*Nettavisen* Nyheter.

Fred Heggen

En dagbok og et gravsted

Ja, høsten er i anmarsj og vakkert det. Vemodig å tenke på at dette var min vei til kontoret hver dag i mange år, ja, Vår Frelsers gravlund er vakker i alle årstider. Oslo er en fantastisk by på alle måter, masse tilbud for alle og enhver, både til unge og gamle, ja, jeg elsker byen min.

Foto: Vår Frelsers gravlund

I disse coronatider kan et menneske få mange tanker i hodet samtidig. Siden enhver pandemi innebærer fare for smitte og sykdom, er det ikke merkelig om man også får tanker om døden.

Er jeg en av dem som kommer til å dø? Spørsmålet kan melde seg, selv om personen vet med seg selv at han ikke hører til noen av de vanlige risikogruppene. For det er i slike tider vi alle blir minnet på at livet i bunn og grunn er skjøre greier, og at alt kan være over, før vi vet ordet av det.

Fridtjof Hansens dagbok

Tanker om egen død har også Fridtjof Hansen, som er hovedpersonen i Ravn Lanesskogs romandebut, "Fridtjof Hansens dagbok". Lanesskog har allerede et navn som filmmanusforfatter, gjennom filmene "Birkebeinerne" og "Roald Amundsen".

Han utvider her sitt kunstneriske virke ved å utgi en dagbok - eller skrive en roman? - hvor hovedpersonen bare er èn bokstav unna å dele navn med en av Norges mest berømte personer, nemlig Fridtjof Nansen.

Les også: Følg siste nytt om korona-viruset i Nettavisens livestudio

To høyst ulike skjebner

Kan denne ene bokstaven forklare hvorfor de to herrene ble gitt en så ulik skjebne her på Jorden?

Mens Nansen – med forbokstav N - ble verdensberømt i ganske ung alder, og siden ble hyllet og feiret og hedret på alle bauger og kanter, var det ingen som noen gang feiret den stakkars Hansen – med forbokstav H.

Ja, var det i det hele tatt noen som visste at han eksisterte (grandtanten unntatt)?

Spørsmålet han mot slutten av livet stilte seg selv, ble derfor: Kan jeg påberope meg å ha hatt et liv, når ingen vet at jeg har levd?

Klikk på bildet for å forstørre. Omslaget til Fridtjof Hansens dagbok av Ravn Lanesskog


Utfordrende oppvekst

Moren til Fridtjof Hansen døde idet han ble født, og han hadde således kun selskap av faren sin gjennom den første delen av oppveksten. Mye av tiden oppholdt han seg i farens antikvariat, hvor han tidlig fant glede i bøkenes verden.

Da faren gikk konkurs, flyttet de bøkene hjem, nærmere bestemt til Akersbakken 14 i Oslo, med Vår Frelsers gravlund som nærmeste nabo.

Les også: Koronakrisen kan ha overraskende effekt: - Nå har vi et felles prosjekt (+)

Da Fridtjof var 12 år gammel, valgte hans far å ta sitt eget liv, og etter det måtte han klare seg helt på egen hånd. Det ble ingen skolegang på Fridtjof, så alt han fikk av kunnskaper måtte han tilegne seg på egen hånd ved å fordype seg i farens enorme boksamling.

Ingen sosial kontakt

Han hadde ikke kontakt med andre mennesker, bortsett fra en grandtante som han besøkte hver julaften. Denne grandtanten spionerte for øvrig på en familie i Ullevålsveien 71, hvor det angivelig bodde en vakker, mørkhåret pike, som Fridtjof umiddelbart forelsket seg i, og som han siden betraktet som sitt livs kjærlighet.

Fridtjof var en flittig dagbokskriver, og dagboken hadde han alltid festet til kroppen. Hans store bekymring i livet var om noen i det hele tatt ville få anledning til å lese dagboken hans, som jo var det eneste beviset på at han hadde levd. (Det er denne dagboken Lanesskog nå gir ut i romanform.)

Drømmen om en grav

Mot slutten av livet fikk han en enda større bekymring; hvor skulle han gravlegges, nå som familiegraven var blitt fjernet? Og hvem skulle sørge for at han ble lagt i en kiste, og stedt til hvile på Vår Frelsers gravlund, for det var slik han ønsket å bli gravlagt.

(Jeg skal ikke røpe hvordan dette løser seg, men jeg kan jo bare si at han var heldig som møtte en så godhjertet og velvillig person som Ravn Lanesskog.)

Ukjent alder

Det er ut fra dagboken umulig å gjette på Fridtjofs alder, da episodene som blir fortalt, foregår i ulike tidsepoker, hvor noen er svært gamle. Vi får således servert en lang rekke historiske gullkorn fra byen som skiftet navn fra Oslo til Christiania i 1624, et navn som fra 1877 ble endret til Kristiania, før byen igjen ble hetende Oslo i 1925.

En munter lidelseshistorie

Selv om hovedpersonen tenker mye på egen og andres død, og også gjør et halvhjertet forsøk på å ta sitt eget liv, er ikke dette en helsvart lidelseshistorie. Joda, han lider unektelig, der han tuberkulosesyk, fattig og etter hvert husløs farter rundt i Oslos gater (eller forviller seg ned i forlatte sølvgruver).

Historien fortelles likevel med skråblikk og en selvironisk distanse som fremkaller både humring og latter hos leseren.

I tillegg krydres det hele med et knippe anekdoter om berømte personer, både levende og døde, hvor samtlige en gang i tiden har gjort seg bemerket som særdeles begavede kunstnere.

Den mystiske stillingen

Mens hovedpersonen blir stadig sykere og svakere, og etter hvert mister alle sine klær, bestemmer han seg for å søke på en utlyst stilling som kontorist, selv om firmaet som står bak stillingsannonsen, ikke gir seg til kjenne.

I annonseteksten står det at det å kunne fortelle en historie, er en forutsetning for at man skal være aktuell for stillingen.

Det viser seg at en rekke kjente, norske forfattere også søker på denne stillingen.

En tøff utvelgelsesprosess

Søkerne skal i plenum skriftlig besvare spørsmål fra den ukjente oppdragsgiveren, og svarer man feil, eller svaret blir veiet og funnet for lett, ryker man ut av konkurransen.

Den siste og avgjørende delen av konkurransen har form som en slags quiz, hvor svarene selvfølgelig forventes å være ett hundre prosent korrekte. Den sviktende helsen, til tross, Fridtjof Hansen står løpet ut, og gjør det bedre enn de berømte konkurrentene, som ryker ut en etter en.

Les også: Aksjeekspertene: - Kjøper du disse aksjene nå, skal det mye til å tape penger (+)

Elementer av håp

Lanesskog skriver godt og fengslende, og besitter utvilsomt mye historisk kunnskap, i tillegg til å være vel bevandret i litteraturens verden. "Fridtjof Hansens dagbok" er en bok som gir rom for ettertanke og refleksjon.

Hovedpersonens skjebne er vel så trist som det er mulig å bli, men bærer likevel i seg elementer av håp.

Han slutter eksempelvis aldri å drømme om at livet hans skal få en lykkelig utgang, uansett hvor langt nede han er, og viser således en ukuelig innsatsvilje og fremtidsoptimisme. Det er en usedvanlig tapper mann vi får anledning til å bli kjent med.

Savnet av et lyspunkt

Personlig hadde jeg nok ønsket at forfatteren av denne dagboken (hvem nå enn det er), hadde unnet en lidende Fritjof Hansen, på sin siste livsetappe, et og annet lyspunkt i en ellers så bekmørk tilværelse.

Ja, det behøvde ikke vært mye; kanskje bare et godt måltid, en pjolter på Grand, eller et kjærlig blikk fra en kvinne. Jeg synes han hadde fortjent det.

Eksistensielle spørsmål

Jeg tenker at det er mange som kan kjenne seg igjen i deler av livshistorien til Fridtjof Hansen. Man kan selv ha mistet en forelder i selvmord. Ensomhet er vel en tilstand de aller fleste har vært i berøring med. Hvem har ikke periodevis følt seg fremmedgjort?

Hvem har vel ikke kjent på følelsen av å være en ubetydelig person? Eller stilt seg selv spørsmålet: Hva har egentlig vært meningen med livet mitt?

Et tilgjengelig gravsted er alltid viktig

Og er ikke dette med fremtidig gravsted noe som opptar oss mer enn hva vi er klar over? Vi ønsker vel alle en form for markering den dagen livet formelt tar slutt.

Kanskje er det flere enn Fridtjof Hansen som bærer på en drøm om å få en grav og en gravsten på Vår Frelsers gravlund?

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.