*Nettavisen* Nyheter.

Arild Rønsen

Dustepolitikk – i Sverige som i Norge

REGJERINGSKAMERATENE: Erna Solberg, Siv Jensen, Trine Skei Grande, Kjell Ingolf Ropstad - som knapt er enig om noe annet enn at Erna skal være statsminister. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Vi rister på hodet av svenskene. Men er norske tilstander noe å skryte av?

For et par dager siden oppsummerte jeg det svenske valgkaoset under tittelen «Slutten for maktpartiet ‘sossarna’ i Sverige?» Når Vänsterpartiet nå går inn som garantist for en ny regjering Löfven, styrkes min konklusjon.

Stefan Löfvens regjeringsplattform er enda ikke lagt fram, men vei veit det viktigste: Sverige tar mange steg til høyre. Viktigst er deregulering av boligmarkedet og betydelig liberalisering i arbeidslivet. Enhver sosialdemokrat ser at dette betyr mer makt til bolighaier og arbeidsgivere, på bekostning av leietakere og arbeidstakere.

Det er sånn de borgerlige partiene vil ha det. Og det er sånn det blir. Men det er altså ikke sånn sosialdemokratene vil ha det. Dette er prisen for en «blokkoverskridende» regjeringsplattform. Legg til at Löfven i inneværende år vil styre på et budsjett som ble vedtatt med den konservative Alliansens stemmer, og farsen er komplett.

Hvorfor dette surret? Svaret er enkelt – det gjelder å hindre Sverigedemokraterna enhver innflytelse på svensk politikk. Jeg har sagt det før, og gjentar gjerne: Dette vil med nødvendighet føre til økt politikerforakt. Det går ikke an å late som om 18 prosent av de svenske velgerne ikke «teller».

Hva vil i praksis skje når talmannen ber Riksdagen stemme over forslaget på Stefan Löfven som statsminister? Ytre høyre – Sverigedemokraterna, Kristdemokraterna og Moderaterna – vil stemme imot. Socialdemokraterna og Miljöpartiet vil stemme for. Mens Vänsterpartiet, Liberalerna og Centern vil trykke på den «gule» knappen – hvilket innebærer at de passivt «godtar» Löfven. Dermed vil Löfven ikke ha noe flertall bak seg i Riksdagen, men heller ikke noe aktivt mindretall.

Sirkus? Bare fornavnet.

Men står det så mye bedre til her hjemme? Om få dager får Norge ny regjering, bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Men hva slags regjering blir det? Hva er vitsen? Hva er disse partiene enig om?

Det er mye lettere å begynne med hva som skiller dem, for faktum er at de partiene som nå skal regjere sammen på felt etter felt utgjør ytterpunktene i norsk politikk – på hver sin side. Stikkord: Abort. Rus- og alkoholpolitikken. Distriktspolitikken. Klima. Sentralisering. Innvandring. Livssyn.

Hva er det som samler dem, annet enn at de støtter Erna Solbergs ønske om å være statsminister? Det er faktisk vanskelig å få øye på. Erna får sin drøm om en borgerlig flertallsregjering oppfylt. Men jeg misunner henne ikke det daglige arbeidet med å få disse statsrådene som egentlig er bitre motstandere til å framstå som enige.

Nei. Gi meg britisk politikk, der det er mulig å se forskjell i politikken, der ikke all uenighet skyves under teppet. Der talmannen/spekaeren/stortingspresidenten forlanger klar tale, og at representantene oppfører seg ordentlig: Order! Order! Order!

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.