Linn Winsnes Rosenborg

En uke mindre til mor - i likestillingens navn

Foto: Frank May / NTB scanpix 

Foto: Frank May / NTB scanpix  Foto: Frank May (NTB scanpix)

Permisjonsopprøret koker i bunn og grunn ned til å handle om en uke. En uke mindre til mor, en uke mer til far - i likestillingens navn.

Debatten om tredelt foreldrepermisjon raser. En debatt nedsauset i mer eller mindre personlige anekdoter ment å fremstille økningen i pappakvoten som at mor mister et utall av viktige permisjonsuker. Motstanderne av tredelt permisjon fremmer sin sak som om mor frarøves en haug med uker, og at disse tildeles far - totalt ufortjent så klart.

Det mange ser til å hoppe glatt bukk over er at da den blåblå regjeringa i 2013 reduserte fedrekvoten fra 14 til 10 uker skjedde dette over natten, til tross for både faglig og politisk motstand. Kvinnebevegelsen, feminister og likestillingsforkjempere var i harnisk - dette var et steg bak i likestillingskampen. Regjeringen måtte også erkjenne at de hadde bomma, og at reduseringen var en feil.

Hva skjedde, har alle glemt? Hvorfor var ikke dette en like stor diskusjon da pappapermen ble utvidet til 14 uker? Jeg sitter med et inntrykk av at mange mødre hardnakket mener at all permisjon er deres, at far tar av deres altfor korte permisjon - på tross av at permisjonstiden har økt med hele 10 uker etter at den ble innført. Økningen til 14 ukers pappakvote skjedde gradvis, samtidig som at den totalt permisjonstiden ble utvidet. Da reduseringen til 10 uker kom ble ikke den totale permisjonen redusert.

Nå økes pappakvoten til 15 uker - altså 1 uke mer enn da ordningen ble klassifisert som tidenes og verdens rauseste. En uke mindre til mor, og en uke mer til far, i likestillingens navn. Mor har altså (mer eller mindre) like lang permisjon som for få år siden, da alle (..) kalte ordningen raus og god. Merkelig hvordan vinden snur.

Amming som argument

Kjersti Toppe (stortingsrepresentant for Sp) skriver i sin kronikk at blant andre Jordmorforeningen frykter at likestillinga har gått så langt at det kan få uheldig konsekvenser for mor og barn. Et av argumentene som trekkes frem er amming.

Dette stemmer ikke, snarere tvert i mot. Den norske jordmorforeningen anbefaler en tredeling. For å sitere:

Dnj anerkjenner far/partner som en likeverdig foreldre og omsorgsperson for sine barn. Samtidig kan man ikke likestille mors og fars/partners rolle når det kommer til svangerskap, fødsel og amming. Man vet også at kvinners fravær fra yrkeslivet har påvirkning på likestilling, lønn og karriere - noe som må ses i sammenheng med diskusjonen om fedrekvote. Som fagforening landet vi på et standpunkt der vi anbefaler en tredeling av foreldrepermisjonen.

Ja. mange mødre ammer lenger enn 6-7 måneder, og særlig natt-amming benyttes som et argument for lengre permisjon (til mor). At barna våkner om nettene tar dessverre ikke alltid slutt ved ett eller to års alder. Med fare for å falle i den anekdotiske fellen jeg kritiserte innledningsvis er det litt underlig at de fleste jeg kjenner med barn, forteller at de er blitt vekket flere ganger hver eneste natt opp til barna er 4-5 år. Hvor lang permisjon skal disse egentlig ha da? Frem til barna begynner på skolen?

Dersom amming skal stå som hovedargument kan jeg ikke unngå å lure på hvordan en lengre permisjon til mor, med utgangspunkt i dette argumentet, skal påvirke de mødrene som ikke ammer? Eller de familiene uten mødre - altså to fedre? Hva med tilfellene der mor ikke lenger er en del av bildet, og far er aleneforeldre? Hva da med denne uunnværlige ammingen, som ifølge mange debattanter er det absolutt viktigste for at barnet ikke skal få varige men som følge av både underernæring og tilknytningsvansker?

Tilknytning og Attachment Parenting

Det er forskjell på kvinner og menn. Ja, kvinner går gravide, vi føder, vi revner, står støtt i våre barseltårer og de fleste av oss ammer. Betyr dette at vi også skal ha ansvar for omsorgsarbeidet hele permisjonstiden og hele resten av barnets liv? Nei.

Fokuset på at barnet skal ha en hovedtilknytning-person fremstår som rimelig risky spør du meg. Og må denne tilknytningpersonen virkelig være tilstede og yte hovedomsorg døgnet rundt det første året? Det at h*n begynner å jobbe betyr vel heller ikke at tilknytningsformen blir brutalt revet bort fra barnet? Jeg vil påstå at dette vil oppleves som mer dramatisk for barnet, dersom mor er den totale primærkontakt frem til ett års alder, for så å gå tilbake i full jobb. En mer glidende overgang, der retten til ammefri benyttes og med delt ansvar mellom foreldrene må da være å foretrekke?

Jeg stiller meg undrende til at Norge liksom skal være i en slags særstilling med hensyn til å la andre enn primæromsorgs-personer passe på ettåringer, noe som åpenbart ikke er rimelig å påstå. Det går stort sett helt fint med ungene våre, også de som er mer hjemme med far enn mor siste del av permisjonen.

Et enda bedre argument er det at psykologforeningen støtter tredeling fordi de mener at nettopp det å ha flere gode omsorgspersoner forebygger senere psykiske vansker.

I podcasten Science VS tas såkalt Attachment Parenting opp. Med dette menes en oppdrager-stil der mor sørger for å ha barnet i nærheten hele tiden, barnet skal ammes så lenge som mulig, samsoving og ingen barnevogn. Moren som innledningsvis intervjues beskriver barnevogner som noe som får henne til å gråte, da det å legge barnet i vogn skiller det fra mor i for stor grad. Barnet skal være en del av mor.

Mannen bak metoden heter William Sears, og han hevder at de sunneste barna - de som aldri blir bøller og de som stråler som solsikker (..) er de som har oppdratt i hjem som følger Attachment Parenting-teorien.

Kritikk mot metoden er at den er svært krevende for foreldrene, og i podcasten stilles det betimelige spørsmålet: er det verdt det? For å svare på denne påstanden benyttes vitenskap og konkret forskning. Forskningen det vises til konkluderer blant annet med at amming (merk: ammingen i seg selv, ikke morsmelken) ikke har noen innvirkning på hvor tilknyttet barnet blir. Det henvises til flere forskningsrapporter som bekrefter dette.

I podcasten snakkes det blant annet om søvnmønstre/sove-trening (som ps ikke etterlater barnet ditt hjerneskadet, som mange påstår), hvordan samsoving øker faren for spedbarnsdød, å bære babyen rundt overalt (ingen forskning viser at dette styrker tilknytning) med mer.

Sjekk her for å høre podcasten, noe jeg anbefaler på det sterkeste. For uansett personlige erfaringer så må vitenskap og forskning tas med i beregningen.

Omsorgsoppgaver i permisjonsperioden

Når det gjelder omsorgsoppgaver i hjemmet, må det da være en stor fordel at disse i større grad fordeles mellom mor og far? Det er vel en kjensgjerning at permisjon ikke er ferie og hvile?

Biolog og snart tobarnsmor, Anna Blix poengterer dette i sin kronikk. Der argumenterer hun for at en tredelt foreldrepermisjon er et tiltak som på lengre sikt gir kvinner mindre jobb i hjemmet. Når fedrene ikke selv tar grep og tar lengre perm, da trenger vi offentlige ordninger som sikrer likestillinga.

Også dette hopper opprøret glatt over. De argumenterer snarere mot seg selv, nemlig ved å poengtere gang på gang hvor slitsomt det er med ansvar for den daglige omsorgen for spedbarn - og i neste setning at dette er grunnen til at det er mor som må være hjemme, og at mor ikke kan gå tilbake på jobb (enda).

Jeg vet ikke med deg, men jeg har stor tro på at fedre har mengder med omsorg og hjelp å tilby - uten at dette utelukker eller degraderer mors rolle.

Fars karriere viktigere enn mors?

Det å ta permisjon er ikke bare et privilegium, det er også et offer av egen arbeidstid og karriere. Dette er noe alle både menn og kvinner som velger å få barn etter min mening burde være villige til å gjøre.

Når vi først skal ha en så raus permisjonsordning som vi har skulle det bare mangle at vi ikke tok grep for å rette opp i noen samfunns-konstruerte skjevheter. Det at så få velger at far skal ha mer enn pappakvoten er synd både for far og barn, og for mors karriere.

Åshild Fagerjord skriver i NA at tredelt permisjon = likestilling på ville veier. Hun argumenterer for at kvinnen og familien selv skal få velge, og det uten at de føler seg «tvunget» til det.

Videre stiller hun spørsmål som hvorfor er det så vanskelig å se for seg at kvinnen og familien selv velger «tradisjonelt», av helt fri vilje?

Tredelt permisjon med økt pappakvote er ikke snakk om tvang, det er snakk om sammensatte samfunnsstrukturer, sosialkonstruktivisme, tradisjon og forventninger. Som mor forventes det at du er den i familien som ønsker å prioritere barnet 100% så lenge som mulig. Tradisjonen tro tynger bekymringen for barna mest på mor, og går ut da også mest utover mor både fysisk, mentalt, økonomisk og i arbeidslivet.

Det fremstår også som underlig at det, skal man tro de som ytrer seg mot tredelingen, er så mange kvinner i Norge som har barn med menn som har en jobb det ikke går an å ta permisjon fra. En jobb der de er helt uunnværlig, der det å ta ut hele pappapermen sammenhengende synes som et umulig alternativ. Mannen er uerstattelig på jobben, i mye større grad enn kvinnen, og jobben trenger mannen mer enn det barnet gjør.

Hvorfor skal ikke fedre prioritere på samme måte, på samme måte som en kan spørre seg hvorfor samfunnet ikke skal legge til rette for et mer likestilt familie- og arbeidsliv?

Familiens valgfrihet og likestilling

16 uker av den totale permisjonen er felles-uker som familien kan fordele slik det er best for dem. All erfaring tilsier at mor tar ut størstedelen av disse ukene. Det vil si at i de familiene som synes det passer best for seg kan mor kan ta ut 15 + 16 uker, mens far kun tar ut sine 15 uker.

I en perfekt verden burde hele permisjonen vært opp til foreldrene å dele mellom seg. Lang permisjon, og masse valgfrihet - ja takk begge deler og alt på en gang. Dessverre ser vi at det ikke fungerer i dagens samfunn, i alle fall ikke hvis målet er et mer likestilt samfunn.

P.t har vi for kort tid og lite erfaring til å trekke konklusjoner når det gjelder tredelingens utslag på likestilling. Det vi derimot vet er at fedre følger fedrekvoten slavisk, og at det hadde negativt utslag på likestilling å gå ned til 10 uker pappaperm.

Alle forventningene vi har til mødre fritar fedre for mye av ansvaret. Det starter med permisjonen og fortsetter videre gjennom hele barnets liv. Mor har valgt å via seg 100% til barnet sitt og tar dermed hovedansvar for omsorgen fremfor far som kan fortsette i den samme (eld)gamle tralten som karrierejeger.

Barna som fødes fortjener en mer likestilt verden

Hvordan kan det ha seg at så mange fremstiller økning i pappakvote som at både mor og barns liv, samt likestillingen går dukken? På grunn av en eneste uke (sammenlignet med permisjonen før redusering i pappakvoten)? Likestilling kommer ikke av seg selv, det gjør heller ikke gode permisjonsordninger - som gagner både mor, far, barn og samfunnet som helhet. Barna som fødes fortjener en mer likestilt verden - og det starter med tredelt permisjon og fars selvstendige opptjeningsrett til foreldrepenger.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag