Gå til sidens hovedinnhold

En herre med bart

Konspirasjonsteorier er ikke bare resultat av ekkokamrene her på internett.

Av Tommy Sørbø, forfatter, kunsthistoriker, og dramatiker.

Så var ikke Adolf Hitler død likevel. Han hadde tvunget en dobbeltgjenger til å skyte seg, og så hadde han selv stukket av i alt kaoset. Det var ikke noe jeg hadde lært om på skolen eller hørt foreldrene mine snakke om. Jeg bare visste det, slik alle barn på 1960-tallet visste at tykke folk alltid var blide, at du kunne bli sånn hvis du skar grimaser, at du kunne få mark i magen av å spise snø og at du sluttet å vokse hvis du begynte å røyke.

Hvem som først fortalte meg det, husker jeg ikke, men jeg husker redselen min da jeg tilfeldigvis kom over en reportasje «Vi menn», som handlet om at noen mente å ha sett Hitler i Sør-Amerika etter krigen. Ja, for hvis det var riktig, kunne vi ikke være trygge noen steder, ikke en gang i Porsgrunn der jeg bodde. Sånn var det bare; enhver eldre mann med bart, pannelugg, stirrende øyne og hånlig glis var Adolf Hitler inntil det motsatte var bevist.

Sånn som ekspeditøren på et av byens renserier. Når jeg var der sammen med moren min snakket han alltid så høyt og skrikende til oss. Hvorfor det? Trodde han kanskje at han holdt tale for tusener av mennesker? Og hva med barten hans? Det var ikke mange som hadde bart på midten av sekstitallet. I Oslo kanskje og på fjernsynet, eller hvis de var kunstnere, gamle skippere og ungdommer med langt hår, men ikke når de var en helt vanlig ekspeditør i et helt vanlig renseri i en helt vanlig by. Barten var riktignok grå og glissen, men det var lenge siden krigen, og Hitler hadde vel ikke akkurat blitt yngre med åra han heller.

Jeg nevnte mistanken for kameraten min, Vidar, og vi ble enige om at Porsgrunn måtte være det perfekte gjemmested for en mann som Adolf Hitler. Han hadde ingen familie her, ikke som vi viste om i hvert fall, byen lå langt unna Sør-Amerika, og det var ikke lenger til Tyskland enn en liten togtur til Oslo og så Kielerferga videre derfra.

Det fantes mange forestillinger om ondskap i min barndom, men de var gjerne knyttet til skoletannleger, løsbikkjer, lærere, kommunister, naboer og gutter som hadde vært på Bastøy. Hitlers ondskap derimot hadde noe nærmest overnaturlig ved seg. Han var en historisk person, ja, men fordi skikkelsen, ansiktstrekkene og stemmen hadde blitt til den inkarnerte ondskap, forestilte vi barna oss at han representerte et eller annet som ikke kunne dø, noe skjebnesvangert som plutselig ville dukke opp igjen, hjernevaske en hel verden og lokke oss ut i fortapelsen på nytt.

Vi var minst like redde for Hitler som for Den Sorte Dame; en sortkledd kvinneskikkelse med utviskede ansiktstrekk, som hver høst gikk omkring i gatene på mørke kvelder og skremte vettet av oss, enda hun året før hadde blitt avslørt som en ung mann som hadde kledd seg ut med nylonstrømpe over hodet. Eller hva med grev Dracula? Han alle trodde lå død i sin grav på et sted langt borte, mens han i virkeligheten bare ventet på en anledning til slå til på nytt.

For mange år siden hadde Hitler plutselig steget opp fra folkedypet og startet en verdenskrig. Det kunne skje igjen. Det ville skje igjen! Om noen år sto kanskje den ukjente renseribetjenten på talerstolen på Folkets Hus og skrek: «Alle gode ting er tre!», og så var det på´n igjen med krig, jødeforfølgelse og gutta på skauen.

Hvis ikke noen grep inn.

Vidar og jeg pønsket ut en måte vi kunne få Hitler til å avsløre sitt sanne og onde jeg på. Vi ble enige om å late som om vi var kunder. Vi skulle smelle opp døra, marsjere inn på renseriet, slå bena sammen og rope hei med en antydning til l på slutten ordet, og samtidig strekke høyrehånden vår i været. Da ville nok det gamle nazisvinet røpe seg, hvis han da ikke var så sleip at han hadde stått foran speilet og øvd seg på å ikke heile tilbake.

Det ble med tanken. Neste gang jeg var på renseriet begynte mamma å snakke med ekspeditøren om skoletiden. Det viste seg at han var faren til en av mammas klassevenninner. Jeg hadde jeg tatt feil. For én ting i hvert fall helt sikkert, hvis mamma hadde gått i klasse med datteren til Adolf Hitler, så ville jeg ha hørt om det.

Men hva så? Det trengte jo ikke å bety at ikke andre kunne være Hitler. Hva med den fyren som bodde nede i gata? Ikke bare hadde han pannelugg, men han kjørte jammen rundt i gammel Mercedes også.

Kommentarer til denne saken