RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Dobbie bortførte sønnen sin

Dobbie Hayden gikk med på å flytte til Norge med sønnen, etter å ha vært med på TV 2-serien «De bortførte barna». Så langt har det vært utfordrende for Dobbie å stable på beina et godt liv i Bergen. Foto: Novemberfilm
Dobbie Hayden gikk med på å flytte til Norge med sønnen, etter å ha vært med på TV 2-serien «De bortførte barna». Så langt har det vært utfordrende for Dobbie å stable på beina et godt liv i Bergen. Foto: Novemberfilm Foto: Novemberfilm/TV2
Sist oppdatert:
Dobbie Hayden ble dømt for barnebortføring, og pålagt å returnere med sønnen til Norge. Da hun fulgte ordre, ble ingenting som hun hadde håpet på.

Mandag denne uken ble historien om Dobbie og Tommie Hayden vist på TV 2, i serien «De bortførte barna», skriver Bergensavisen.

I serien spores bortførte barn opp, i et forsøk på å sette søkelyset på norske og utenlandske myndigheters manglende evne til å gjennomføre tiltak for å føre barna hjem igjen.

I mandagens episode fikk tv- seerne se bergenske Tommies kamp for å hente hjem sønnen, som ikke returnerte fra Polen etter en ferie med mamma Dobbie.

Barnefaren anmelder polske Dobbie for barnebortføring, og får hjelp av programleder Marco Elsafadi, som mekler mellom partene, og prøver å finne frem til en løsning som skal være til det beste for barnet.

Mens innspillingen pågår, kommer det en dom fra Haag-domstolen, der Dobbie blir dømt for barnebortføring, og får beskjed om å returnere den da to år gamle sønnen til Norge.

På bar bakke

Ifølge barneloven kan ikke en av foreldrene flytte barnet ut av landet uten samtykke fra den andre forelderen, dersom de har foreldreansvar sammen. Dobbie vil ikke bryte loven, og går med på å flytte tilbake til Norge etter å ha oppholdt seg i Polen i rundt et år.

– Jeg er mamma, og ansvarlig for min sønn. Jeg skal sørge for at han har kontakt med sin far. Jeg gikk med på å flytte til Norge fordi jeg var sikker på at det ikke spilte så stor rolle hvor vi bodde. Men da startet helvetet, sier Dobbie.

I april 2014 kommer Dobbie og sønnen, som hun kaller Sparky, tilbake til Norge. I TV-serien får vi se at Elsafadi og Tommie møter dem på flyplassen. Idyllen ser ut til å være komplett idet TV-kameraene blir slått av.

Men Dobbie, som hadde både jobb og bosted i Polen, blir hjemløs og arbeidsledig i Bergen, og må bo hos venner i Arna. Hun må ta tre busser i over 1,5 time for å levere sønnen i barnehagen i Øvre Fyllingsdalen.

Hun forsøker å få hjelp og støtte fra NAV, men opplever at kommunikasjonen er vanskelig.

– Jeg hadde et møte med NAV der jeg prøvde å fortelle at jeg ikke ønsket å komme til Norge, men at jeg gjorde dette for sønnen min og på grunn av Haagkonvensjonen. De så på meg som en gal dame som kom til Norge og ville ha penger, og ingenting annet, sier Dobbie.

Vanskelig å finne bolig

Selv om Dobbie har papirer fra UDI om at hun har oppholdstillatelse i Norge, hevder NAV at hun ikke har det, og at hun må søke om familiegjenforening. Gang på gang må Dobbie gå på politistasjonen for å få nye papirer på at hun har lovlig opphold i landet.

Hun får etter hvert beskjed om at NAV kan betale husleie for henne dersom hun finner en leilighet til 8000,-. Det kommer også vedtak på at NAV skal betale for livsopphold, strøm og barnehage for sønnen. Dobbie går på utallige visninger uten resultat.

– Etter en måned med visninger nesten hver dag, fikk jeg bare høre at ingen ville ha folk fra Polen. Jeg møtte mange forskjellige nasjonaliteter, men ingen ville leie til meg siden jeg ikke hadde jobb, og var alenemor fra Polen.

Får hjelp fra Elsafadi

Dobbie søker også jobber. Hun har jobbet i flere år som tannlegeassistent i Sverige, og har et og et halvt år igjen av tannlegeutdannelsen i Polen. I Norge får hun som oftest beskjed om at hun må ha norskkurs for å få jobb.

– Så jeg spurte NAV om de kunne betale norskkurs for meg, men de sa jeg ikke kunne få det fordi jeg var EU-borger. Så situasjonen min er at Haagkonvensjonen sier at jeg må være her, men ingen kan hjelpe meg. Sånn jeg leser det vil Norge at jeg skal forlate Sparky her, og dra tilbake til Polen. Men hvilken mor forlater barnet sitt? Jeg vet ikke om noen mødre som ville gjort det. Jeg kommer aldri til å forlate ham. Aldri.

På veien har hun mottatt hjelp fra flere. Produksjonsteamet som laget serien om bortføringen har også bidratt. Elsafadi og produsent Camilla Brusdal har blant annet deltatt på møter med NAV.

– Hun har fått masse hjelp av oss fordi hun ikke får den hjelpen hun skal. Det er ikke tilrettelagt for at en polsk mamma skal komme hjem med sitt norske barn. Hvorfor er ikke Velferds-Norge rustet for å håndtere tilbakekomster? Jeg etterlyser at noen med et mandat kan gå inn og gjøre det lettere, sier Elsafadi.

- Kompliserte saker

– Dere hjalp Tommie med å få barnet tilbake til Norge. Men når dere ser på morens situasjon nå, var dette til det beste for barnet?

– Det spørsmålet må man jo stille seg. For barnet sin del mener jeg at det beste er å ha kontakt med begge foreldrene. Det var det som lå til grunn for at jeg anbefalte at hun skulle til Norge. Men i Norge skapes det en stresset situasjon for moren, som gjør at hun ikke har det like bra som hun kunne hatt i Polen. Dette stresset skulle hun vært skånet for, dersom systemet hadde fungert for sånne som henne, sier Elsafadi.

Jussprofessor ved UiB Karl Harald Søvig sier at man ikke har automatisk opphold og medfølgende rettigheter i Norge selv om man har barn som hører til her.

– Men det at hun har omsorgen for et barn som er lovlig i Norge er et sterkt argument for at hun skal få opphold. Det samme argumentet vil delvis kunne brukes for å få støtte fra NAV. Det er Norges ansvar å sørge for at det er mulig å opprettholde familielivet i Norge, sier Søvig.

– Slike saker er alltid kompliserte, legger han til.

- God saksbehandling

Dobbie og sønnen får til slutt leie en liten leilighet på Kronstad. Ifølge Dobbie er NAV ofte sent ute med å betale henne pengene for husleie.

– Jeg har ikke fått betalt for januar, og nå går regningen til inkasso, sier Dobbie.

Barnehageregningene har også gått til inkasso, og Dobbie skylder opp mot 10.000,- til barnehagen. Hun leverer kopi av regningene til NAV, men får til svar at det av tekniske årsaker er vanskelig for dem å betale for barnehagen ettersom fakturaen også inneholder regning for matpenger, som NAV ikke dekker.

– Det virker rett og slett som om NAV ikke vet hva de skal gjøre med meg. En av de ansatte sa at det ikke finnes klare regler for sånne som meg, sier Dobbie.

Samme dag som BA kontakter NAV angående Dobbies sak, får hun utbetalt penger til husleie.

Ifølge sosialsjef i Fyllingsdalen Jannecke Larsen har Dobbie fått alt hun har krav på fra NAV så lenge hun har kunnet levere dokumentasjonen de trenger.

– Hun fått alt hun har hatt krav på, og jeg kan heller ikke se at vi har hatt noe stopp i utbetalingene til henne som har vært urimelige. Det ser ut til at vi har hatt god saksbehandling, sier Larsen. Hun legger til at det ikke lages vedtak på over tre måneder, ettersom sosialhjelp skal være en midlertidig ytelse.

– Vi vil bistå henne og gi henne oppfølging for å komme i arbeid. Hensikten er at hun skal bli selvforsørget, sier Larsen.

Vanskelig for sønnen

Dobbie er redd for hvordan situasjonen påvirker sønnen.

– Det er Sparky som betaler prisen. Han er engstelig, og snakker nesten ikke. Jeg må behandle ham veldig varsomt. Jeg må være tålmodig, fordi han er i en så vanskelig situasjon. Jeg vil bare at han skal være lykkelig, og vil gjøre alt for å få det til. Men jeg føler også skyld for at jeg dro tilbake til Norge. Hvis vi hadde blitt i Polen tror jeg ikke Sparky ville hatt så mange problemer. Men da ville han ikke sett faren.

Også barnefaren Tommie ønsker at ekskjæresten skal få hjelp slik at hun kan få orden på livet sitt i Norge.

– Det er flott at hun får hjelp til å sjekke hvilke rettigheter hun som barnebortfører har når hun kommer tilbake til landet. Dette temaet trenger å belyses, og det hjelper prosessen med å nå målet om å få henne videre i livet sitt, som igjen gagner vår sønn. Men jeg savner et tilsvarende fokus på oss fedre som blir utsatt for barnebortføring. Vi er maktesløse i slike saker, og i systemets nåde. Vi kommer i stor grad til kort i disse sakene. Rettferdighet for vår del, er noe du kan se langt etter. Det er min erfaring så langt, sier Tommie.

Vil bli i Norge

Samtidig som Dobbie prøver å få orden på livet sitt i Norge, pågår det forhandlinger om omsorgsretten for sønnen. Forholdet mellom Dobbie og Tommie har vært turbulent helt siden før sønnen ble født, og begge foreldrene ønsker hovedomsorgen for barnet. Etter flere forhandlinger har Dobbie nå 60 prosent av omsorgen, mens Tommie har 40. I følge Dobbie er det ikke et ønskelig alternativ å flytte tilbake til Polen, uansett hva som blir det endelige resultatet av forhandlingene.

– Jeg vil kjempe for et godt liv her. Det sies at det er gode muligheter for barna her, for å få seg utdanning, og skape et godt liv. Men hvis ikke jeg får hjelp, har jeg ikke noe annet valg, sier hun.

Moren er sliten, og oppgitt etter å ha kjempet for å skape seg et liv i Norge. 32-åringen løfter opp den svarte hårmanken, og viser en markant stripe med grå hår inne ved hodebunnen.

– Se her, sier hun.

– Da jeg kom hit i april hadde jeg ingen grå hår.

Les flere saker fra Bergensavisen her.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere