Gå til sidens hovedinnhold

En rød patriotisme

En progressiv patriotisme sikret Arbeiderpartiet på New Zealand rent flertall ved valget for to uker siden, det er noe Ap her hjemme kan lære av.

Dette er en kommentar. Det er skribentens holdning som kommer til uttrykk.

Det er nærmest blitt en opplest og vedtatt sannhet at sosialdemokratiet ikke sitter på løsningene for det 21. århundre.

Bevegelsen som drev fram vårt moderne velferdssamfunn fra 1930-tallet og framover famler da også etter løsninger for en ny tid.

Det har gått hardt ut over oppslutningen. I Frankrike er partiet nesten utslettet, i Tyskland gjorde det i 2018 sitt dårligste valg siden Weimar-republikken, og i Norge sliter Arbeiderpartiet med å holde oppslutningen over 20 prosent.

Dette er det samme partiet som etter krigen jevnlig fikk rent flertall i Stortinget, men rent flertall er for lengst blitt en nostalgisk drøm for sosialdemokratiske partiet. Likevel; nylig gikk nettopp den drømmen i oppfyllelse for ett av dem.

Vi må riktignok ta en tur til antipodene for å finne dette partiet, men europeiske sosialdemokrater har likevel mye å lære av Arbeiderpartiets valgskred i New Zealand for 14 dager siden.

Les også: Full krangel på rødgrønn side: Skjeller ut Vedum

Med 49,1 prosent av stemmene fikk partiet rent flertall i parlamentet, mens hovedkonkurrenten, konservative National Party nærmest ble halvert.

Jacinda Ardern er med sine 40 år en av verdens yngste statsministere, og mye av suksessen tilskrives hennes ledelse av landet under koronaepidemien. Men det kan ikke forklare alt, selv om New Zealand har klart seg bedre enn nesten alle andre land.

Arderns Ap har også hatt stor suksess med sin kombinasjon av en streng innvandringskontroll og styrkede sosiale rettigheter for egne innbyggere.

Det dreier seg om en slags sosialdemokratisk populisme, der staten gis en mye mer aktiv rolle enn den har hatt de siste tiårene, både med hensyn til grensekontroll og en mer direkte inngripen i markedet. Samtidig som man ikke har økt skattene, eller begrenset næringsfriheten.

Les også: Flere vil ha Vedum enn Støre som statsminister - bare sorgen for Ap

Et annet navn på dette kan være rød patriotisme, en ideologi et annet sosialdemokratisk parti i sterk vekst har omfavnet det siste halvåret.

Under sin virtuelle tale til Labours partikongress i høst henvendte nyvalgt partileder Keir Starmer seg direkte til tilhørerne og sa: «Vi elsker dette landet, som dere gjør».

Dette ble fulgt opp av partiets utenrikspolitiske talsperson, Lisa Nandy, som overfor BBC slo fast: «Vi kjemper for det britiske folk, vi kjemper for britiske interesser, og det vil vi alltid sette først».

Labour gikk i desember på sitt største valgnederlag siden 1935, men leder nå over De konservative på flere meningsmålinger, samtidig som et flertall av britene mener Keir Starmer vil være en bedre statsminister enn Boris Johnson.

Professor Tim Bale har skrevet flere bøker om Labours historie, og er en av Storbritannias ledende eksperter på partiet. Han sier til Weekendavisen at Labour alltid har gjort sine beste valg når de har klart å kombinere patriotisme med en progressiv innenrikspolitikk.

Dette er et klart ekko av det Ap på New Zealand har klart. Pandemien rammet landets 300.000 fremmedarbeidere ekstra hardt, men de fikk knapt noen støtte fra staten.

Den samme staten har i stedet grepet aktivt inn i boligmarkedet for å sikre billige boliger til unge og fattige, både gjennom offentlige utleieboliger og subsidiert husleie.

Les også: - De «beste» korona-landene har én ting til felles

Dette er en klassisk progressiv agenda, som appellerte til de som mente regjeringen sviktet innvandrerne. Det siste har åpenbart ført til en viss avskalling til venstre, men det ble altså mer enn kompensert av suksess i midten, der flertallet av velgerne ennå befinner seg.

Man skal være forsiktig med å overføre erfaringer fra ett land til et annet, særlig når de ligger på hver sin side av jordkloden, men det finnes klare likheter mellom New Zealand og Norge, både historisk og kulturelt. Mette Rasmussens danske sosialdemokrati har dessuten gjort mye av det samme som Arderns parti.

Vårt hjemlige Ap har også noe å lære av sitt søsterparti på andre siden av Nordsjøen. Etter det knusende valgnederlaget foretok Labour en grundig og fordomsfri analyse av hvorfor de tapte selv gamle, bunnsolide arbeiderbastioner i nord.

Svaret var entydig; Labour under Corbyn ble oppfattet som mer opptatt av alle andres rettigheter enn av britenes.

Nå er ikke Jonas Gahr Støre noen Jeremy Corbyn, men Ap trenger en lignende og like ærlig analyse. Antakelig vil den vise at partiet allerede scorer relativt godt på patriotisme. Det som trengs er en mer progressiv innenrikspolitikk.

Ap på New Zealand har vist at man da ikke trenger å frykte en enda mer aktiv og inngripende stat for å bekjempe fattigdom og ulikhet, ikke minst på boligmarkedet.

Så selv om løsningen på framtidas problemer aldri ligger i å gjenta fortidas politikk, kan den ligge i en rekonfigurering av den politikken som en gang fungerte.

I et nytt balansepunkt mellom det progressive og det patriotiske.

Kommentarer til denne saken