*Nettavisen* Nyheter.

Drømmen gikk i oppfyllelse

«Assassin’s Creed» lever opp til de skyhøye forventningene.

16.11.07 17:36

(Spillmagasinet): Siden action- eventyret «Assassin’s Creed» ble vist frem for første gang våren 2006, har det vært en av spillbransjens store snakkiser og fått massiv pressedekning.

Ubisoft Montreal har hele tiden fristet oss med lekre skjermbilder og heftige videoer, og på den måten klart å bygge opp noen enorme forventninger til spillet.

Vi har blant annet blitt lovet en helt som er så akrobatisk at selv OL-mestre i turn blekner, en fabelaktig spennende historie, og noen enorme og detaljerte omgivelser. Og i motsetning til de fleste andre spill, leverer «Assassin’s Creed» varene og mer til.

Spennende historie

Ubisoft har jobbet hardt for å holde fortellingen om leiemorderen Altairs herjinger under korstogene i 1191 hemmelig, og med god grunn. Riktignok er starten litt treg, men alt i alt er den lange fortellingen spennende, engasjerende og proppfull av overraskelser – jeg skal ikke avsløre noe av den, men kan si så mye som at jeg ble helt hekta og ikke klarte å gi meg.

Spillet minner mest om en kombinasjon av «Grand Theft Auto» og «Prince of Persia» - helten er utrolig spretten og du må klare bestemte oppdrag for å komme deg videre, men du kan når som helst utforske den store spillverdenen som du vil. «Assassin’s Creed» byr på tre troverdige, varierte, detaljerte og godt designede tolkninger av byene Jerusalem, Damaskus og Acre, som igjen er koblet sammen av et stort landområde bestående av små landsbyer og annet kos.

De tre byene byr på alt fra borger til moskeer, ørken til havn, store basarer til små markedsplasser, fattige og rike strøk, og mye, mye mer.

Nydelig

«Assassin’s Creed» er noe av det flotteste jeg har sett, og i tillegg er både lyden og musikken helt kanon. Altair og de andre figurene både høres og ser ut som ekte mennesker, og de detaljerte omgivelsene er en fryd å rusle eller ri rundt i.

Ved hjelp av dette har utviklerne skapt en skikkelig god stemning, jeg levde meg helt inn i rollen som Altair. Ubisoft har vært ekstremt flinke med å skape følelsen av å styre en ekte person, i en ekte verden, med ekte mennesker.

En ny spillhelt

Den hvitkledde helten Altair er en av de barskeste spillfigurene på lang tid. Han er både bresk og arrogant, og beveger seg rundt på en utrolig stilig måte. Spillet benytter nesten samtlige knapper på kontrollen, men styringen er lett å lære seg og når den sitter kommer du til å smile bredt og de som ser på til å måpe.

Arkitekturen i byene egner seg perfekt for akrobatiske krumspring, overalt finner du takbjelker og hustak du kan hoppe mellom, bygninger å klatre i, og mye, mye mer. Altair fyker oppover og bortover som om han aldri skulle gjort annet, og bare det å utforske omgivelsene en sann glede. Både på bakkenivå og lenger opp oppdager du hele tiden nye områder, ruter gjennom byen, hemmelige steder, og ting å se på.

I tillegg er det, akkurat som i for eksempel «Crackdown, både utfordrende og artig å bestige de høyeste bygningene. Utsikten og ikke minst det heftige, men merkelig trygge hoppet ned er mer enn belønning nok. Hvis du spiller på en litt stor tv kommer det til å kile godt i magen.

Se gameplay fra «Assassin's Creed»:
(Anmeldelsen fortsetter under videovinduet)

HTML EMBED

Flere videoer:Historien i spillet, kunstnerisk utforming og kampsystemet.

Se enda flere videoer fra spillet her

Underholdende kamper

Både byene og områdene rundt er fulle av vakter som du av ulike grunner ofte kommer i konflikt med. Altair er heldigvis også en kløpper med sverdet og svinger seg elegant fra slag til slag og fiende til fiende, og når motstanderne litt uti spillet blir like flinke våkner kampene virkelig til live.

Hvert eneste treff svir skikkelig, så du må hele tiden tenke nøye gjennom om du skal ta sjansen på et angrep eller prøve å svare når motstanderen slår. Ofte må du hanskes med mange motstandere på en gang, og feidene er hektiske, utfordrende og underholdende.

Hvis motstanden blir for stor eller du rett og slett går lei, kan du når som helst stikke av. Vaktene har ikke planer om å gi seg med det første, og takket være at de nesten er like spretne som Altair er fluktene hektiske og krevende.

Du må hoppe fra tak til tak, velge de riktige veiene, lure dem, også videre. Målet ditt er å finne frem til diverse gjemmesteder når vaktene ikke ser deg, noe som er mye vanskeligere enn det høres ut som.

Litt etterretning

Som leiemordere flest skal Altair ta rotta på diverse mennesker, og i «Assassin’s Creed» er det en ganske omstendelig prosess. Etter at du har fått vite hvem som skal dø, må du utføre et visst antall små oppdrag for å få vite hvor vedkommende befinner seg.

Disse oppdragene gir deg bakgrunnsinfo om personen og går enten ut på at du skal tjuvlytte på en samtale, leke lommetyv og stjele noe, ta en liten «prat» med noen, eller klare andre leiemorderes utfordringer. Du må med andre ord gjøre de samme tingen mange ganger, men heldigvis blir det aldri ensformig.

Varierte oppdrag

Utviklerne har nemlig vært veldig flinke til å variere settingen, vaktene blir for eksempel flere og du må derfor etterhvert være mer forsiktig når du skal stjele noe. Og de andre gutta setter deg på stadig tøffere prøver.

Byene huser også en rekke valgfrie oppdrag - du kan enten klatre opp til diverse utkikkspunkter og få et mer detaljert kart, eller hjelpe sivile i nød. Sistnevnte sørger for at du får lokalbefolkningen på din side, for eksempel får noen av personene du redder vennene sine til å blokkere for vaktene som eventuelt følger etter deg.

Hvis du er sulten på flere oppdrag, skjuler både byene og villmarken en rekke flagg som du kan samle for moroskyld. «Assassin’s Creed» er alt annet enn et kort spill - de akkurat passe vanskelige hovedoppdragene tar til sammen en 10-15 timer, mens det å samle alt tar nærmere 40.

For øvrig, tro meg når jeg sier at du for endre opp med å gjøre sistnevnte - spillet er rett og slett så artig.

Mange løsninger

Etter at informasjonen er i boks og du får vite hvor målet ditt er, begynner moroa for alvor. Hvert eneste drap kan utføres på en rekke og ofte tilfredsstillende måter, og noe jeg liker spesielt godt med «Assassin’s Creed» er at det ikke finnes noen «riktig» løsning.

Du kan for eksempel hugge deg frem til målet ditt, eller benytte deg av informasjonen du har samlet til å planlegge det perfekte mord, snike deg inn, og drepe vedkommende på en så diskret måte som mulig. Min favorittmåte er derimot å finne et fint ventested, og så hoppe ned og knerte målet mitt mens jeg faller.

Uansett hvilken løsningen jeg valgte satt jeg alltid igjen med et smil om munnen. Målene dine fremstilles som de mest usympatiske personene i hele verden, så det er med glede at du kjører kniven din inn i dem. Den følelsen er imidlertid ofte kortvarig, forsvarstalen de kommer med i det livet ebber ut får både deg og Altair til å lure på om det dere gjorde var riktig.

For lange jakter

Når drapet er utført kommer alle vaktene i byen etter deg, og disse fluktene får de vanlige til å blekne. Etterhvert krever spillet at du kjenner byen bedre enn din egen bukselomme, noe en del nok ikke kommer til å sette pris på. Disse jaktene har en uvane for å etterhvert bli veldig lange og dermed litt kjedelige.

Et annet minus er at du ikke kan velge å spille deler av et oppdrag på ny. Etter at ihvertfall jeg utførte et drap fikk jeg ofte lyst til å prøve en av de andre måtene å gjøre det på, men det er lettere sagt enn gjort. Da må du nemlig spille gjennom hele oppdraget en gang til, noe jeg mener er unødvendig tungvindt.

Kjøp det

«Assassin’s Creed» gjør likevel så mye riktig at de to problemene er som skygger for sola, spillet er stort, utfordrende, vakkert, variert, og underholdende – med andre ord alt man kan be om. Jeg har fallt helt pladask for eventyret om Altair og elsket hver eneste time, en klassisker er med andre ord født.

Årets beste spill? Det er ihvertfall ikke langt unna.

Les flere spillsaker på våre spillsider.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.