For ikke å snakke om tidligere justisministre.

Mange har allerede reagert på kakefesten til de to tidligere justisministrene Sylvi Listhaug (Frp) og Jøran Kallmyr (Frp) torsdag.

Nei, det dreide seg ikke om en forsinket feiring av at rekken av Frp-justisministre endelig var over, men at den såkalte mulla Krekar omsider ble utlevert til Italia.

Les også: De som tjener under 75.000 kroner skal ikke få fem øre under koronakrisen

Noen har kalt det vulgært. Andre uverdig. Mange har påpekt at den samme Krekar nå fikk akkurat som fortjent. Den som har oppsummert saken best, er etter min mening Yngve Kvistad i VG - som i tillegg har såpass innsikt i italiensk rettsvesen at han kan forklare at prosessene rundt Krekar slett ikke er over med dette.

Jeg har ingen sterke meninger om selve marsikankaken.

Jeg skjønner også at det er mange der ute som er glade for å bli kvitt Krekar, og som gjerne skulle ha startet selveste Folkeaksjonen mot de som nå reagerer mot kake.

Så for å presisere:

Det er ikke noe galt med meg. Jeg sympatiserer ikke med terrorister, heller ikke med Krekar. Han er en ekstrem islamist, som er dømt for trusler mot statsminister Erna Solberg i Norge, og for terrorplanlegging i Italia. Jeg støtter utleveringen.

Det jeg reagerer på, er den manglende forståelsen de to ledende Frp-politikerne viser overfor rettsstaten vi lever i, og de norske verdiene de ellers er så opptatt av å hylle.

Les også: Det finnes en vei gjennom koronakrisen som nesten ingen snakker om

Jeg skjønner at de med kakefesten gjør et forsøk på å ta æren for at Najmuddin Faraj Ahmad nå endelig er ute av landet. De synes kanskje det er forsmedelig at de ikke selv klarte å lempe ham ut, selv om Fremskrittspartiet selv satt med hele fem justisministre i rekken (om vi ikke tar med vikarene).

LES OGSÅ: Den makabre landskampen mellom Norge og Sverige fortsetter

Som om de vil minne tilhengerne sine om «vi jobbet veldig hardt vi også, altså» - så nå må dere ikke la Mæland og Høyre få ta all æren alene ...

Problemet er bare det at verken Mæland eller Wara eller Listhaug eller Amundsen eller Anundsen eller hva de nå heter alle sammen, har noen særskilt ære for at Krekar er utlevert.

For det er ikke politikere eller statsråder som utleverer folk her i landet. Det er det domstolene og rettssystemet som gjør.

Det var en italiensk domstol som ba om å få Krekar utlevert, fordi han ble dømt til 12 års fengsel for terrorplanlegging der. Deretter ble saken møysommelig behandlet både i Tingretten, Lagmannsretten og i Høyesterett.

Les flere kommentarer av Erik Stephansen

Så har selvsagt Brynjar Meling, Krekars utrettelige advokat, utnyttet alle ankemuligheter og gjort alt han har kunnet for å tale Krekars sak - både i rettssalene og i opinionen. Det er jobben hans, og den ser det ut som om han nå vil fortsette med i Italia.

Men i et rettsstat går vi altså ut fra at det er et uavhengig rettssystem som har kommet fram til at når alt kommer til alt, når alle juridiske hensyn er tatt, så burde mannen utleveres.

Les også: Du skjønner kanskje hvorfor vogntoget ikke fikk kjøre videre ...

Så var det jobben til sittende justisminister å effektuere dommen.

Men det var ikke hun som bestemte det. På samme måte som heller ikke Kallmyr eller Listhaug bestemte noenting som helst på egenhånd.

(Svar gjerne på målingen før du leser videre)

Årsaken til det er at vi Norge, i likhet med de fleste vestlige demokratier, styrer etter maktfordelingsprinsippet. Politikerne på Stortinget lager lovene, mens domstolene tolker dem og dømmer ut fra dem - fortrinnsvis helt uavhengig av hva politikere eller statsråder fra ulike partier måtte mene.

Dette er ungdomsskolepensum. Og faktisk en av de viktigste, norske verdiene vi har.

Det er den som gjør at makthavere ikke utvikler seg til despoter som kan skalte og valte med borgernes liv, alt etter dagsformen eller det som tilfeldigvis er populært og kan skaffe velgere akkurat nå.

Jeg synes det er underlig at to tidligere justisministre i Norge oppfører seg som om de ikke skjønner dette. Det vitner ikke bare om dårlig takt og tone, og at de sparker en som ligger nede. Det må da også være i strid med det som vanligvis oppfattes med kristen etikk?

Noen ganger, særlig i amerikanske filmer, kan du se aktor eller påtalemyndigheten feire at de har klart å få en fryktet forbryter bak lås og slå.

Men de gjør det privat. Aldri offentlig. Det er fordi de skjønner domstolenes rolle i en rettsstat.