Gå til sidens hovedinnhold

Er den klassiske ytringsfriheten historie?

Innvandring og kvinners innmarsj i politikk og samfunnsliv setter ytringsfriheten under press.

Av Sven Røgeberg, lektor og skribent

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger.

Drapet på Samuel Paty - den franske historielæreren som viste frem karikaturer av profeten Muhammed i en time der tema var ytringsfrihet - utløste ikke de samme store demonstrasjonene i nordiske hovedsteder som Oslo eller København som politidrapet på afroamerikaneren George Floyd.

Les også: Retten til frie ytringer er viktigere enn å beskytte folk mot å bli såret og krenket

I Aftenposten peker Frank Rossavik på hvordan det prinsipielle forsvaret for ytringsfriheten har blitt svekket av politisk opportunisme, både på venstre- og høyresiden i politikken etter striden om Muhammed-karikaturene, som startet høsten 2005.

Mens Frp så hvordan karikaturstriden kunne brukes i motstanden mot innvandring og islam, fryktet venstresiden at støtte til denne formen for blasfemi ville virke frastøtende på en voksende velgergruppe.

Rossaviks konklusjon er at ytringsfriheten er i krise, fordi den må klare seg med en hul støtte fra høyre.

Les også: Ytringsfriheten på vikende front: - Ingen skal beskyttes fra frie ytringer

Opportunisme i politikken er imidlertid ikke en tilstrekkelig forklaring på ytringsfrihetens utsatte posisjon. For å forstå utviklingen må vi se forbi politisk spill og posisjonering og gå tilbake i historien:

Som uttrykk for opplysningstidens ånd er den klassiske, liberale ytringsfriheten en vestlig oppfinnelse. I form av satire og karikaturer som rammet maktpersoner i den katolske og protestantiske kirken, ble ytringsfriheten praktisert som religionskritikk.

I takt med sekulariseringen av samfunnet ble både de individuell kostnadene for dem som ytret seg kritisk om religion i form av straff og forfølgelse, og de samfunnsmessige kostnadene i form av en opprivende splid og strid mellom grupper, stadig mindre.

Les også: Ytringsfrihet er å tåle ytringer du ikke liker

Høy innvandring fra muslimske land har derimot igjen økt kostnadene forbundet med religionskritikk både for enkeltpersoner og for samfunnet.

Når Frp insisterer på at ytringfriheten også bør omfatte brenning av koranen og karikaturer av profeten, er dette sikkert også motivert av et ønske om å utnytte det i sin innvandringspolitikk. At Frp er på ballen og forsøker å score politiske poeng, gjør imidlertid ikke spørsmålet om islamkritikk mindre prinsipielt viktig.

Les også: Det er lett å være prinsipiell så lenge man ikke har ansvar for andres liv og helse

Mer enn å være et tegn på opportunisme uttrykker venstresidens taushet deres egen historie som partier for internasjonal solidaritet. Innvandrere fra land utenfor Europa oppfattes av venstresiden, og særlig av SV og Rødt, som diffuse ofre for kolonial undertrykkelse og utbytting - og derfor som mennesker som bør møtes med hjertevarme og medfølelse - og deres kultur med respekt og anerkjennelse.

I tillegg stemmer langt flere kvinner enn menn på venstresidens partier, og kvinner har en mer positiv holdning til innvandring enn menn. Derfor kan vi anlegge et kjønnsperspektiv på historien om ytringsfrihet og religionskritikk:

Begge disse klassisk komponentene i den borgerlig offentligheten besto i at hovedsakelig menn duellerte verbalt for å imponere stort sett kvinner. Det sosiale ytringsansvaret om å vise respekt og ikke såre følelsene til muslimer representerer derimot et ønske om mindre konflikt og konfrontasjon, og hviler på omsorgsfulle omgangs- og kommunikasjonsformer, som kvinner tar med seg fra det private domenet inn i yrkeslivet og det offentlige rom.

Les også: Vi møtte opp. Ikke for å støtte SIAN, ikke for å støtte motdemonstrantene - men for å støtte begges rett til å ytre seg

Kvinnene bringer med seg andre perspektiver og erfaringer enn menn, og dette vil prege hvordan de tenker om politikk og samfunn. I den grad menn i sine vurderinger påvirkes av kvinners økte synlighet og nærvær, skjer det en feminisering av offentligheten.

Det moderne, likestilte Norge har selvfølgelig kvinnelige ytringsfrihetsfundamentalister som retter flengende kritikk mot islam, fordi religionen ikke gir deres muslimske medsøstre den samme friheten som dem selv. At det finnes kvinner og menn på begge sider av konflikten mellom ytringsfrihet og ytringsansvar nyanserer, men rokker ikke ved mitt hovedpoeng:

Den klassiske, liberale ytringsfriheten må i dag konkurrere med det sosiale ytringsansvaret om å vise hensyn til sårbare gruppers følelser, oppfatninger og tankesett. Denne verdikampen skyldes at økt innvandring fra muslimske land falt sammen med kvinnegjennombruddet i utdanning og arbeidsliv.

Les også: Når politiet beskytter SIAN, beskytter de demokratiet

I en feminisert offentlighet der det sosiale ytringsansvaret har blitt et hevdvunnet prinsipp, snevres rommet for meningsmangfold inn. Det liberale idealet om offentligheten som et uenighetsfellesskap forutsetter en forståelse av hva toleranse er.

Toleranse betinger at en først finner en ytring en i utgangspunktet føler en stor uvilje, eller et intenst ubehag overfor. Siden det bare er mulig å være tolerant overfor noe eller noen en sterkt misliker, kan det tenkes at et SIAN-medlem kan være mer tolerant enn en antirasist, og en homofob mer tolerant enn en stolt Pride-deltaker.

Slike øvelser i klassisk dannelse, der man undersøker betingelser for sivilisert debatt og kritikk, blir nesten umulig for dem som heller orienterer seg etter de verdiene og holdningene som i den feminiserte offentligheten - i det politiske ordskiftet og i de opinionsdannende mediene - løftes frem som verdt å strebe etter.

Les også: Er det straffbart å be en «jævla utlending» om å dra seg hjem til Afrika?

Særlig problematisk blir det hvis institusjoner som forvalter henholdsvis vitenskapen og voldsmakten i samfunnet - universitetene og politiet - går på akkord med prinsippet om ytringsfrihet. Disse institusjonene vil da komme til å se på seg selv som tjenere i en hoffstat, hvis oppgave det er å dempe krangler og konflikter slik at alle kan forlike seg i fred og fordragelighet. I en hoffstat betraktes samfunnet som en stor familie, hvor særlig de subjektive følelsene til det som antas å være supersårbare minoriteter må beskyttes.

Les også: Skal jakten på «meningsforbrytere» gå på bekostning av jakten på voldsforbrytere?

I en hoffstat opphøyes normer og plikter fra privatmoralen til rettsmoralen i samfunnet. Privatmoralen regulerer mellommenneskelige relasjoner og er basert på frivillig tilslutning. Rettsmoralen er derimot et uttrykk for lover borgerne har gitt seg selv og den kan derfor opprettholdes ved tvangsmakt.

I en hoffstat viskes dette skillet ut hvis institusjoner med et samfunnsoppdrag utøver utilbørlig press mot dem som har fremsatt krenkende ytringer, slik at de neste gang utøver selvsensur.

Kommentarer til denne saken