fremhever dialogen som sitt uslitelige «våpen». Slik sett minner han også litt om statsminister Chamberlaine. Da den britiske statsministeren kom tilbake til England, etter «Münchenforliket» i 1938, sa han:» Man kan si hva man vil om Adolf Hitler, men han er en mann å stole på.»
Jonas Gahr Støre har vist gjennom 2017 at han er uslitelig. Da Trond Giske ønsket å fortsette i sentralstyret, og ikke ville komme med sin fremstilling av Metoo-saken, i slutten av januar, hadde Støre bestemt seg. Koste hva det ville, Giske kunne ikke være en del av ledelsen i Arbeiderpartiet lenger, heller ikke i Sentralstyret. Det var ikke innlysende at man lot være å ta hensyn til Giskes sykemelding, men hadde ikke Støre satt ned foten, ville Giske blitt et evig gnagsår.
Aps katastroferesultat ved stortingsvalget høsten 2017 og den påfølgende Metoo-saken, viser at Støre har en unik evne til å holde engasjementet oppe mellom alle krisene. Han var centimetere fra å bli statsminister like før jul (2018) da Knut Arild Hareide slo salto mortale og ønsket seg rødgrønt samarbeid. Etter valget i 2017 sa Støre til noen utvalgte pressefolk at «min siste sjanse er kommunevalget 2019.». Nå er det et landsmøte først i slutten av april, så får vi se om sosialdemokratiet fortsetter nedturen som preger resten av Europa. Blir kommunevalget svakere enn 2013, skal det mye til at «Seierherren» Støre står løpet ut. Selv for Støre finnes det et punktum. Tittelen «Årets stayer» er ikke av de gjeveste.
10. Gunnar Stavrum – Årets redaktør
Sisteplassen på denne listen er ikke dårlig. Han konkurrerte med advokat Sørvik om tittelen «Årets Bråkmaker», hvilket bør være et komplement i mediebransjen. Gunnar Stavrum skriver omtrent akkurat det han mener når det passer ham. Og det gjør det hele tiden.
De borgerlige kan takke ham for at de vant valget i 2017. Et par dager før valgdagen gikk han nemlig ut og fortalte at han ville stemme taktisk. Han ga sin stemme til Venstre og oppfordret alle til å gjøre det samme, slik at Venstre kom over sperregrensen og dermed sikret borgerlig valgseier. Politisk synes Stavrum å ha en tydelig blåfarge. Han blir ikke beæret med denne tiendeplassen fordi han virker å være imot alt hva Nguyen Berg og Miljøpartiet står for.
Men Stavrum sier i fra og til tross for politisk slagside, er han ikke «religiøs» i sitt forsvar for blå politikk. Han var en av få i media som var kritiske til behandlingen Trond Giske fikk i Metoo-saken og må få applaus for det. Nå som kommentarfeltet også er fjernet i Nettavisen, kan Gunnar Stavrum gjøre denne avisen enda bedre.
Bilfritt byliv har ikke gitt noe yrende gateliv
Å forvente at Stavrum skal forstå at bilen ikke er Guds gave til folket, har jeg intet håp om. Stavrum har det derimot med å overraske innimellom, så med litt hjelp på hjemmebane venter vi på hans første positive artikkel om Oslo som Europas miljøhovedstad. Gunnar Stavrum er utdannet Cand.mag, eller det som i dag regnes som en slags ungdomsskole. Han tar for tiden videreutdanning og er i ferd med å skaffe seg en master i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Maratonmannen har det ikke travelt.
Artikkelforfatteren har mottatt økonomisk støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.
Kilder
Jonas Gahr Støre:
Under den årlige «kartellkonferansen» i 2018, i regi av LO Stat, holdt Støre en liten tale til journalistene som hadde sitt eget rom under julemiddagen. Støre sa at «2019 er min siste sjanse». Sitatet er hentet fra «Arbeiderpartiet, alle skal ned.»
Forøvrig anbefales bøkene: « I bevegelse», «Seierherren» og «Arbeiderpartiet, alle skal ned».
Marte Michelet: Selvsagt anbefales Michelets to siste bøker; «Den største forbrytelsen» og «Hva visste Hjemmefronten?». For spesielt interesserte anbefales også boken «Why do they hate us so much?», En bok som kom ut like etter 11.september 2001. Handler om hvorfor hatet mot USA er så sterkt.