Eller kanskje rettere sagt på grunn av oss selv, og vår egen redsel for hva andre måtte mene om oss.
Ikke misforstå. Uten sensur, ingen sivilisasjon. Jeg er enig med Freud i at menneskets vei ut av naturtilstanden, og inn i sivilisasjonen, er avhengig av at vi finner måter å kunne kontrollere våre drifter og vårt begjær på. Det hører ikke med til menneskerettighetene å si eller gjøre hva vi til enhver tid måtte føle for.
Fornuften avgjør
Den enkeltes frihet må alltid avgrenses i forhold til de andres frihet. Men nøyaktig hvor denne grensen skal gå, vil i et demokrati alltid være utgangspunkt for diskusjon og forhandlinger i en borgerlig offentlighet, der det ideelt sett er fornuften vår som til sjuende og sist skal avgjøre spørsmålet.
Les også: Ytringsfrihet er å tåle ytringer du ikke liker
Men fornuften har ikke like gode vilkår overalt. I hvert fall ikke på sosiale medier, der det ofte kan virke som om samtalen er drevet mer av følelser og fornemmelser enn argumenter. På slike medier har det lett for å oppstå en gruppedynamikk der alle vokter på alle for ikke å bryte de uskrevne regler og normer man forestiller seg gjelder for gruppen. Og hvor det slås ned på alt som kan smake av holdninger, ordbruk og synspunkter som ikke passer inn, minst like effektivt som om en ytre sensurinstans hadde passet på.
«Indian Summer»
Her er et eksempel: For cirka tre uker siden skulle rockebandet «Indian Summer» holde konsert i Skien. Et av bandets varemerker er at musikerne er utstaffert med indianerfjær, pannebånd, ansiktsmaling og mokkasiner, ikke for å drive gjøn med amerikanske urinnvånere, men som en form for selvironi, der godt voksne menn leker indianere slik de gjorde i sin barndom med billige rekvisitter åpenbart kjøpt i en leketøysbutikk. Ironien går også igjen i bandets navn, der «indian summer» i betydningen «høstlig sommervær» referer til guttas alder. Altså en traust og folkelig humor for det aller fleste.
Her kan du lese flere innlegg av Tommy Sørbø.
Urfolkeffekter, SS-bekledning og oppkast
Men ikke for alle. I et innlegg på Facebook 8. juli oppfordrer kulturprodusent Nicolay López til boikott av konserten, fordi han mener dette er kulturell appropriasjon. Han avslutter innlegget slik. «Her må dere gjøre noen endringer! Jeg spyr».
Innlegget blir fulgt opp med likes og kommentarer fra mange som støttet ham, og straks går arrangøren ut og lover de skal rydde opp. Det gjør også bandet, som erklærer at de vil opptre uten det de nå kaller «urfolkeffekter». Men López og hans meningsfeller er ikke fornøyde. De krever at bandet bør forandre navn og setter likhetstegn mellom bandets kleskode og det å iføre seg SS-kostymer hvis man skulle leke jøde og nazist.
Les også: Det er lett å være prinsipiell så lenge man ikke har ansvar for andres liv og helse
Siv Jensen som Pochahontas
En skriver: «Eksotifisering av det samme folket europeerne og deres etterkommere forsøkte (og forsøker den dag i dag) å utrydde fra jordas overflate er reinspikka rasisme, uavhengig av intensjonen.» Siv Jensens Pocahontas-kostyme i 2017 brukes som et skrekkeksempel, og bandets image sammenliknes med intet mindre enn den europeiske heksebrenningen».
Skuespiller Ola Otnes poster denne kommentaren: «Man gjør bare ikke sånt i dag. Ferdig snakka. Det er en hån.»
Indianer på scenen
At Otnes selv har gjort suksess med teaterforestillingen «Apache» og opptrer i indianerkostyme på Teater Ibsens hjemmeside, later han til å ha glemt. Eller så tenker han kanskje at det er greit å la en hvit mann agere indianer på Teater Ibsen, siden teateret tross alt er proft, mens et lokalt rockeband bare er folkelig underholdning.
Hør bare hvor proffe Otnes Apache-effekter var: «Alle elevene var likevel skråsikre på at dette var ekte indianere som gjestet skolen. Her var alle detaljer på plass; til og med brune kontaktlinser hadde de ikledt seg - for ingen indianere har vel blå øyne!»
Sitatet er hentet fra hjemmesidene til Gjerpen barneskole i Skien.
Les også: Nye Deichman må være åpent for alle - også anti-islamister har ytringsfrihet
Motmæle møtes med motbør
En av de som er uenig i López´ aksjon er dramatikeren Fredrik Brattberg. Han skriver på Facebook at hvite må kunne spille svarte, og svarte spille hvite, siden teateret tross alt handler om å late som noe man ikke er.
Artisten Ella Marie Hætta Isaksen svarer med at dette er det samme som å forsvare det å spille blackface og «Hvis du ikke kan fatte forskjellen, så er det fordi du er privilegert herfra til månen og mangler perspektiv.»
López selv skriver blant annet dette til Brattberg: «Håper arbeidsgiveren din ser alt dette». Underforstått, Fredrik Brattberg, som en av landets fremste dramatikere, spilt på teatre over hele verden, kan eller bør miste jobben fordi han mener at hvite kan spille svarte, og svarte hvite, på scenen.
Resultatet av aksjonen på Facebook blir at bandet spiller, men ikke lenger iført indianerkostymer.
Rasisme i antirasismens navn
Denne saken er i seg selv ingen trussel mot ytringsfriheten, og burde nok heller ha påkalt latteren fremfor engstelsen. Hadde det bare ikke vært for at dagens nyhetsbilde er fullt av tilsvarende hendelser, der en liten gruppe aksjonister går hardt ut, som regel på vegne av andre, og hevder at det de tilbys er støtende fordi det opprettholder rasisme, fremmedfrykt og imperialisme.
Problemet er at saklige innvendinger mot slike påstander som regel ikke blir møtt med motargumenter, men mistenkeliggjøring. For eksempel dette at jeg som hvit mann ikke er i stand til å ta inn over meg inn over meg hvilke lidelser slike symbolske overgrep påfører, og har påført de som ikke har samme kjønn og hudfarge som meg selv.
Altså en form for rasisme i antirasismens navn.
Dumslemhet, Trump og Frp
Kollektiv skyld for forfedrenes misgjerninger er også en gjenganger. Alle som ikke har kommet fram til det samme standpunktet som aksjonistene må svare for at «vi» har undertrykt andre kulturer og etnisiteter i fem hundre år. I forlengelse av dette dukker gjerne hitlingen opp. Ingen sak er for liten til ikke å trekke fram nazistenes folkemord på jødene. På den måten skapes det et inntrykk av at dersom du ikke synes det er en god idé å forby samegutt i folkedrakt på joikakaker, lakrisfigurer som likner på tegneseriekinesere eller salg av indianerfjær i leketøysbutikker, ja, så er du innerst inne en tilhenger av Adolf Hitler.
Les også: Hamsun og statuene
Du er i hvert fall dumslem og liker Trump og stemmer Fremskrittspartiet.
Hvordan i all verden kom vi hit?
Kunstnere, kulturarbeidere og sosialister har ofte stått i første rekke når det gjelder forsvar av ytringsfriheten. Jeg er redd det ikke er sånn lenger. Men noe av det mest skremmende er hvordan antirasister og virkelige rasister bruker hverandre for å rettferdiggjøre sin eksistens. Den dagen den pardansen tar slutt spørs det hvordan det står til med ytringsfriheten.
Kritikk av rasisme er viktig, og jeg har ikke vanskelig for å forstå det raseriet som driver mange til å aksjonere i dag. Men i møte gruppedynamikken på sosiale medier blir de ofte forvandlet til en intolerant mobb, som i toleransens navn skritt for skritt leder oss inn i noe jeg tror svært få egentlig ønsker seg.
Til slutt står vi kanskje der, som hummeren i hummerteina, og ser oss forundret omkring mens vi sier:
Hvordan i all verden kom vi hit?
---------------------
Nicolay López og Ola Otnes er gitt muligheten for å komme med tilsvar til denne kommentaren.