RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Elsket og herpet gjennom 80 år

 

Sist oppdatert:
En gang var den storsamfunnets gave til det norske folk. I dag er den et ikon fra ei tid da det var utenkelig å gå med telefonen i lomma.

(rb.no): Bak ei gul kasse med strøsingel på Rånåsfoss stasjon står en av Norges små røde som skal få stå til evig tid.

Flekkete og litt på skakke, slik det høver seg en telefonkiosk ute i det røffe norske klimaet.

Se video i toppen av saken!

En gang var det 6.000 slike kiosker spredt rundt om i kongeriket. I dag er det knapt 200 igjen, og de skal ned i 100.

Det ene glasset i kiosken er borte, og idet vi skal til å ringe Telemuseet, mister jeg tikroningen på gulvet. Selvfølgelig ruller den vekk og forsvinner under rista og blir borte.

Når vi forsøker på nytt, må vi bare innse at nullen på automaten heller ikke er i form denne kalde oktoberdagen.

Jeg står i telefonkiosken og ringer Wiggo Karlsen med mobilen. Det er bare noen dager siden en Lillehammer-kar kjøpte en slik kiosk for nesten 200.000 kroner under tv-aksjonen.

Hva er det med «Norges lille røde»?

En voldsom interesse

– Ja, hva er det med telefonkiosken? Det kan jeg faktisk ikke forklare. Det er et funkisikon som kaller fram minner om barndom og oppvekst hos den litt eldre generasjonen, sier Wiggo Karlsen, arkivansvarlig i Telemuseet til rb.no.

Han opplever en enorm interesse for denne lille boksen, som har samme design i dag som da den første telefonkiosken ble satt opp på Akershuskaia i Oslo i 1933.

– Hadde jeg hatt ei krone eller ti fra hver av dem som har spurt om å få kjøpe en slik kiosk, hadde jeg vært en holden mann, sier Fet-karen og ler.

Han noterer feilmeldingen på kiosken på Rånåsfoss og inviterer oss med for å få se en fullt restaurert telefonkiosk på museets magasin i Fet.

Vi avslår høflig, for minnenes telefonkiosk er enten tagget på, har knust glass på gulvet, står der med avreven telefonledning, har en tyggegummi i mynthullet eller er utstyrt med telefonkataloger som noen har prøvde å sette fyr på.

En hærverksmagnet

– Det var spesielt på 1980-tallet at telefonkioskene var et yndet objekt for hærverk, sier Karlsen.

Selv på Tiriltoppen ble telefonkiosken herpet etter alle kunstens regler.

«Noen ganger så telefonboksen ut som den var helt ute av form. Det var når noen hadde vært hos den bare for å ødelegge.

Hva hadde nå den stakkers boksen gjort da, den som bare stod der for å hjelpe», skriver Anne-Cath. Vestly i «Aurora og pappa».

Are Kalvø skriver i boka «Norges lille røde – historien om telefonkiosken» at telefonkioskene også hadde en rolle å fylle akkurat her. Ikke bare som en plass der folk kunne få kontakt med andre, men også som en plass der folk kunne avreagere.

«Kanskje var det greitt at folk då hadde små robuste raude bygg å la det gå utover. Kanskje ville mykje sett verre ut om folk ikkje hadde små raude firkantar å gå til på torget når dei kjende for å skrive eit kort ord for det mannlige kjønnsorganet på ein vegg».

Også ordentlige kjeltringer dukket opp i telefonkioskene. De som forsynte seg av innholdet i myntboksene på telefonapparatet.

Eller karene i Olsenbanden når alt var «taima og tilrettelagt» og beskjeder skulle viderebringes. Det var ikke bare å bruke mobiltelefonen og deretter å kaste simkortet utfor brygga på 1960- og -70-tallet.

I kø for telefon

Telefonkioskene dukket opp som et servicetilbud fra den moderne norske staten til en befolkning som hungret etter hjelp og informasjon.

Wiggo Karlsen tror ikke telefonkiosken på Rånåsfoss er i daglig bruk, Men sånn var det ikke før.

– Det var leserinnlegg i Aftenposten fra illsinte herrer som forbannet de kvinnene som sto i kiosken og venninneskravlet mens køen av ringehungrige vokste utenfor, sier Telemuseets altmuligmann.

Det var for øvrig bergenseren Georg Fredrik Fasting, med ei mor fra Gardermoen-området, som vant arkitektkonkurransen om Norges nye telefonkiosk med sitt forslaget «Riks».

– For det fikk han et engangshonorar på 800 kroner, forteller Karlsen.

Seniorkurator i arkitektur Ulf Grønvold ved Nasjonalmuseet kaller telefonkiosken for en funksjonalistisk varde som stammer fra mellomkrigstida da den moderne tida gjorde sitt inntog for fullt.

«Og det er i denne tida telefonkiosken blir til. Den norske kiosken er et stykke funkisarkitektur, en asymmetrisk komposisjon med utstikkende takskive over ordet TELEFON skrevet med barske sans seriff-bokstaver», skriver han i boka om telefonkiosken.

En gang var det dyrt å ha telefon. Dyrt å ringe var det også, særlig hvis det var snakk om noe mer enn en lokalsamtale.

I 1932 var det bare 195.000 telefonabonnenter i Norge, og på 1970-tallet var fortsatt halvparten av Norges befolkning uten telefon. Selv inn på 1980-tallet måtte man stå årevis i kø for å få innlagt en fasttelefon.

Da Røa fikk telefonkiosk i 1961, sa formannen i Telefonsøkendes forening, John Giæver, at 50.000 nordmenn inntil da hadde ventet 300.000 år på telefon.

Så man ventet utenfor telefonkiosken i stedet.

Kondolanser i telefonkøen

– På 1960- og 70-tallet var det ofte kø utenfor telefonkiosken. Da kunne du høre hva det ble snakket om. Noen skulle ringe rundt til familien for å gi beskjed om et dødsfall eller fortelle at de var blitt pappa.

Andre igjen skulle rett og slett bare skravle litt med venninna i Bergen.

– Når du gikk ut av kiosken, kunne du få kondolanser eller gratulasjoner, alt etter hvilken informasjon køen hadde fått ta del i, sier Dag Blakkisrud, ansvarlig for Telenor Kulturarv.

Mange husker kanskje kjærestesamtalene som var for flaue til å tas på husets fasttelefon, og fortvilelsen når kronestykkene tok slutt og samtalen brått ble avbrutt.

Men fortsatt kan ikke Wiggo Karlsen helt skjønne hvorfor vi elsker disse trekkfulle og iskalde boksene som hadde slik tiltrekningskraft på folk med ødeleggelseslyst.

Telefonkioskenes fiender brukte alt fra tyggegummi til dynamitt.

– Det er bare å se her, sier Karlsen og åpner dørene til et fredet kabellager rett utenfor Aursmoen.

Ferdig herpet

Her, i det kalde bygget, står 20 telefonkiosker som Telenor har lagret, ferdig tagget og ramponert.

– Dette er reservedeler til de telefonkioskene vi fortsatt har. Noen kan nok også restaureres, sier Karlsen og løfter opp en telefonkatalog.

Vi husker jo at akkurat det nummeret man trengte, aldri var å finne i katalogen.

– Det var ingen som hadde noe å skrive ned nummeret med, så man reiv bare ut den aktuelle siden, forklarer Karlsen.

Han sier at han normalt ikke kan åpne disse dørene før folk begynner å stoppe på fylkesveien og lure på om man kan få kjøpt en sånn kiosk.

I dag regner det, og det er litt ufyselig ute på jordet der vi står. Derfor stopper ingen.

– Folk sier de skal ha den inne i huset. Men den veier jo 300 kilo og er to og en halv meter høy, sier Wiggo Karlsen.

De første utgavene veide hele 800 kilo.

Historier og etterbruk

Wiggo Karlsen tygger fortsatt litt på dette med kjærligheten til de røde boksene. Men svaret kan snart komme. Den røde kiosken er vårt sterkeste symbol på betalingstelefoner, og Telenor ønsker nå å få inn gode historier som nordmenn knytter til den lille røde kiosken.

– Kioskene er et viktig kulturminne, og historiene som sendes inn, skal tas vare på for ettertida. Vinneren av konkurransen blir premiert, sier Blakkisrud.

100 av de røde kioskene vernes som følge av en avtale mellom Riksantikvaren, Telemuseet og Telenor, der sistnevnte har ansvar for vedlikeholdet.

– Det vil ikke gå an å ringe fra de 100 kioskene som vernes, men vi arbeider med forslag om hva de vernede telefonkioskene skal brukes til framover, fortsetter Blakkisrud og forteller at man er åpen for tips om etterbruken.

Kiosken på Rånåsfoss er den eneste i verneplanen som er plassert på Romerike. Et av kriteriene for å bli vernet er kioskens plassering. Rånåsfoss-kiosken kom med fordi den står på en jernbanestasjon.

Men snart blir røret lagt på for siste gang også på Rånåsfoss. Bare boksen blir tilbake.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere