Mahmoud Farahmand

En konflikt mellom to rasjonelle aktører

En oljetanker utenfor havnebyen Fujairah i Emiratene. Arkivfoto: AP / NTB scanpix

En oljetanker utenfor havnebyen Fujairah i Emiratene. Arkivfoto: AP / NTB scanpix Foto: (NTB scanpix)

Selv om man helst skulle hatt det på annet vis, så er konflikten mellom Iran og USA en kamp mellom to rasjonelle aktører. Men jeg er enig - det enkleste hadde  vært om vi kunne si at den ene parten er irrasjonell.

Sabelraslingen mellom den islamske republikken og USA når stadig nye høyder.

Senest søndag 12. mai ble det satt ut en rekke rykter om store eksplosjoner og brann ved en av havnene i Arabiske Emiratene. Mandag ble det bekreftet at fire skip hadde blitt utsatt for sabotasje. Sabotasjehandlingene ser ikke ut til å ha vært vellykket. Den norskregistrerte tankeren Andrea Victory var et av skipene som ble utsatt for sabotasje. På bildene som er frigitt er skadene små om ikke ubetydelige.

Kilden til nyhetene om denne hendelsen ser ut til å ha vært en pro-iransk nyhetsutgiver i Libanon, nyhetene om hendelsen ble senere plukket opp av russiske Sputnik news, og deretter en rekke aktører på sosiale medier.

Irans kapasitet til å gjennomføre ukonvensjonelle krigføring i Persiabukta er betydelig, og et operasjonsmønster som ofte øves på av iranske styrker., men man må stille seg spørsmålet om hva den islamske republikken ønsker å oppnå ved å gjennomføre en slik operasjon. Dersom en slik operasjon hadde lyktes ville motreaksjonene vært store. Uavhengig av om man kan vise til en såkalt smoking gun i hendene til regimet i Teheran eller ei, ville regimet i Teheran ha opplevd USA og araberstatens fulle vrede.

Hormuzstredet anses som verdens mest viktige transportpassasje for olje. En tredel av verdens oljetransport til sjøs går gjennom dette stredet, og 20 prosent av verdens oljeproduksjon fraktes gjennom samme område.

Det er liten tvil om at Iran kan, om de ønsker, påvirke trafikkflyten i Hormuzbukten. Landets tilgang til sjøminer, sjømålsmissiler og ukonvensjonelle taktikker gir betydelig mulighet til å kontrollere denne passasjen. Men dette kan også være det eneste kortet regimet har på hånden.

En av landets taktikker siden krigen på 80-tallet har nettopp vært å stenge eller begrense ferdsel gjennom stredet. All den tid også iransk olje må fraktes gjennom dette området kommer de neppe til å stenge av hele passasjen, men de er truende til å begrense trafikkflyten.

Det iranske regimet har i fire tiår utviklet en doktrine for å forsvare og ivareta sin egen makt, og ikke minst eksportere sin ideologi. En av deres aller viktigste strategier er å unngå direkte konflikt med USA.

De er villig til å bidra til, og skape rom for, indirekte konfrontasjon, men de er også pinlig klar over at enhver direkte konfrontasjon vil koste dem dyrt. Ei heller er dem som lover jomfruer og gull i himmelen villig til å ofre alle de jordlige godene de har til disposisjon for et paradis hvis eksistens er nokså uvisst.

Til tross for all retorikk og ønsker om død og fordervelse, er det nettopp denne rasjonaliteten som stopper regimet i Teheran i å velge direkte konfrontasjon med USA.

Regimet har sett effekten av slike konfrontasjoner. Siste eksempel er Gadaffi, men Saddams og hans families skjebne har de også nokså friskt i minne. Hva som kommer dersom regimet i Teheran faller har man ingen garantier for. Selv om mange ønsker å kvitte seg med det religiøse tyranniet, finnes det få gode alternativer med en troverdig maktbase i Iran.

Kun ett år før presidentvalget i USA er heller ikke USAs president Trump interessert i en direkte konflikt med Iran. Det vil neppe føre til noe godt for ham og hans ambisjoner om å bli gjenvalgt.

Sabelraslingen kommer til å fortsette, og retorikken tilta. Det er også mulig at vi ser noen enkeltstående episoder og bruk av cyberangrep, men den store krigen kommer nok til å utebli. Det finnes ingen rasjonale for en slik tilnærming.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.