HOTEL BRISTOL (Nettavisen): Man kan trygt si at det har vært turbulent rundt Statistisk sentralbyrå de siste ukene. Det toppet seg da finansminister Siv Jensen fredag uttalte at hun ikke lenger har tillit til SSB-sjef Christine Meyer.

Jensen og Meyer er uenig i bakgrunnen for bråket. Jensen mener det utelukkende dreier seg om at Meyer ikke har håndtert statistikkbyråets omstillingsprosess på en god måte. Målet er å effektivisere produksjonen. Meyer mener byrået, som skal være uavhengig, blir styrt politisk. Ett av områdene det strides om er om, og hvordan, SSB skal lage statistikk på innvandring.

Christine Meyer har også fått kritikk etter en intern evaluering av kvaliteten på forskningen til SSB. Rapporten konkluderte med at arbeidet ikke skal ha holdt en tilstrekkelig høy kvalitet.

For å få til omorganiseringen må stillinger i forskningsavdelingen omplasseres. Blant dem som er planlagt flyttet er seniorforsker Erling Holmøy (58). Det har vakt oppsikt.

– Det er en sensasjonell situasjon. Det er veldig trist at byrået har havnet i denne situasjonen, men jeg forstår hvorfor. Christine Meyer har et klart ansvar for det, sier Erling Holmøy til Nettavisen.

Han forteller at endringsforslagene fra Meyer har møtt «massiv motstand» internt.

– Jeg har et klart inntrykk av at dette har blitt underkommunisert utad – og innad. Det er blitt oversett og overhørt. Man visste hvor man skulle fra starten, og det har blitt trumfet igjennom. Man har pyntet på bildet av konsekvensen, fortsetter han.

– Hvordan er stemningen blant de ansatte?

– Den er litt galgenhumoristisk. Det er på en måte en merkedag, men hun har ikke gått av. Det er en litt spesiell situasjon. Produktiviteten er lav og man er preget av det som skjer, sier den profilerte forskeren.

Les også: Styret tar ikke stilling til konflikten mellom Meyer og Jensen

Finansdepartementet har bedt om at omstillingsprosessen i SSB skal stilles i bero inntil videre.

Fikk du med deg hvordan Christine Meyers advokat møtte pressen fredag?

Møter manglende interesse

Holmøy har de siste årene gjort seg bemerket med sine fremskrivninger av økonomiske konsekvenser av innvandring til Norge – bedre kjent som «innvandrerregnskapet».

Den profilerte forskeren har lagt fram tall som viser at innvandring til Norge vil koste 10.000 kroner ekstra i skatt per person hvert år fra 2025.

Det skal ikke ha blitt godt mottatt blant ledelsen i SSB. Holmøy mener ledelsen har trenert rapporten.

– Vi har vært vel så mye opptatt av eldrebølgen og pensjonsreformen, men det er klart at dette med innvandring får en helt spesiell oppmerksomhet. De siste ukene har vært veldig tøffe, sier Holmøy.

Han mener omplasseringen ikke kan forklares med hans produksjon i byrået.

– Interessen for min forskning er stor i Norge, men ikke så stor i SSB. Jeg sitter igjen med en følelse av å møte et helt nytt sett med kriterier som ikke har vært gjeldende før. Det fører til at jeg nå må finne meg noe annet å gjøre, sier han.

Avviser kritikk av innvandrerforskning

Det at han har forsket på innvandring skal altså ikke ha vært avgjørende for omplasseringen, mener han.

– Det er ingenting i våre analyser som tilsier at innvandrerne kommer dårligere ut enn i andre analyser. Mange innvandrere kommer godt ut av disse beregningene, som selvfølgelig handler om virkningen av innvandring. Det er ikke et «innvandrerregnskap», slik media omtaler det, sier han.

Holmøy mener omorganiseringen av forskningsavdelingen derimot er et forsøk på en ensretting av forskningsavdelingen. En ny kurs i forskningen, og vekk fra det han kaller modellbaserte analyser av norsk økonomi.

– Vi må beskrive hele den norske økonomien. Ikke bare smale elementer av den. Det er viktig å unytte all den kunnskapen som er tilgjengelig om økonomien, ikke bare siste skrik, sier 58-åringen.

– Men det å regne på innvandrere kan kanskje oppfattes som nettopp det?

– Å regne på virkningene av innvandring er ikke siste skrik. Dette er en utvidelse av noe som i utgangspunktet blir kalt et generasjonsregnskap. Vi prøvde å regne på effektene av at befolkningens sammensetning ble endret ved at det ble flere eldre enn yngre, sier han.

Les også: Her tilter det for stjerneadvokat

Seniorforskeren påpeker at poenget er at personer i visse aldersgrupper oppfører seg annerledes enn yngre. Pensjonister har en annen atferd enn yngre som er yrkesaktive.

– Det er noe av det samme med innvandrere. Det er i hvert fall det vi undersøker om det er. Er det slik at innvandrerne, gitt alder og kjønn, jobber mer eller mindre enn norskfødte? Eller er det innvandrergrupper som skiller seg ut fra andre innvandrergrupper? spør Holmøy.

Han mener de som ikke sier at det er atferd i de modellene SSB bruker, tar feil.

(Saken fortsetter under bildet.)

– Atferd er det vi har brukt mest tid på å kartlegge. Hvor mye jobber de, hvor mye betaler de i skatt, hvor mye får de i trygder, hvor mye får de i sosialhjelp og hvor mye bruker de i offentlige tjenester? fortsetter han.

Samtidig er Holmøy nøye med å påpeke at innvandrerne ikke vil skape store endringer i det atferdsmønsteret de allerede har registrert hos nordmenn.

– Men vil ikke slike undersøkelser kunne være med å skape et skille mellom dem og oss?

– Hvis man ikke regner på virkningen av innvandringen for norsk økonomi, så skal det veldig mye til for det ikke blir begått veldig store feil, sier han, og viser til at innvandringen er en stor hendelse i norsk økonomi.

Holmøy viser til at mesteparten av sysselsettingsveksten siden 2004–2005 skyldes innvandring, eller kan forklares med nettopp innvandring.

– Fremover vet vi at andelen innvandrere vil øke ganske mye og bidrar veldig til veksten i den norske befolkningens størrelse. Det gjør også noe med sammensetningen, så hvis man ikke analyserer virkningen av innvandring – går rundt det – så vil man ikke i særlig grad ha forstått det som har skjedd. Man ser bort fra helt opplagte kandidater til hva som vil prege utviklingen fremover. Da etterlater man seg rett og slett dårlig arbeid. Det vil også skape et vakuum som vil fylles med ganske grumsete ting, sier seniorforskeren.

Selv om forskningen på innvandrere er omstridt, så liker Holmøy arbeidet.

– Det er veldig mange samfunnsforskere i Norge som jobber med å kartlegge innvandring, også på måter som man har grunn til å tro kan vekke kontroverser. På en måte er det rart at det ikke har kommet flere reaksjoner, sier han.

– Hvem skal ta over ditt forskningsarbeid?

– Nei, det er godt spørsmål. Jeg mener den endringen som er forsøkt gjennomført er en skisse på å lage et universitet i SSB som ingen har spurt om. Man ønsker å skape jobber for forskertalenter, sier han.

Det harmonerer altså ikke med Holmøys bilde av byrået. Han mener statistikkbyråets oppgave er å serve byråkratiet, da spesielt Finansdepartementet med relevante analyser om norsk økonomi.

– Kriteriet på hva som vil være godt eller dårlig er ikke det samme som det vil være for et universitetsmiljø. SSB skal ikke være et universitet. Vi skal selvfølgelig bruke det grunnforskningen kommer fram til, men da må vi være selektive på hva som passer til problemstillingen. Vi må legge vekt på det som er solid og lite diskutert, sier han.

Har ødelagt yrkeskarrieren

Det er tydelig at Erling Holmøy ikke er fornøyd med omorganiseringen av SSB. På spørsmål om han har tillit til ledelsen svarer han slik:

– Tillit er et litt rundt begrep, men etter min mening har det vært gjort betydelige vurderingsfeil. Det er klart at mange i ledelsen har gått veldig høyt ut. Det er mange av oss som føler at vi har kommet med gode argumenter underveis som har blitt overkjørt, sier han.

– Hva mener du om Christine Meyers rolle i dette arbeidet?

– Jeg er faktisk litt usikker på om hun har vært involvert i kriteriene for hvem som skal flyttes fra forskningsavdelingen, eller om det er forskningsdirektøren som har vært alene om dette, fortsetter han.

Et raskt søk i mediearkivet Retriever viser at Statistisk sentralbyrå på 10 dager har fått nesten like mye omtale som de får på en hel måned. Man trenger heller ikke å være spesielt interessert for å forstå at den siste tids mediedekning altså har dreid seg om helt andre ting enn statistikk og analyser.

– Hvordan har du opplevd all den medieoppmerksomheten omorganiseringen har fått?

– Jeg får følelsen av at noen mener jeg skriker høyt og løper til media. Det stemmer ikke. Jeg er tydeligvis et ganske kjent navn. Mange er overrasket over at dette skjedde med meg, sier han og forteller om «støtte og sympatierklæringer fra mange kanter».

(Saken fortsetter under bildet.)

– Jeg føler på en måte at dette er en avskilting. Det er veldig mange som har meninger uten å ha et sterkt grunnlag for å ha disse meningene. Jeg har bare prøvd å gjøre jobben min, sier han og fortsetter:

– I ettertid må jeg si at det har vært bittert at jeg i to år har jobbet med noe som har vært oppfattet som negativt. Tross alt så har dette vært noe byrået utad prioriterte veldig høyt, og som også Finansdepartementet mente var viktig. Det er derfor jeg har brukt uttrykk som at jeg er «sint» og «lei meg» i media. Jeg føler langt på vei at man har gitt ganske dyktige medarbeidere en oppgave som har ødelagt deres yrkeskarriere, sier han med klar adresse til innvandrerregnskapet.

– Det er en alvorlig beskrivelse …

– … ja, men dette arbeidet har ingen forutsetninger i seg innenfor den horisonten og den ressursrammen vi hadde til rådighet. Jeg og min medarbeider har jobbet veldig hardt med denne oppgaven. Det har ikke vært mulig å få til en internasjonal publisering innenfor denne rammen, selv om det viste seg å være et avgjørende krav, sier han.

Føler seg brukt og kastet

Selv om støtten har vært stor for Holmøy, er det også mange som har meninger som peker i helt andre retninger om forskeren.

– Jeg så at noen hadde skrevet at jeg er «en fornærmet forsker som ikke får gjøre hva jeg vil». Det er helt riktig at jeg ikke har hatt motforestillinger mot å gjøre denne typen arbeid, men det har gud bedre vært nærmest et beinhard krav fra min ledelse om at dette skulle vi gjøre. Og jeg har med økende grad av frustrasjon opplevd at vinden blåser mot denne typen arbeid. Det har nærmest vært en slags følelse av å grave sin egen grav med tanke på yrkeskarriere å gjennomføre det prosjektet som man hadde lovet å gjøre, og som ledelsen hadde lovet at vi skulle gjøre.

– Jeg er blitt brukt og kastet. Og det er det flere som føler. Jeg er ikke den eneste. Dette handler om mye mer enn Erling Holmøy, sier han.

– Opplever du at det er en frykt for det dere har avdekket?

– Nei, det har ikke noe med innvandringstemaet å gjøre. Det regnskapet er uttrykk som media bruker særlig. Vi snakker om virkningene av innvandringen. Det kan være kontroversielt, særlig i vårt tilfelle kan det bli ekstra kontroversielt, men det er kanskje fordi vi regner helt fram hva som blir skatteregningen av dette, sier han.

Holmøy mener kritikken faller sammen i tid med en omorganisering som omhandler helt andre ting.

– Jeg mener dette handler om en kamp om stillinger og offentlige midler til ulike typer forskning. Her er det et overskudd av folk som vil jobbe rent akademisk som har vanskelig for å få seg jobb.

– Måten vi har jobbet på i forskningsavdelingen er ikke så lett å publisere på. Kriteriet for godt og dårlig sammenfaller ikke med hva som maksimerer sjansen for å publisere i de beste internasjonale tidsskriftene. Det har å gjøre med at det vi gjør er norskrettet, og ikke siste skrik på forskningsfronten. Originaliteten vil ofte mangle. Det skal være solid, selv om det er ofte litt traust. Man kan ikke bruke skattepengene til hva som helst.

Føler seg forfulgt

Den profilerte forskeren mener det er «noen i SSB som på en måte har en litt uklar blanding av ønsketenkning og håp om en annen realitet hvor man står enda friere fra finansdepartementet».

– Er denne utviklingen drevet av Meyer?

– Nei, det tror jeg ikke. Hun har ikke bakgrunn fra SSB, og er i større grad avhengig av rådgivere for å komme raskt inn i situasjonen, sier han.

– Det har vært ikke vært lett å forstå konflikten fra utsiden …

– … ja, det har vært vanskelig å forstå den selv fra innsiden. Jeg tror ærlig talt at fraværet av gode grunner til en del av de endringene som nå skjer, skaper undring og spekulasjon – kanskje til og med konspirasjon, sier seniorforskeren.

– Det å effektivisere SSB er ikke det samme som å kutte i produksjonen. Det kan fort koste mer enn det smaker.

Han mener omtalen omorganiseringen har fått i media kan skape et bilde av at det er «mye daukjøtt» i SSB.

– Jeg kan med hånden på hjertet si at det jobbes steinhardt. Det å forandre den faglige profilen på en forskningsavdeling er ikke effektivisering. Man kan argumentere for det, den ser jeg. Men jeg er uenig, sier han.

– Hva kunne ha vært gjort annerledes?

– Vi har spredd oss ut på for mange emner, man har gapt over for mange analyser. I tillegg burde man tidligere ha skalert ned bemanningen.

– Hva ville du sagt til Meyer på tomannshånd?

– Jeg prøver å si det jeg mener. Ja til nedskalering. I takt med det må vi prioritere med det som Finansdepartementet ville ha gjort. Jeg føler meg egentlig forfulgt.

Han mener det som skjer rundt om i verden er med på å vekk viktigheten av et SSB som fungerer.

– Det å kunne forsyne opinionen med så riktige opplysninger som mulig – fasiten finnes vel knapt. Våre funn er viktige i debatten, og de kan ofte være helt avgjørende om et synspunkt når fram eller ikke. Kanskje mer enn noensinne er vår funksjon viktig, sier han.

Ville få rett i diskusjoner

Holmøy omtaler seg selv som ganske flink på skolen. Han hadde ikke trøbbel med matte. I tillegg var han et produkt av 1970-tallet hvor det var masse politikk blant de unge.

– For å vinne diskusjoner så måtte man kunne sosialøkonomi. Da var man godt skodd. I tillegg ble utdanningen valgt på grunn av mangel på klare alternativer. Jeg hadde bare veldig lyst å studere. Jeg kunne også blitt ingeniør, men det var nok kombinasjonen av matte og samfunnsfag som var avgjørende.

– Vant du mange diskusjoner?

– Nei … eller det vil si jeg tapte dem heller ikke. Det var nok uavgjort hele tiden, sier han og ler.

– Hva fikk deg til å starte som forsker i SSB?

– Blant oss som hadde en bra eksamen, så var det enten det eller å fortsette på instituttet. Til finansdepartementet ville jeg ikke. I forskningsavdelingen til SSB så fikk man anledning til å fordype seg i faget, så det var veldig attraktivt. Jeg hadde også fått barn på den tiden, så det var viktig å ha et sted hvor det var større fleksibilitet når det gjelder arbeidstid. Jeg fryktet nok at arbeidspresset vil være mye større som ansatt i Finansdepartementet, sier han.

58-åringen forteller at han aldri har vært så opptatt av karriere.

– Forskningsavdelingen i SSB har vært romslig og det har vært mange muligheter innenfor samme avdeling. Man har kunnet jobbe på flere forskjellige måter uten å skifte arbeidssted. Det var mulig å skifte jobb innenfor jobben, sier han.

Det har blitt mange tematiske retninger, men han har alltid jobbet langsiktig. Det første han jobbet med var økonomisk vekst og næringsstruktur. Etter hvert gikk han over til å jobbe med skatt, og var blant annet med på skattereformen i 1992.

– På 1990-tallet ble jeg også leder for en gruppe forskere i SSB, og vi jobbet mye med næringspolitikk, sier han.

I 2000 havnet Holmøy «ett og et kvart år» i Finansdepartementet. Der jobbet han med regjeringens langtidsprogram.

Da han kom tilbake i SSB var han veldig opptatt av problemstillingene som han fikk jobbet med i departementet. Blant annet hvordan skal man finansiere velferdsstaten.

– Vi så jo at en eldrebølge ville komme noen tiår fram. Samtidig så var dette med forvaltning av oljeformuen og finne en måte å ikke ødelegge økonomien gjennom et overforbruk av fondet. Vi forsto at disse pengene ville komme godt med når man skal finansiere alderspensjoner, helse og omsorg til en stadig eldre befolkning.

– Det er i grunnen dette jeg har jobbet mest med siden begynnelsen av 2000-tallet – å bygge opp et miljø som så på offentlige finanser på lang sikt.

– Har du følt et særskilt ansvar når du jobbet med forskning?

– Nei, det er egentlig veldig lite som kan spores tilbake til meg. Vi har vært blant dem som har gitt tall på en litt fjern fremtid. Dette har igjen ført til at fremtidige hensyn har fått et noe mer rettferdig hensyn i debatten. Tall er ofte bedre enn adjektiver når det gjelder å fremheve betydningen av noe. Det skjerper på en måte debatten. Hvis man skal tilbakevise tall, så må du komme med noen andre tall. Og det koster ganske mye arbeid å produsere troverdige tall, sier han.

Dette med å si hvordan behovet for skatteinntekter kommer til å vokse etter hvert som man får stadig flere eldre, og hvor stor del av det kan vi regne med å finansiere med avkastningen fra oljefondet, er bare noen av spørsmålene han har jobbet med.

– Jeg tror arbeidet vårt har vært med på å spille en rolle for både handlingsregelen og pensjonsreformen. Det er to beslutninger som det står veldig respekt av for norske politikere, sier Holmøy.

Han tror politikerne ville hatt en mye vanskeligere jobb med å få gjennomslag for endringene uten forskningen fra SSB.

Tar ofte feil

– Har du mange ganger tatt feil?

– Man har vel stort sett tatt feil. Ting blir aldri akkurat sånn som man sier det skal bli. Dessuten, det er sånn med langsiktige fremskrivinger at man i motsetning til kortsiktige prognoser, så er det ikke meningen å treffe. Det er det mange som ikke forstår.

– Det som først og fremst er viktig er å vise hvordan går det hvis vi ikke gjør noe med det politisk. Altså, vi gir veldig realistiske – tror vi – anslag på oljepriser, verdensmarkeder og befolkningsutvikling. Ting som ofte ligger utenfor politikernes kontroll. Og så er det en del ting som politikerne bestemmer direkte eller indirekte over. Det kan være pensjonsreformen og skattesatser. Vi lager en modellberegning på hvordan dette går, og hvis vi da finner en utvikling som peker systematisk i gal retning – en ubalanse som bare forsterkes over tid, så er det en «early warning» for her må man gjøre noe. Så kan man begynne å diskutere og regne på hva effektene vil være av å gjøre det ene eller det andre. Man må uansett starte med å identifisere problemet, sier han.

– Poenget er å fremprovosere en politisk reaksjon, men den får du ikke dersom du ikke har vist fram det på en måte som er galt.

– I økonomien finnes der mange eksempler på at man har støttet seg på forskning, men så har ettertiden vist at det var psykologiske krefter som drev utviklingen. Hva tenker du om det?

– Jeg har aldri jobbet med det, så jeg vil ikke protestere på det. Det er ingen motsetning mellom det å være økonom og det å regne på økonomiske virkninger, og det å ta hensyn til psykologiske mekanismer. Faget blir mer og mer atferdsorientert. Mange økonomer gjør karriere på det å vise hva ulike typer irrasjonelle atferder kan tenkes å bety. Også rasjonell atferd kan føre til bobler.

– Hvordan opplever du at arbeidet ditt blir mottatt?

– Det kommer veldig an på hvordan man jobber. Jobber man mer renakademisk, så vil jo suksesskriteriet være om man får status i forskerverdenen, og at forskningen publiseres i anerkjente tidsskrifter. At man har «impact» på forskerverdenen. Jeg har egentlig aldri fulgt den linjen. Det er mer naturlig å gjøre på universiteter enn i Statistisk sentralbyrå. Jeg jobbet kanskje mer akademisk før enn det jeg har gjort de 10–15 siste årene. Dette fordi jeg har vært noe mer opptatt av disse langsiktige problemstillingene hvor det egentlig manglet et helhetlig modellverktøy, synes jeg som har gjort oss i stand til å se sammenhengen mellom demografi og økonomi. Da har jeg nok vært mer opptatt av at vi var synlig for byråkratiet, altså Finansdepartementet og andre departementer, sier han.

For Holmøy var det viktigere at SSB ble brukt i pensjonskommisjonens arbeider, enn at byrået publiserte en artikkel om det i et tidsskrift. Han omtaler pensjonsreformen som en av de «aller viktigste reformene i Norge».

– Det var veldig vanskelig å få gjennomslag for det, Norge er rikt. I tillegg lå problemene knyttet til offentlige finanser langt fram. At man likevel fikk det til tror jeg har å gjøre med at man klarte å selge inn det budskapet at man ikke kunne fortsette slik. Der tror jeg SSB spilte en viktig rolle med våre beregninger.

– For oss er det viktig å være et anvendt forskningsmiljø. Du må huske på at vi ble opprette som en erstatning for et tilsvarende miljø i Finansdepartementet. Til sammenligning har man i andre land et økonomidepartement. I Norge ønsket man å ha denne avdelingen utenfor fordi den da skulle få større autoritet. Den skulle være politisk og økonomisk uavhengig. Jeg tror det er en god konstruksjon, sier Holmøy.

Forskeren mener det betyr at politikken blir mer fornuftig enn den ellers hadde blitt.

– Det er også morsomt å se at samfunnsdebattantene bryr seg om det vi gjør. Skriver du uten å bli lest, ja så er det trist altså, men skal heller ikke bli tabloid, advarer han.

– Men er ikke dette også en av farene ved forskningen at man ønsker å bli sett, og dermed blir tabloid?

– Det går nok kanskje mye på temaer. Det blir kanskje litt «sex and crime»-fakter. Å snakke om budsjettbalansen er kanskje ikke en veldig god start hvis man ønsker å fange oppmerksomheten utenfor et kjerneøkonom-miljø.

Han forteller at mange av temaene forskningsavdelingen jobber med har lang historikk, og at sånn har det vært i alle land.

– Det er veldig få lavthengende frukter igjen. Det skal veldig mye til å være original. Det har vel egentlig aldri vært målet til SSB. Vi er mer opptatt av hvilke metoder og beregningsteknikker de bruker i utlandet for å analysere problemstillinger som også vi er opptatt av. For oss handler dette om å prøve og lære seg de beste måten å gjøre dette på. Man må ofte tilpasse og omforme dette for å få det til å fungere i Norge. Med slike valg har man ofte også meldt seg litt ut av det som er viktig med internasjonal forskning.

Økonomer kan ofte havne i faglige stridigheter med sosiologer. Det lever Holmøy godt med.

– Vi blir ofte sett på som tallorienterte og litt sånn firkantede, kanskje. Vårt fag dyrker dette med stringens. Det er en enorm styrke, spesielt innenfor samfunnsfag. Det er veldig fort å komme med sympatiske meninger, men resonnementet kan være svakt. Det er ikke bra, selv om man kan være enig i konklusjonen.

– Men hvem kan avgjøre om man har brukt riktig metode?

– Nei, det er kanskje det aller vanskeligste å gjøre det, men det finnes massevis av erfaringer. For eksempel vil man i langsiktige analyser ikke være opptatt av konjunkturbevegelser. Det vil alltid være ulike skoleretninger på hva som er den beste måten å gjøre det på. Faget er veldig stort og jeg vil ikke sette meg til å være noen dommer over dette.

Har startet jakten etter ny jobb

Seniorforskeren mener SSB alltid har hatt en pluralistisk tilnærming i sitt forskningsarbeid. Det skal være en realistisk beskrivelse av norsk forhold.

– Vår økonomi er liten og det er en del særegenheter som skiller oss ut ganske godt. Vi har en omfattende olje og gassproduksjon. Offentlig sektor er stor. Vi har lenge hatt skjermende primærnæringer i jordbruket, og kraftsektoren er stor. Det synes i tallene våre når det bygges en ny hovedflyplass. Man må med andre ord kunne en del om fakta og institusjonelle særegenheter, sier han og viser til nordmenns motiv for å spare er influert av at vi har en folketrygd som sørger for at vi får alderspensjon.

– Vi har heller egentlig ikke et marked for helse- og omsorgstjenester sammenlignet med andre land.

– Oppsummering må være: Dersom man skulle ha gjort de samme oppgavene som vi har gjort opp igjennom innenfor makroøkonomisk analyse – offentlig inntekter og utgifters, så tror jeg at mange av dem som sitter på universitet ville ha blitt trukket i retning av de vi har gjort hvis de skulle levere de samme produktene.

– Vurderer du å slutte i jobben dersom man nå fortsetter med omorganiseringen av forskningsavdelingen?

– Hvis dette går igjennom, så er det ikke realistisk for meg å fortsette. Jeg har startet sonderinger av jobber utenfor SSB. Det har vært en prosess som jeg har følt har vært et kupp. Man favoriserer en helt annen type forskning, og som jeg føler er det motsatte av det som tildelingsbrevet for SSB sier at vi skal drive med. Vi skal ikke være opptatt av å drive forskning som skal få internasjonal publisering.

– Hva om man nå ender opp med å snu denne prosessen, og går tilbake til slik det var. Bør det få konsekvenser for ledelsen?

– Ja, det vil være en mye klarerer erkjennelse av at forskningsavdelingen ikke er et universitet. Den har helt klare leveringsforpliktelser opp mot byråkratiet, og spesielt opp mot finansdepartementet. Den må ha kriterier på godt og dårlig som er tilpasset det. Man må ikke havne i en spagat hvor det er stor forskjell mellom forventningene hos ledelsen og forvaltningen, sier han.