Jus er et samfunnsfag. Det handler om sunn fornuft - å komme fram til det rette resultatet. I praksis vil det si det resultatet som dommeren føler seg mest komfortabel med. I og med at det fins så mange rettskilder, så er samfunnsengasjement og samfunnsforståelse veldig viktig for en jurist. Når jeg ser på CV-er og vurderer folk som søker seg til advokatfirmaet jeg eier, så er jeg mer opptatt av hva de har gjort ved siden av studiene enn karakterer. Kan de få fram et budskap? Kan de argumentere for seg?

ELDEN MØTTE LESERNE PÅ NETT-TREFF. LES SVARENE UNDER ARTIKKELEN.

Jeg har ikke noen minner fra tidlig barndom om hva jeg tenkte eller trodde i forhold til karriere, men da jeg gikk i 8. og 9. klasse på Smestad skole var jeg redaktør i skoleavisa Hanegalet. Det lærte jeg mye av. På den tiden meldte jeg meg inn i Unge Høyre. Politikk var veldig gøy den gangen. Willoch-regjeringen som kom til makten i 1981 fikk snudd på en hel del i norsk politikk, sånn som f.eks. at butikkenes åpningstider ble utvidet, vi fikk nærradioer og flere tv-kanaler. Vi slåss for det vi sto for og fikk gjennomslag.

Ble aldri presset

Faren min, John Elden, var advokat og satt i bystyret i Oslo. Og bestefaren min, Oscar Christian Gundersen, var justisminister. Jeg husker at de var veldig glade for at jeg engasjerte meg, men jeg ble aldri presset til å bli jurist. Det var et valg som falt naturlig.

I gymnasårene satt jeg i elevrådet, jeg var leder for Oslo Gymnasiastutvalg og i Norges Gymnasiastsamband var jeg økonomisekretær. Jeg var i hovedkomiteen for Operasjon Dagsverk i 1984, da vi samlet inn penger til Bolivia. Etter russetiden i 1985 tok jeg litt forskjellige jobber, blant annet et halvår i Paris på et prosjekt for Europarådet. Og jeg dekket Stortinget som journalist for Høyres Avis i to år. Jeg satt også i bystyret i Oslo. Det gikk tre år før jeg begynte å studere jus.

Det at jeg hadde et opphold mellom gymnaset og studiene var nyttig. Jeg ble rett og slett mer voksen før jeg begynte å studere - jeg hadde mer ballast. Jeg var helt sikker i min sak da jeg valgte jusen. Det fine med faget er at du har så mange muligheter etter endt utdanning. Slik sett er jus et allmennfag. Du kan bli f.eks. bedriftsleder etter endt utdanning - like gjerne som advokat. Studiet var normert til seks år. Jeg tok det på tre år. I studietiden var jeg leder for Det Norske Studentersamfund og studenttinget i Oslo. Jeg lærte mye mer av det enn jeg gjorde ved å studere, jeg lærte meg nemlig å argumentere.

Min måte å studere på er ikke å pugge en bok - min måte er å forstå en bok.

Ikke pugg, forstå!

Den viktigste boken på pensum er Innføring i rettsstudiet av Johs. Andenæs, men mange dropper å lese den fordi det ikke er eksamen i den. Stor tabbe. Jeg tok med meg den og andre pensumbøker til fjells og leste. Min måte å studere på er ikke å pugge en bok - min måte er å forstå en bok. Der du må stoppe opp i lesningen er der loven gir deg to valg. Jus er normalt logisk, men du må fange opp de tilfellene som er ulogiske. Visste du f.eks. at om noen tar en eiendel fra deg og selger den videre, så er det avgjørende for om du får den tilbake hvorvidt gjenstanden er stjålet eller underslått fra deg? Du har bare krav på å få den tilbake om den er stjålet. Ellers visste du at grensen til en eiendom ved sjøen går der en hest ikke lenger kan stå på sjøbunnen, altså der marbakken begynner?

Jusen har et relativt lite pensum og du er ikke så avhengig av å følge forelesninger. Om jeg hadde fulgt forelesninger, så er de spredd utover slik at det hadde tatt med seks år å komme igjennom studiene. Men jeg var bare på en eneste forelesning - og det var i mitt siste studieår.

Bestefar var min mentor

Jeg hadde utbytte av å diskutere fag med faderen og bestefar mens jeg studerte, men det var særlig bestefar som var min mentor. Jeg leste faget alene og deltok aldri i kollokviearbeid. Det er egentlig noe jeg angrer på i dag. Om jeg skulle begynt på nytt ville jeg nok ha valgt å ha mer kontakt med jusmiljøet på Karl Johan.

Karakterene jeg fikk var ikke suverene, men det var bra karakterer. Laudabelt, som det heter. I den første tiden etter studiet hadde jeg halv tid en stillings som vitenskapelig assistent på juridisk fakultet og halv stilling som advokatfullmektig hos min far. Han ønsket nok at jeg skulle jobbe der, men jeg kunne ha endt opp andre steder. Jeg søkte jobb på Oslo politikammer, men de hadde ingen ledige stillinger på den tiden. Enkelte politijurister har i ettertid uttalt at det muligens var en tabbe å ikke gi meg en jobb den gangen.

Fikk smaken for strafferett

På faderens kontor jobbet jeg ganske allround som fullmektig i 1992-93. Det var det som egentlig var en asylsak som ble min første store sak. Asylsøkeren ble nemlig siktet for tre voldtekter og et drap. Jeg hadde et godt forhold til ham, og jeg var den personen han kjente i Norge, så han insisterte på at jeg skulle ha saken. De ble litt imponert i tilsynsrådet over at jeg hadde ført en slik sak før jeg fikk advokatbevilling, husker jeg. Resultatet mitt ble ikke så verst heller, jeg levde lenge på skryt fra lagmann Ola Melheim som administrerte saken og fikk smaken for strafferett. Mannen fikk 17 års fengsel i lagmannsretten. Vår nestor Johan Hjort som forsvarte til slutt mannen i Høyesterett. Der ble straffen satt til 21 års fengsel.

Den ene dagen var denne mannen en stakkarslig asylsøker. Den neste var han en drapsmann.

Den ene dagen var denne mannen en stakkarslig asylsøker. Den neste var han en drapsmann. I mine øyne var han samme gutten, et menneske, uansett hva han ble beskyldt for. Alle er mennesker og man skal ha respekt for folk. Folk leser aviser, også i fengslene, så etter den saken fikk jeg flere nye saker og klienter. Men det er heldigvis ikke slik at jeg knytter meg spesielt til en bestemt sak.

Ikke kjendisadvokat

Jeg hadde et godt forhold til høyesterettsadvokat Olav Hestenes. Han ga meg et veldig godt råd en gang: Slipp aldri Se og Hør over dørstokken din hjemme! Det rådet har jeg fulgt. Man bør skille fag og privatliv. Og det er forskjell på å være stjerneadvokat og kjendisadvokat. Det visste Olav Hestenes. Jeg er lite begeistret for uttrykket kjendisadvokat.

Min første sak i Høyesterett fikk jeg i 1997. Nylig leste jeg at det er jeg som har hatt flest saker i Høyesterett i de siste årene. Jeg trives aller best med å være i retten - å opptre i manesjen. Jeg liker ikke med å springe ned fengslene og er ikke den advokaten som bruker tid på å holde fanger i hånda. Klientene har forståelse for at den viktigste jobben jeg kan gjøre for dem, er den jeg gjør i retten. Til tider jobber jeg 24-timersdager, men jeg er min egen sjef så teoretisk sett så kan jeg styre arbeidsmengden selv. Det er behagelig å slappe av litt innimellom. Om saken går utenbys, så slipper jeg å springe innom kontoret og gjøre noe ekstra hele tiden. Det kan være vel og greit, bare det ikke blir for mange uker.

Jeg tjener bra, men det jeg personlig tjener på advokatarbeidet varierer fra år til år. Mye av inntekten min kommer fra advokatfirmaet, som er en bedrift med 25 ansatte - og en del kommer fra aksjer og annen virksomhet. De som tjener aller best av juristene er enkelte forretningsadvokater.

Selv om jeg jobber mye, så passer jeg på å koble helt ut en dag i uka. Det kan være jeg stikker ut og tar en øl eller at jeg går meg en tur i Nordmarka. Da har jeg ingen planer, og tar heller ikke telefonen om den ringer.

Elden fortalte til journalist Arild J. Waagbø.