Vi har et flunkende nytt år. Den kalde, fine vinteren er akkurat kommet i store deler av landet. Vi går mot lysere tider.

Men smittetallene går feil vei. Og nå begynner vi å bli lei.

Vi må finne noen ansvarlige. Noen vi kan kritisere, eller stille til veggs. Mer om det senere. Først til Ingerid Stenvold og Dagsrevyen mandag kveld, der partileder Jonas Gahr Støre (Ap) kom med kraftig kritikk mot regjeringen. Se klipp fra sendingen øverst i saken.

Smittetiltakene er for slappe. Det er ikke god nok testkapasitet, og kontrollen med karantenebestemmelse er ikke streng nok, mener Støre.

Stenvold følger opp i studio, og griller helseminister Bent Høie (H). For nå skal vi igjen få importsmitte fra arbeidsinnvandrere, påpeker hun, og systemet er slett ikke vanntett?

Høie forsvarer seg med at dette er blant de strengeste tiltakene i Europa, og da slår Stenvold plutselig kontra: For regjeringen har også fått kritikk for at disse voldsomt strenge tiltakene er innført på altfor kort varsel. Hvorfor så kort varsel?

Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres, sier Ibsen, og dette er ingen kritikk av Stenvold - hun gjør jobben sin utmerket. Men det viser samtidig journalistikkens dilemma: For hvordan skal du vise at du er kritisk journalist når kritikken kommer fra alle kanter? Hvordan kan du klare å være kritisk til at tiltakene både er for strenge, og for slappe, samtidig?

Problemet dukker opp igjen rett etterpå, når Høie forklarer at regjeringen fikk råd fra fagmyndighetene 29. desember om ikke å stramme inn. Bare fire dager etterpå fikk de råd om å stramme inn, og da tok det bare 24 timer før tiltakene var klare, sier Høie.

- Så det var altså fagmyndighetene sitt ansvar at de kom for sent til dere? spør Stenvold konspiratorisk, noe Høie avviser, fordi usikkerheten er stor og vurderingene endrer seg fort - og da må også tiltakene endre seg fort.

Det eneste vi kan være sikre på, er at Høie ville fått kritiske spørsmål uansett, kanskje særlig om tiltakene hadde kommet for sent.

Dilemmaet viser seg igjen senere i sendingen, da direktør Camilla Stoltenberg i Folkehelseinstituttet kommer i studio for å redegjøre for vaksinesituasjonen.

- Hvorfor går det så sakte? er åpningsspørsmålet da.

Les også: Folk, inkludert meg selv, begynner å bli forbanna

Så sakte? Har vi allerede glemt at legemiddelindustrien har utviklet vaksiner langt raskere enn forventet, at de er blitt godkjent på rekordtid, at leveransene er forskuttert og at kompliserte logistikk-operasjoner har blitt utført flere uker tidligere enn planlagt?

Igjen: dette er ingen kritikk av Dagsrevyen, for slik er journalistikkens vesen. Det er ingen vits i å hente inn Stoltenberg for at hun skal få sitte å skryte av hvor bra det går, det blir bare kjedelig. Mye av kritikken er også relevant, for det kan alltid gå raskere og bedre.

Men i stor grad tror jeg vi er vitne til de høye forventningers misnøye.

Vi trodde vi skulle være over det verste nå. Vi har sittet musestille og nesten ikke møtt venner og familie i hele jula, og nyttårsaften ble jo det hersens 2020 endelig historie!

Samtidig føler både journalister og opposisjonspolitikere at nå har vi jammen vært lojale lenge nok. Helt siden 12. mars har vi sluttet rekkene, vi har skjønt alvoret, og blitt med på den nasjonale dugnaden. Vi har skjønt at vi må la kapteinen styre skuta når det blåser opp til orkan.

Les flere kommentarer av Erik Stephansen

Men nå er det nok. Nå ser vi at vi kanskje har vært for servile de ti første månedene, både vi i mediene og opposisjonen på Stortinget. Derfor leter vi med lys og lykte etter noe vi kan markere oss på, noe vi kan kritisere.

Da kan pendelen fort vippe over.

For vi er skuffet rent personlig også, og vi er bare mennesker: Vi trodde alvorlig talt at det skulle være over nå. Men det er det jo ikke, koronaen er her fremdeles. Noen må gå.