Gå til sidens hovedinnhold

Ensomheten kan bli en lumsk fiende

Om å bo alene:

Den unge mannlige pasienten strålte da det ble klart at han ville få tilbud om kommunal bolig. Dette betød at en utskrivelse nærmet seg, og at et nytt kapittel i livet hans kunne starte.

Dette er en kommentar. Det er skribentens holdning som kommer til uttrykk.

Tilbudet innebar at han nå ville få en mulighet til å etablere verdige boforhold, noe som ville være et godt utgangspunkt for å planlegge hans nye tilværelse.

Gleden over å ha fått tildelt bolig, ble imidlertid snart erstattet av bekymring og motvilje mot hele flytteprosessen.

Det viste seg at den unge mannen var vettskremt ved tanken på å skulle bo alene, og gjorde hva han kunne for å trenere utskrivelsen.

Behandlingen på et psykiatrisk sykehus

Jeg tror mange har lett for å tenke at behandlingen på en psykiatrisk avdeling kun handler om å behandle ulike symptomer ved hjelp av medisiner eller andre former for terapi. Og det er helt riktig at en viktig del av behandlingsopplegget vil være å dempe det vi kaller symptom- og lidelsestrykket hos pasienten.

For det er en kjensgjerning at innleggelsen i de fleste tilfeller skyldes uhåndterlige depressive, maniske eller psykotiske symptomer.

Her kan du lese flere innlegg av Fred Heggen.

Behandling er mer enn medisiner

Men en psykiatrisk behandling innbefatter så mye mer enn det. Psykisk helse påvirkes nemlig ikke bare av symptomer på sykdommen; mange andre faktorer kan også spille en stor rolle for tilfriskning og prognose.

En god psykisk helsetilstand oppnås derfor ikke bare ved hjelp av medikamenter eller samtaleterapi.

I psykiatrien er vi opptatt av å vurdere hele mennesket når vi planlegger vår helsehjelp; de psykologiske, de biologiske, og de sosiale faktorene ligger til grunn for våre behandlingsopplegg.

Innleggelsene lar vente på seg

Stadig oftere se vi at pasienten har fått tid og anledning til å stå lenge i den progredierende sykdomsprosessen, før det har blitt aktuelt med en innleggelse på et psykiatrisk sykehus.

Les også: Maktesløse pårørende ser sine kjære gå til grunne

Av ulike grunner virker det som om gjeldende instanser innen psykisk helsevern vegrer seg mot å tvangsinnlegge pasienten tidlig i sykdomsforløpet. I stedet ser det ut til at man venter til vedkommende har blitt så preget av psykotiske eller maniske symptomer, at man kan være sikker på at den såkalte samtykkekompetansen har bortfalt.

De basale ferdighetene forsvinner

Handler dette om en psykotisk person, som i ventetiden overlates til seg selv, mens de psykotiske symptomene er gjenstand for en markant forverrelse, vil sykdommen snart gjøre personen ute av stand til å fungere på de aller fleste av livets områder.

Blir det psykotiske symptomtrykket høyt nok, er det bare et tidsspørsmål før de basale livsferdighetene bortfaller. Man slutter å ta hånd om sine privatøkonomiske forpliktelser, og forholder seg ikke lenger til den allmenne samfunnskontrakten.

Boevnen svikter som oftest tidlig i sykdomsforløpet, og dette kan føre til at leiligheten forfaller eller forsøples, for så å bli ubeboelig i løpet av kortere eller lengre tid.

Status: Uten fast bolig

En sentral del av rehabiliteringen av pasienten vil derfor være å få på plass en ny bolig til vedkommende. Dette vil i de fleste tilfeller være en ordinær kommunal bolig, som ikke er tilknyttet en bemannet base. Anser man at det vil være behov for tilsyn eller andre hjemmetjenester, må dette i så fall bestilles fra bydelen/kommunen.

Les også: Pasienten som setter helsevesenet sjakk matt

I noen få tilfeller får pasienten tilbud om det vi kaller en bemannet bolig, som i praksis innebærer tilgang til en døgnbemannet «base». Tilgangen til denne basen deler pasienten som regel med flere andre som bor i tilsvarende leiligheter, men bare det å ha en slik tilknytning, kan være med å skape en trygghet hos pasienten.

Overgangen kan være skremmende

Uansett om pasienten kommer til en bemannet bolig eller til en ordinær, kommunal leilighet, er det dessverre et faktum at det å skulle flytte fra en trygg, velordnet og beskyttende sengepost til en egen bolig, kan virke skremmende for mange.

Ja, selvfølgelig gleder pasienten seg over å bli utskrevet fra avdelingen, for ingen ønsker vel å være inneliggende pasient til evig tid. Men det er samtidig noe skummelt ved det å skulle klare seg på egen hånd. Det gikk jo ikke så bra sist gang!

Livet kan være utfordrende nok for de fleste av oss, uavhengig om man har en psykisk lidelse eller ikke.

Ensomheten venter tålmodig

Én ting vil være å takle de praktiske gjøremålene og forpliktelsene, noe helt annet vil være å takle ensomheten som lurer i bakgrunnen.

Ensomhet har dessverre blitt en folkesykdom, og ingenting tyder på at denne «sykdommen» er på tilbakegang. Snarere tvert imot. Selv om det å føle seg ensom er noe som angår veldig mange mennesker, har man så lett for å skamme seg over denne følelsen. Skammen gjør ensomheten til en dobbel belastning; man vil gjøre hva som helst for å forsøke å skjule sin ensomhet for andre.

Les også: Pandemi og panikk: Påvirker korona-viruset psyken vår?

Med ensomhet følger dårlig selvfølelse og negativt selvbilde, som igjen åpner opp for depressive tanker, håpløshetsfølelse eller fremtidspessimisme.

Kanskje begynner man å døyve ensomheten med rusmidler eller vanedannende medikamenter, og før man vet ordet av det, har man i praksis utviklet en form for rusavhengighet. Dette fører lett til selvforakt og selvbebreidelser, som igjen virker forsterkende på den allerede eksisterende skammen.

Noen vil lettere oppleve ensomhet enn andre

Når ensomheten kan bli en byrde for psykisk friske mennesker, som ellers er i arbeid eller i studier, eller som til og med har barn og barnebarn, bør det ikke være så vanskelig å forestille seg hvordan ensomheten kan ramme personer som kanskje er uføretrygdet på grunn av psykiske lidelser.

Dette er mennesker som i utgangspunktet ofte velger å isolere seg fordi manglende selvtillit, dårlige erfaringer eller negative symptomer gir dem angst for å eksponere seg i sosiale settinger. Etter flere år med sykdom har kanskje vennenettverket gått i oppløsning, eller det har trukket seg unna.

Les også: En by uten biler?

Alene mesteparten av døgnet

Det kan muligens være en ørliten trøst i hverdagen at hjemmetjenesten kommer på besøk og leverer ut medisiner, eller at det ambulerende teamet kommer innom tre ganger i uken for å høre hvordan det står til.

Men mesteparten av døgnet og uken er personen likevel alene med tankene sine, i en kommunal leilighet som til tross for sin beskjedne størrelse, snart kan føles altfor stor og upersonlig.

I hvert fall vil den oppleves slik, dersom savnet etter en samboer ikke svinner hen med tiden, men i stedet blir til et indre, verkende sår som bidrar til å forsterke ensomhetsfølelsen.

Om å bli samboer med en venn

Jeg tenker ikke nå på en samboende kjæreste, men heller en samboende kamerat. En annen person som også savner trygghet og selskap i hverdagen. En som heller ikke har så mye selvtillit eller så mange sosiale ferdigheter å skryte av. En som aksepterer at den andre også har sitt å stri med.

For kanskje ligger det en betydelig helsegevinst i det å ha noen å gjøre ting sammen med? Noen å dele en pizza med. Noen å gå en tur med. Noen å komme hjem til.

Les også: Vi har allerede amerikanske tilstander i norsk psykiatri

Med separate soverom ville man likevel hatt mulighet til å trekke seg tilbake når man ønsket litt privatliv.

Løsningen for Elling og Kjell-Bjarne

Når denne problemstillingen drøftes, klarer jeg ikke la være å tenke på romanfiguren, Elling, som da han ble skrevet ut fra det psykiatriske sykehjemmet, skulle dele leilighet med Kjell-Bjarne.

Både Elling og Kjell-Bjarne fant utvilsomt trygghet i en slik boløsning, som fungerte tilfredsstillende for dem begge.

Hvordan ville det gått med disse karakterene dersom de hadde blitt plassert i hver sin leilighet, hvor de mesteparten av døgnet hadde vært overlatt til seg selv og sitt eget selskap?

Det ville nok ikke gått like bra, vil nå jeg tenke.

Gjenkjennbare historier

Selv om Ambjørnsen i sitt litterære univers presenterer fiktive karakterer, er de problemene som hovedpersonene sliter med i høyeste grad gjenkjennbare.

Javisst, det er mye humor i bøkene om Elling, men forfatteren behandler likevel temaet psykisk uhelse med respekt og varsomhet, og problemene som romanfigurene står overfor er høyst reelle og aktuelle for veldig mange av dem som sliter psykisk.

Les også: En oppskrift på mer vold mot ansatte i psykiatrien

Jeg tenker derfor det er helt på sin plass å henvise til boløsningen som fungerte så bra for Elling og Kjell-Bjarne, når denne problemstillingen diskuteres i virkelighetens verden.

Ikke for alle

Jeg sier ikke at et slikt bofellesskap vil være løsningen for alle, eller at en slik ordning vil gjøre oppfølging fra helsevesen eller hjemmetjeneste overflødig. Kanskje er det bare de færreste en slik ordning vil passe for, og kanskje vil et slikt bofellesskap kreve enda tettere oppfølging fra ulike instanser, i hvert fall den første tiden.

Jeg vet det enkelte steder finnes mindre bokollektiver, som enten er bemannet eller er gjenstand for tett oppfølging for mennesker med psykiske lidelser. Men så vidt jeg vet er det ikke mange slike.

Les også: Langtidspsykiatrien avvikles - hvem skal ta seg av pasientene som trenger tid?

Jeg kjenner ikke til at det finnes ordninger hvor to personer frivillig deler en leilighet, slik som tilfellet var med Ambjørnsens romanfigurer.

Ingen umulig oppgave

Selv om det å arrangere en slik boløsning kanskje vil være vanskelig å få til i praksis, bør det ikke være en umulighet.

For de pasientene som etter utskrivelse fra psykiatriske sykehus ser på ensomheten som sin største fiende, og som den største risikofaktoren for tilbakefall til rus og psykose, vil med stor sannsynlighet profittere på å slippe å bo alene. For disse vil en slik organisering av bosituasjonen sannsynligvis kunne fremme den psykiske helsen, og samtidig redusere behovet for rusmidler.

Les også: Hva er psykose?

I så fall vil pasientenes livskvalitet bli bedre, samtidig som behovet for nye tvangsinnleggelser vil bli mindre.

Verdt et forsøk?

Kommentarer til denne saken