Mahmoud Farahmand

Enøyd tilnærming til den iranske revolusjonen

Sjah Muhammed Reza Pahlavi sitter på påfugltronen sin i 1967. I 1979 gikk han av i forbindelse med revolusjonen i Iran.

Sjah Muhammed Reza Pahlavi sitter på påfugltronen sin i 1967. I 1979 gikk han av i forbindelse med revolusjonen i Iran. Foto: (AP)

Det er 40 år siden den iranske revolusjonen, og vi glemmer ofte hva som kunne ha blitt utfallet.

Gjennom 1978 var venstresiden i Vesten over seg over den pågående revolusjonen i Iran. En av deres mest forhatte figurer skulle endelig kastes, av selveste «folket». Denne noe endimensjonale og velpolerte fortellingen om den iranske revolusjonen er mildt sagt misvisende.

Den franske filosofen Foucault var en av de som hadde latt seg forlede av imam Rouhullah Khomeinis budskap. Franskmannen Foucault kunne meddele at «Islamske verdier fungerer: ingen vil bli frarøvet verdi av egeninnsatsen. Det som må tilhøre allmennheten vil tilhøre allmennheten. Hva angår friheter, vil disse respekteres så lenge disse frihetene ikke skader andre. Minoriteter vil være beskyttet, og fri til å leve som de selv vil på betingelsen at de ikke skader majoritetsbefolkningen. Menn og kvinner vil ha like rettigheter, men det vil være forskjeller, ettersom det er forefinnes forskjeller fra naturens side...»

Slik ble det altså ikke. Khomeini ankom Teheran 1. februar 1979. Innen et par måneder hadde han innført offentlig pisking for å drikke alkohol, summariske henrettelse ble utstrakt brukt, kvinner ble fratatt de fleste rettigheter. De kunne ikke lenger be om skilsmisse, ikke være dommere og han toppet det hele 8. mars ved å innføre obligatorisk hijab for alle kvinner uavhengig av religiøstilhørighet.

Khomeinis teorier og budskap var kjent allerede i begynnelsen av 70-tallet. Hans ambisjoner om en religiøst tyranni var kjent, sågar dokumentert. Til og med de mest prominente religiøse lederne i Iran lot seg skremme av Khomeinis ambisjoner. Mange av dem flyktet et religiøs tyranni ville skyve folk fra religionen og undergrave imamenes posisjon og troverdighet. De kunne ikke hatt mer rett, forakten er etablert og godt befestet blant Irans borgere.

Det er lett å glemme at den siste sjahen av Iran, Muhammed Reza Pahlavi, er den femte lengst regjerende lederen i landets 2500 årige historie. Å regjere over iranere er noe av det mest utakknemlige man kan drive med, skal han ha sagt. Ved to anledninger hadde han han selv erfart det. Begge var attentatforsøk som feilet. Av landets herskere er det kun en håndfull som har sovnet stille inn. Ironisk nok skulle Khomeini bli den siste i denne rekken.

Ayatollah Ruhollah Khomeini på flyet som tok han tilbake til Iran etter 14 år i eksil. Foto: Thierry Campion (AP)

I løpet av de 38 årene den siste sjahen av Iran regjerte opplevde landet en enorm økonomisk vekst. Med den økonomiske veksten kom også en dramatisk reduksjon i barnedødelighet og analfabetisme. I løpet av 60-tallet så man en mangedobling av universiteter, forskningsinstitusjoner og skoler. På 70-tallet ble grunnskoleutdanning obligatorisk og gratis, i tillegg ble det innført gratis skolemelk for alle barn i barneskolen.

I 1977 rangerte Georgetown Universty Iran som verdens femte sterkeste land, og med dette så det ut til at Muhammed Reza Pahlavis ambisjoner om et sterkt Iran så ut til å bli virkelighet. Slik ble det ikke for den nokså sosialt klossete iranske sjahen. Storbritannias regent, dronning Elizabeth, bemerket det ved flere anledninger. Flere av hans nærmeste medarbeidere beskrev ham som konfliktsky. Han ville nødig krangle med sine undersåtter, og ville for enhver pris ikke lage scener. Disse trekkene ved ham gjorde at han ofte fremsto som arrogant og lite tilgjengelig.

Han var til tider ensom, men hadde en nær venn gjennom hele livet. Det var sønnen av en underoffiser som hadde tjenestegjort hos Sjahens far. Hans navn var Hossain Fardoust. Fardoust, som var Sjahens betrodde venn og rådgiver, ble også mannen som forrådte ham når det gjaldt aller mest. For dette ble han godt belønnet av Khomeini og hans menn. Fardoust ble den første lederen av den islamske republikkens etterretningstjeneste i de første fem årene etter revolusjonen.

Når vestlige eksperter og mange eksil-iranere snakker om Irans siste sjah, glemmer man en hel rekke faktorer. Han overtok ikke en nasjon med europeiske eller vestlige verdier og problemstillinger. Han overtok et land som såvidt hadde moderne infrastruktur, fungerende statsinstitusjoner og kontroll over egne ressurser.

Vi glemmer ofte hva som kunne ha blitt resultatet om Pahlavi hadde hatt samme appetitt for å beholde makten som noen av hans sidestykker i Midtøsten. Man trenger ikke å se så mye lenger enn til Assads Syria, Erdogans Tyrkia, Husseins Irak og ikke minst dagens regime i Teheran.

Mange som analyserer Iran i dag mangler perspektivene om hva Iran var, og hva Iran ble i løpet av de drøyt fire tiårene under den siste iranske monarken. Det er ingen tvil om at etterretningstjenesten var brutal, og korrupsjon fant sted. Det store spørsmålet er hvor hadde Iran og regionen vært i dag om folkemengdene i gatene ikke hadde vunnet frem. En ting er sikkert, det kunne neppe ha vært verre enn det er i dag.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mer fra blogger: Mahmoud Farahmand

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag