*Nettavisen* Nyheter.

Endelig blink!

Det beste med jakta er når den lykkes - mot alle odds. Les historien og se bildene.

10.10.06 09:47

FETSUND (Nettavisen): For en jeger så må vel den optimale opplevelsen være å felle sin aller første tiur etter en svært lang og tung dag, da alt vilt har gått opp på for lange skyteavstander til da.

For det var det som skjedde da Nettavisen var med storjeger Martin Blom på fuglejakt ved Fetsund.

Martin lever av å jakte – og står blant annet bak tre jaktfilmer som er blitt veldig godt mottatt i markedet. Bare i år har han skutt 14 tiurer. Gordon setterne «Dino» og «Frøya» er av toppklasse når det gjelder å finne vilt. Så særlig bedre jakt-følge er det vel umulig å få med seg.

Det skulle heller ikke ta særlig lang tid før Dino fant fugl. Vi var i skogen i 07.30-tida, en tåkefylt, og noe tung oktobermorgen. Noe regn og yr i lufta, men vindstille. Løvet har begynt å falle av trærne, men ikke i full skala.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Jon Hagebø

I stand
Etter å ha gått en gjengrodd traktorvei oppover en åsside et stykke, gikk vi vell fra veien og fulgte et platå på nedsiden av åsen. Ikke mange minuttene etterpå stilnet ringelyden fra Dinos bjelle. En klar indikator på stand, men han kan også stoppe for å lytte etter oss.

Martin vet at han ikke klarer å plystre Dino ut av standen. Derfor lokker han et par ganger på hunden. Men den forholder seg like rolig. Ingen tvil om at Dino står. Vi sniker oss forsiktig framover, og så får Martin øye på bikkja nedenfor oss i en grantette.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Jon Hagebø

Vi kommer oss i posisjon, og Martin kommanderer hunden til å reise fuglen. Dino gjør som han får beskjed om, men ingen fugl letter med tunge vingeslag. Her var bokstavelig talt fuglen fløyet alt.

Det samme gjentar seg noen hundre meter lenger bortover platået. – Merkelig, sier Martin. – Det er utrolig sjelden at Dino har tomme stander. Og så to på rad, da.

Vått
Tåka fortsetter å henge tungt nedover åssidene, med en sånn type yr som umerkelig gjør deg klissvåt. Enda godt at goretex`en hindrer vannet i å trenge helt inn på kroppen.

Vi vinkler oppover mot toppen av åsen – og finner møkk etter storfugl flere steder. Dino markerer også go`lukt uten å ta stand. Etter en liten pause oppe på åsen, stilner bjella igjen. Ingen tvil om at Dino igjen har tatt stand.

Mens vi forsøker å lokalisere bikkja, hører jeg at det letter en fugl et stykke framover. Og ganske riktig: Det er bare å konstatere at vi ikke får muligheter til å løsne skudd nå heller.

Men det er definitivt fugl i skogen. Under den lille pausen vi hadde, så spilte orrhanene for fullt ikke langt unna. En pause som for øvrig gikk med til å plukke vekk hjortelus fra nakke og hår. Heldigvis gjør været at den, for norsk fauna - nyankomne plageånden, ikke er så tallrik som under tørrere forhold.

Dino får enda en nærmest dobbeltstand rett etterpå. Opplagt at fuglen først løp unna på bakken, for så å lette et stykke unna.

Gikk opp fugl
Så endelig får vi litt mer håndtering. Igjen blir det stille fra bjellelyden, og Martin signaliserer til meg at jeg skal gå nedover en liten skrent på venstre side, mens han går til høyre. Dino står som en påle inn mot en tette. Martin kommer seg fram til hunden, mens jeg vinkler litt ut på venstre side.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Jon Hagebø

Martin kommanderer Dino fram, og opp fyker en orrhøne. Men den kaster seg rett inn i tetta, og jeg ser bare glimt av den bak trærne. Ikke snakk om å slenge skudd etter den der. Heller ikke Martin får rent skuddfelt, og avstår fra å skyte.

Dino fikk i det minste vist oss at det er fugl her. Og mer fugl skal det bli.

Jeg går i en myrkant, mens Martin går oppe på et kolledrag. Plutselig «eksploderer» tretoppene. En flokk på 15-20 orrhaner går på vingene på 50 meters hold. Altså alt for langt til å skyte, men et fantastisk syn.

Vi bestemmer oss for å skifte litt taktikk, siden fuglen trykker så pass dårlig. Jeg blir sendt nedover en d00 meter lang trang myrhals. Meninga er at jeg skal forposte, mens Martin og Dino skal gå oppe på kolla langs myra. Hvis det er fugl der, og den letter utenfor skuddhold, skal jeg stå klar for å ta den.

Forflytter oss
I det jeg kommer fram til enden av myra, går det opp et par orrfugl fra baksiden av en treklynge. Drevet blir resultatløst, men i det Martin og Dino kommer fram til meg, hører vi at det letter en tiur oppe i skråningen. Dino kjenner det lukter godt her og er på vei til en treklynge, når en orrhøne går opp ti meter fra oss.

Verken Martin eller jeg er på allerten, og den får fly uskadd videre.

Vi bestemmer oss for å bytte jaktområde, og tar bilen et par kilometer videre. Samtidig er det naturlig å bytte hund, så nå er det Frøya som skal til pers.

Også hun finner fugl ganske raskt. Men også nå går fuglen opp utenfor skuddhold. Blant annet hadde hun en fin stand, der Martin bare kunne konstatere at en fin røy lettet fra et tre 40 meter ovenfor ham. Altså igjen utenfor skuddhold.

Jeg støkker ut en røy fra ei myr 60-70 meter på nedsiden av meg. Og det hele virker altså rimelig håpløst.

Fortsatt bra med liv
Vi finner et gammelt elgskjellett på en noe gjengrodd hogstflate. Det er ingen tvil om at vi er i ulveland.

Klikk på bildet for å forstørre.

Frøya bryr seg lite om kadaveret, for hun vil jakte videre. Etter at vi har kommet oss over hogstfeltet får Frøya stand inne i en litt åpen skog. Ei røy letter på 20 meters hold, uten at jeg får løfta våpnet. Litt irriterende det der.

Martin tar med seg bikkja ned en slukt og over en liten ås. Jeg går på en annen ås parallelt med den Martin går på. Frøya tar stand på ei orrhøne som også går opp på for langt hold. Ei annen orrhøne letter nede mellom åsene, midt mellom oss.

Vi har ikke akkurat flaks med oss.

- Nå hadde det vært helt perfekt om vi fikk skutt en tiur på tampen av dagen. Så uflaks som vi har hatt, sier Martin.

Lettere i været
Tåka har forsvunnet, og sola titter så vidt fram. Vi bestemmer oss for å gå mot bilen, og tar med oss et par åsdrag på veien. Jeg kommer opp på en ås, hvor ei lita myr gjemmer seg bak noen store graner.

Plutselig hører jeg en fugl lette ute på myra. Jeg skimter noe hvitt, og jeg antar det er en orrhane, siden den letta fra lyngen. Martin har gått et 50-talls meter lenger til høyre før vi gikk opp på åsen, så jeg plystrer på ham.

Frøya kommer fram og går rett i stand. «Jaja, Frøya. Den fuglen er nok fløyet igjen», tenker jeg. Før jeg innser at det faktisk kan være flere fugler som ligger igjen. Derfor går jeg rundt et tre, og får fri sikt utover myra, Frøya står 5-6 meter til venstre for meg.

Så skjer plutselig det helt utenkelig. Fra et par små granbusker tre-fire meter til høyre for meg, kaster en stor, svart fugl seg ut, rett fra meg. Jeg får kasta børsa til kinnet, men trekker av for tidlig.

Blink!
Instinktivt oppfatter jeg at jeg er borti tuiren med skuddet, og rekker å tenke; «Skjerp deg!». Venter et lite tidel, finner fuglen på kornet og sender en ny ladning vismut, størrelse nummer 3 i vei.

Fulltreff!

Fuglen går i bakken i en sky av fjær. Den er steindau i skuddet, og Frøya kan kaste seg over byttet med full iver. Jeg innrømmer at jeg løp nesten like fort fram for å forvisse meg om at fuglen ikke skulle stikke av. Men jeg kan fort konstatere at hvis den hadde stukket av, ville det vært den største oppstandelsen siden Lazarus` dager.

- Yess!

Klikk på bildet for å forstørre.

Både jeg og Martin lufter gleden. Han hadde kommet seg opp på åsen 15 meter bak meg – og kunne se det hele fra orkesterplass. Fuglen er en stor ung-tiur av årets produksjon. Den viste seg å veie nøyaktig tre kilo. En bra størrelse på en ungfugl.

- Den var jaggu stor. Hvis den hadde sluppet unna, er jeg sikker på at du hadde sverga på at det var en voksenfugl, sier Martin.

Stolt!
Det har han rett i. For de som slipper unna har som kjent en tendens til å vokse i størrelse.

Tidligere har jeg skutt både røy, orrhane og orrhøne. Men aldri fått lagt selve tiuren i bakken. Før nå.

Klart jeg blir litt stolt når det er snakk om den aller første tiuren. Vi har tross alt gått noen kilometer i løpet av dagen. Og det på en dag med veldig uregjerlig fugl å hanskes med.

De siste par dragene vi skal jakte, blir gjennomført i totalt ukonsentrasjon fra min side. Her kunne det trolig landa en fugleflokk på børsepipa, uten at jeg hadde fått fomla meg til å skyte.

Det er nesten for utrolig at jeg på en slik dag får felt min aller første tiur. Og under slike omstendigheter. Men det gir jo et riktig bilde at det å jakte. Man vet aldri hvordan det ender. Takket være Martin og bikkjene ble det den utlimate jaktopplevelsen for meg.

Her kan du lese om jakta fra time til time.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag