Gå til sidens hovedinnhold

En annerledes feminist

Hvor var mennene våre, da vi kvinner fikk valg mellom å bruke hijab eller få juling?

Jeg husker dagene før revolusjonen i Iran. I Sjah-tida var kusinen min en ung dame på 24 som jobbet i den statlige banken, Banke Meli. Hun fikk en noenlunde grei lønn og bodde sammen med sin middelklassefamilie i Teheran. En god del av lønnen hennes gikk med til å kjøpe klær, siden hun var ganske moteinteressert.

På den tiden var mote en stor greie i Teheran. Overalt i gatene kunne man se iranske kvinner som kledde seg vestlig, side om side med tradisjonelle kvinner, som gikk kledd i konservativt, tildekkende, svart chador.

Alt forandret seg da Khomeini kom. 7. mars 1979. Bare en måned etter den islamske revolusjonen sa den nylig ankomne Khomeini i en tale at iranske kvinner ikke måtte gå «nakne» til arbeidsplassene sine ved offentlige kontorer. De måtte ikke begå synd. De måtte ikke sminke seg som dukker. Det var uten ære å gjøre slikt. Med naken mente han at de måtte verken vise hår eller hud, men i stedet dekke seg til og kle seg på islamsk vis.

8. mars 1979 tok tusenvis av kvinner til gatene for å protestere. Protestmarsjen startet ved Universitet i Teheran og kvinnene marsjerte mot statsministerens kontor. Demonstrasjonen var ikke imot hijab, men tvangen som kom med den.

Underveis ble de kvinnelige demonstrantene angrepet av fundamentalistiske menn som kastet stein på dem. De måtte derfor forandre retning og marsjere mot Tinghuset i stedet. Fundamentalistiske mannlige motdemonstranter ropte «Ya Roosari Ya Toosari», («enten hodeplagg ellers juling»). Det hele utartet seg til å bli voldelig og det ble også skutt mot demonstrantene.

Fra 1979 til 1981 ble det i den offentlige ordskiftet mye frem og tilbake om dette med hijab. Mange kvinner ville ikke gå baklengs inn i fremtiden og akseptere hijabtvangen. Derfor protesterte de, det hadde kostet mye å kunne gå uten hijab i Iran. Men samtidig med protestene, økte dessverre oppfatningen, både blant kvinner og menn, om at man måtte ikke måtte vise motstand mot «revolusjonen» ved å protestere mot hijabtvang.

Om man leser i gamle dokumenter fra den tida, ser man at kvinner ble oppfordret (som velmenende tips) om å oppføre seg respektfullt og verdig ved å ta på seg et lite tørkle og å dekke armene. Det var hele tida snakk om å framstå som en god muslimsk kvinne.

Selv geistlige, som Ayatollah Taleghani, som ikke var helt enig med Khomeini, framholdt at det ikke var lett for en ung mann å se en sminket kvinne uten hijab. Om mannen ikke har penger til å gifte seg, vil han få urene, syndige tanker når han ser disse kvinnene, hevdet ayatollahen. Selvfølgelig var det kvinner som svarte mot ham og hevdet at en mann burde kunne kontrollere seg, og at iranske menn har kommet lengre enn å «få urene tanker» av å se en kvinne uten tildekking.

I løpet av disse to første årene etter revolusjonen var det mange protester og ulydigheter fra kvinner. Jeg husker at noen stakk min egen mamma med en nål midt i folkemengden i den svære handlegata Pahlavi, da hun gikk med vanlig langt skjørt og vanlig langermet skjorte. Det var mye av den slags.

Til slutt, i 1981, talte Khomeini igjen og proklamerte forbud mot å jobbe i statlige organer for kvinner uten hijab. Kvinner måtte begynne å dekke til håret og kle seg i passende, anstendige drakter, eller ville politiet nekte dem adgang. Mange kvinner sluttet i jobbene sine i protest mot dette. Mange ble tvangsavskjediget fordi de protesterte. Det står respekt av slikt kvinne-mot.

Men mange kvinner tok lydig og lojalt i bruk hijaben, som tross alt ble oppfattet å være islamsk. I islamsk, iransk kultur var dette ensbetydende med å være «en god kvinne». Man hørte hele tida at det ikke er noe tvang i å dekke seg til i Islam, men samtidig må en god muslimsk kvinne dekke seg til hvis hun ønsker å bli oppfattet som respektabel og gudfryktig.

Det er smertefullt å lese om hijabhistorien i Iran etter revolusjonen. Mange kvinner kjempet imot og mange led. Men samtidig var det også mange kvinner som ga opp, innfant seg med hijabpåbudet, rettferdiggjorde tvangen og motsatte seg kampen som mange andre kvinner stod i. En av våre egne naboer, en godt voksen kvinne som gikk i bikini til samme svømmeundervisning time som meg i barndommen, ble kort tid etter revolusjonen plutselig forvandlet til en rabiat hijab- bruker. Senere, og ved starten av krigen, delte hun ut rasjoneringskortet i moskeen!

Les også

- Det sier litt om Iran når 273 henrettelser blir noe positivt

Spørsmålene er mange for min del: Hvor var mennene våre, da vi kvinner fikk valget mellom å bruke hijab eller få juling? Hvorfor var det så mange kvinner som ga opp så fort og tok parti med menn som Khomeini? Var det slik at de også tenkte at iranske kvinner, i deres streben for like rettigheter, hadde gått for langt, vist for mye hud og at de underveis hadde blitt æreløse og vestlige?

For tildekking og hijab dreier seg ikke bare om et tørkle eller et svart klede men også om et sett med verdier og regler. I iransk islamsk kultur dreier også tildekning seg om ære, om å være en god, verdig og gudfryktig kvinne. Viser man hud, mister man respekt, og blir æreløs i visse kretser. Dette er også mantraet blant konservative muslimske kvinner og menn verden over. Kanskje har dette sitt utspring i selve religionen Islam, der tildekking av kvinner står sentralt i den religiøse trosutøvelsen. Eller kanskje er grunnen først og fremst den patriarkalske tolkningen av islam, der mullaene gir seg selv makt og kontroll gjennom å tolke religionen slik. Den første kvinnen som kastet sin hijab i Iran ble drept. Hun tilhørte den religiøse minoriteten Bahai og het Tahereh. Det er nå for ca. 100 år siden. Pussig nok kom med hijaben også kvinnefiendtlige regler og lover tilbake.

Den islamske verden er delt i to; de som vil gå med hijab og de som ikke vil det. Problemet er at de som ikke vil, har det vanskelig. Hvis en muslimsk kvinne i et islamsk land viser hud, blir det rabalder.

Den egyptiske skuespilleren Rania Youssef ble nylig tiltalt for å ha vært for lettkledd på den røde løperen. Algeriske kvinner måtte i 2017 lage kampanjer for å kunne gå i vannet i bikini uten å bli hengt ut. Den pakistanske Veena Malik ble beskyldt for umoral. Den pakistanske jenta Qandeel Balooch ble drept av broren sin fordi hun postet bilder av seg selv i sosiale medier i vanlig T-skjorte!

Jackie Chamoun, den libanesiske skiløpen, måtte stå til ansvar for en hel nasjon fordi hun poserte i bikini. Den iranske skuespilleren Golskifte Farahani ble snakkis i hele landet da hun kastet klærne i Paris. Det å kaste klærne i vesten betyr ingenting. Hos oss blir det nasjonal krise på lik linje med krig, nettopp på grunn av tildekkingskulturen. Og her snakker jeg ikke om å kaste alle sine klær men om å vise seg ute i helt alminnelige, vanlige eller dristige klær. En hel nasjon skal sitte og dømme kvinner fordi de har valgt å vise hud. Din kropp er rett og slett ikke din.

Det er denne kulturen, denne kollektive undertrykkelsen, jeg har så store problemer med. Det er denne skammen kvinner skal måtte kjenne for å vise hud og hår som forarger meg. Denne diskrimineringen, undertrykkingen og ekskluderingen kvinner blir utsatt for på grunn av hår og hud.

Om det er noen kvinne som mener at hennes hud og hår bør dekkes til for at hun skal bli ansett som ærbar og «god kvinne» av Gud og mennesker, så må hun gjerne dekke seg til for meg. Det er en personlig sak. Jeg støtter kvinners rett til å velge. La meg være klar og tydelig her: Jeg avskyr at disse kvinnene blir diskriminert og mishandlet i Vesten. Mange av dem som jeg omgås med i hverdagen bruker hijab. Jeg forsvarer fullt ut deres rett til å velge fritt om de vil bruke hijab.

Men hvis en forventer at kvinner skal respekteres for sitt valg om å bruke hijab, så må det også bli slutt på at man kaller andre kvinner, som ikke går slikt kledd, for å være «nakne». For dette er problem i mange muslimske land.

Nylig fortalte min somaliske venninne om en kvinne som går utildekket som av andre i miljøet blir omtalt som «hun nakne». (Ordet «naken» er et svært nedsettende ord i slike miljøer)

Er man naken dersom man viser gudgitt hud og hår? Hud og hår er noe vi alle har, mann så vel som kvinne, dyr så vel som mennesker. Det er en absurd tanke at en kvinnes hår og hud skal lage så mye rabalder. I mange religiøse kretser hører jeg at kvinner i vesten er objektivisert gjennom skjønnhetsidealer, plastisk kirurgi og nakenhet og at løsningen er å dekke seg til. Ja, overdrevet kroppsfokus er et problem i vesten. Jeg innrømmer det. Men man må samtidig spørre seg om løsningen er at en kvinne i stedet skal drasse rundt i en lang, vid kåpe og dekke seg til fra topp til tå. Er ikke dette to sider av samme sak, nemlig objektivisering av kvinnekroppen?

Les også

40 år siden Khomeinis revolusjon - med hjelp fra USA?

Kanskje bør man i stedet, som kvinner og kvinneforkjempere, gå rakryddet og oppreist og være stolt av hvert eneste hårstrå, hver eneste centimeter av hud, hver eneste rynke og valk, hvert eneste strekkmerke og hver eneste bulk. En slik endring i selvoppfatning, et slikt tankemessig skifte, er en viktig kvinnekamp og en stor utfordring.

40 år har gått siden den islamske revolusjonen og innføringen av hijabtvang i Iran. Hva har man fått etter 40 års propaganda og religiøs hjernevasking? Jo, vi har fått konservative, reaksjonære menn og kvinner som går berserk av å se en kvinne uten hijab på gata. Det rabler fullstendig for dem, i så stor grad at de kaller disse kvinnene for prostituerte og går fysisk til angrep på dem! Man hører fra kvinner selv nå at de føler seg mer komfortabel, mer beskyttet i samfunnet og mindre «naken» av å dekke seg til. Det hele er bare usigelig trist. Heldigvis er det også en del nå som forsvarer kvinner uten hijab i offentlighet. Å vise gudgitt hud og hår betyr ikke at man er naken, ei heller at man er prostituert. Det viser derimot at en kvinne bare er et menneske som alle andre mennesker. Gratulerer med kvinnedagen!

Kommentarer til denne saken