RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

En passe underholdende date

Sist oppdatert:
Cyberspace sin babe nummer en er tilbake, og innenfor finner du vår dom.

”Tomb Raider: The Angel of Darkness” begynner i Paris, hvor frøken Croft er på besøk hos en gammel bekjent, Mr. VonCroy. Plutselig går lyset og når det kommer tilbake, ligger han i en blodpøl på gulvet. Lara får skylda, men er det egentlig hun som har gjort det? Samtidig løper et monster løpsk i den franske metropolen og slakter folk over en lav sko mens en gruppe merkelige individer planlegger å gjenopplive et gammelt monster i Praha. Disse personen fikk VonCroy til å hjelpe dem, men han ble drept før arbeidet kunne avsluttes. Hva har egentlig skjedd?

Historien i seriens sjuende spill er meget god og fortelles stort sett gjennom en rekke imponerende mellomsekvenser. Til forskjell fra de suppene vi tidligere har blitt servert, er denne både intelligent, spennende og fengende. Andre biter av historien kommer frem gjennom samtaler med ulike personer. Deler av tittelen plasserer seg på gatene i Paris og inne i leiligheter og butikker. Her finnes personer man kan snakke med, noen viktigere enn andre. Paris sine gater har også en annen funksjon, de fungerer som et slags midtpunkt hvor man kommer seg til mange av de andre banene. Tenk en mer realistisk utgave av slottet i ”Super Mario 64” og du er nesten der. Dette gir ”Tomb Raider: Angel of Darkness” følelsen av å være litt friere enn de tidligere spillene i serien, hvor en stort sett var låst fast til ett sett med huler, og når man var ferdig med en bane bar det rett videre til neste.

Men selvom enkelte deler er lagt opp på en ny måte, er store deler av spillet fortsatt som i ”gamledager”. ”Tomb Raider: Angel of Darkness” kunne derfor fort blitt kjedelig, men Core (utviklerne) kan en ting eller to om banedesign. Nivåene i dette spillet er alle morsomme, spennende, varierte og godt designet. De sørger hele tiden for at du sitter på kanten av stolen og bare må finne ut hva som venter rundt neste sving. Til forskjell fra tidligere er de ikke lenger fylt opp med fiender, i ”Tomb Raider: Angel of Darkness” heller vektskolen over på utforskning og eventyr. Innimellom kan det gå opptil en time mellom hver kamp, og det blir utrolig nok ikke kjedelig. Oppgavene er også mer logiske denne gangen, og ting som kan styre deg på riktig vei finnes alltid rett i nærheten. Størrelsen på de fleste banene er imponerende, dette er en tittel som kommer til å vare en stund. Om ikke i dager, så i hvert fall i timer. Du blir som sagt fullstendig avhengig.

Teknisk er dette spillet en blandet miks. Grafikken er passe, animasjonen til Lara er silkemyke mens teksturene innimellom er litt uinspirerte. Likevel ødelegger det ikke opplevelsen på noen måte. Musikken er god og skaper en perfekt stemning, mens stemmene som oftest er flotte. Spesielt utmerker Lara seg, kvinnen som står bak henne har gjort en veldig god prestasjon.

Uheldigvis fikk Core litt dårlig tid på slutten av utviklingsprossesen, noe den endelige utgaven bærer preg av. ”Tomb Raider: The Angel of Darkness” inneholder en god del bugs, men heldigvis inntreffer de ikke så ofte. Likevel er det ganske alvorlig at spillet blant annet låser seg, lyden looper innimellom når Lara dør og grafikken av og til blir helt rar (det finnes ikke ord som kan beskrive hva som skjer). AI`en til fiendene er dårlig, samtidig som kameraet og kontrollen sliter litt. Førstnevnte har en uvane for å blant annet bytte vinkel midt under ett hopp, noe som vanskeliggjør landinger med faktor X. I et spill hvor det forgår såpass mye hopping som dette, er det relativt alvorlig. Kontrollen er litt treg, innimellom nekter Lara å gjøre det man ber om før etter en liten stund. Du kan forberede deg på mye hopp-dø-load-hopp-dø-load, som vanlig. Faktisk er ikke dette spillet så forskjellig fra de forrige, selvom utviklerne har prøvd. Enkelte av nyvenningen i ”Angel of Darkness” er også litt halvhjertede. For eksempel har Core lagt til et rollespillelement som gjør Lara sterkere etter hun har utført spesielle ting. En god ide, men når en må bli sterkere for å komme videre i spillet, føles det mer som enda en oppgave enn noe kult man kan gjøre hvis en har tid og klarer å lete seg frem til treningsstedet.

Du saver fortsatt annethvert minutt, banner over ulike hopp og vil før eller senere mene at denne tittelen er djevelens eget verk. Men på en eller måte fanger spillet deg opp og gjør så du sitter klistret foran skjermen til sluttsekvensen ruller. Hadde det fått noen måneder til på baken ville ”Tomb Raider: The Angel of Darkness” vært en klassiker, nå er det ”bare” et meget underholdende om enn litt uoriginalt og feilfullt spill. Hvis du likte de tidligere titlene i serien, vil du elske dette. Og gjør du ikke det men er glad i eventyr, kan spillet underholde likevel. Et lite tips er å prøve det i butikken, og hvis det første brette faller i smak er det bare å kjøre på. Hvis ikke får du vurdere hvor mye maskinen lyster etter noe nytt (eller vente og glede deg til neste gang).

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere