Av: Rina Mariann Hansen (Ap), byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester

Skal vi klappe for overdoser, spør Kari Lossius og Kenneth Arctander Johansen i Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO).

Svaret er selvfølgelig nei.

I Oslo kommune skal vi jobbe for å gi best mulig tjenester til personer med rusproblemer – slik vi har gjort siden landet stengte ned i mars. Vi skal finne nye løsninger der de ordinære har måttet vike på grunn av korona. Det gjør vi i samarbeid med ideelle organisasjoner og med bydelene. Her har vi fått til mye! Massiv utdeling av brukerutstyr, ambulant helseteam, flere lavterskel substitusjonsmedikanter og ekstra oppsøkende arbeid og tilstedeværelse i sentrum. For å nevne noe.

Rød beredskap i Oslo

Dette har vi fått til mens Oslo kommune har hatt høyeste beredskapsnivå. Dét har vi fremdeles, selv om mange innbyggere ser ut til å ha glemt dette litt i sommervarmen.

Jeg deler derfor RIOs bekymring for at dugnaden er over. Jeg deler derimot ikke RIOs fremstilling av situasjonen. Oslo kommune stengte Brukerrommet på grunn av pandemien, ikke for å pusse opp eller fordi vi ikke mener det er behov for tiltaket. Vi har gjort prioriteringer ut fra de medarbeiderne vi har til rådighet. Kort sagt har vi prioritert koronaberedskapen, fordi vi mener at de som oppholder seg i rusmiljøene ikke tåler et utbrudd.

Særomsorg og stigmatisering

Realiteten er at pandemien ikke er over, kanskje aller minst for de menneskene Arctander Johansen og Lossius gjør seg til talerør for. Vi har hele veien tatt høyde for et utbrudd av korona blant menneskene i rusmiljøene, der mange løper en stor risiko for liv og helse på grunn av andre helseproblemer.

Heldigvis har vi fått lite bruk for isolasjonsenheten så langt. Denne uken ble det derimot lagt inn en ny pasient. For å kunne ivareta og håndtere behovet til pasienten har det vært mange medarbeidere involvert i innleggelsen, som medfører at vi nå har sju medarbeidere i karantene. Dette eksempelet synliggjør hvorfor vi må ha mange (medarbeidere) tilgjengelige og at beredskap er ressurskrevende. Vi så da koronautbruddet kom og ser fortsatt at det er et behov for en form for særomsorg noen av menneskene i byen vår. Særomsorg er ikke egne koronatilbud for å opprettholde stigma, men egne koronatilbud som er tilpasset for å ivareta folk på en best mulig måte. Våre medarbeidere besitter en spesialkompetanse på ivaretakelse av personer som trøbler med rus og har et fantastisk engasjement for akkurat det. Et engasjement for å sørge for best mulig tilværelse for akkurat disse personene.

En overdose overforenkling

I media og sosiale medier fremstår det som at overdoseproblematikken kun handler om åpent eller stengt brukerrom. Det er dessverre ikke slik at ingen ville mistet livet til overdose, dersom Brukerrommet var åpent. Ja, vi kunne hjulpet en liten andel med tryggere rammer for injisering. Den store tragedien er at noen kommer til å miste en venn, sønn eller søster til overdose uansett. Det er ingenting vi ønsker mer enn at pandemien skal forsvinne, og at vi får åpnet Brukerrommet for fullt og rettet innsatsen mot overdoseforebygging, trygg rusbruk og livreddende førstehjelp, slik vi har blitt gode på i Oslo.

Men realiteten er at en pandemi er uforutsigbar. Derfor ville vi ikke avvikle koronaberedskapen før vi fikk se følgene av gjenåpningen av samfunnet. Koronakrisen er ikke over og vi har og skal ha beredskap også i sommer. Ferietiden ville vært en sårbar tid for å reetablere tiltak som Brukerrommet.

Ja, vi skal klappe!

Nå skal vi selvfølgelig ikke klappe for overdoser.

Dersom vi skal klappe, så synes jeg vi skal klappe for de som jobber på rusfeltet i Oslo. Innsatsen og fleksibiliteten de har vist under pandemien fortjener all applausen den kan få.