Gå til sidens hovedinnhold

Et garasjeanlegg for jordbruksmaskiner? Et utkikkstårn for ornitologer? En bunkers?

Hva tror du dette er:

Ingen av delene. Det er en enebolig som ligger i et landbruksområde omgitt av gamle tradisjonsrike gårder på øya Rennesøy rett utenfor Stavanger.

Nå på fredag ble det kåret til en av vinnerne av Norges gjeveste arkitekturpris; A.C. Houens fonds diplom 2019.

Hvordan det er mulig? Det er mulig fordi den arkitektoniske ekspertisen som deler ut slike priser fungerer i et lukket kretsløp, der de omgir seg med et stammespråk som er i stand til å gjøre gull av gråstein.

Eller som i dette tilfellet; prisvinnende arkitektur av det mange vil oppfatte som et stykke visuell forsøpling. Her er en smakebit fra juryens begrunnelse:

«På en øy på Vestlandet står et lite våningshus med stor personlighet (…) Det velproporsjonerte og særegne huset kan sees som en skulptur i landskapet (…) Huset er bygget basert på det beste fra norske byggetradisjoner.» (…) «Huset er både poetisk og lekent (…)»

Les også

Carl I. Hagen: - Munch-museet er blitt en mørk, tung kloss

Så langt ekspertene. Men hva sier huset selv? Vel, det dette huset forteller meg, er at det ikke passer inn verken i landskapet eller den eksisterende bebyggelsen. Jeg har tilbrakt mye tid på min fars slektsgård som ligger rett i nærheten, og vil karakterisere dette landskapet som monumentalt, storslått, rolig og harmonisk, mens huset, både i formspråk, finish og materialvalg, gir assosiasjoner til noe masseprodusert, industrielt, urbant, dynamisk og utskiftbart.

Men fremfor alt er det et servilt uttrykk for en tidsånd og mote som dyrker en puristisk minimalisme ispedd noen elementer retropreget maskinestetikk, og som dermed har like mye med norske byggetradisjoner å gjøre som en romstasjon på Mars i en science fiction-film fra 1970-tallet.

I dag finnes en god del nybygg, både private og offentlige, med tilsvarende stiluttrykk, og det ville naturligvis være meningsløst å påstå at de som liker noe sånt tar feil.

Les også

Ved teknisk etasje på Nasjonalmuseet må arbeiderne stå på kne å jobbe: – En skam

Men hvis ikke de greier å argumentere bedre for sitt syn enn det juryen har gjort når det gjelder denne prisutdelingen, er det kanskje på tide å trekke inn sosiologien for å forstå hva som ligger bak. Bygninger med et slikt formspråk har nemlig ikke bare estetiske mangler eller kvaliteter (stryk det som ikke passer), de fungerer også som effektive sosiale sorteringsmekanismer, ikke minst på små steder.

Liker du denne stilen hører du med til det gode selskap. Liker du den ikke, er det stor sjanse for at du er en småfeit mann på over femti år med liten økonomisk og kulturell kapital, stemmer Senterpartiet eller Fremskrittspartiet og mangler god smak. Du er i hvert fall ikke arkitekt.

Les også

Jurylederen om det nye Munchmuseet: – Det ser helt skrekkelig ut

I mangfoldets og demokratiets navn bør vi naturligvis kunne tåle visuelle uttrykk rundt oss som vi ikke selv liker, ikke minst når det dreier seg om privatboliger.

Det problematiske er at mange arkitekter og smaksdommere lever i sin egen lille boble uten å forstå, eller bry seg om hvordan folk flest opplever arkitektur. Det hadde kanskje ikke vært et stort problem dersom arkitektur, på linje med billedkunst, litteratur og musikk var noe hver og en av oss måtte oppsøke på egenhånd. Men de fleste bygg er ytringer i det offentlige rom som er med på å forme oss alle. Derfor må vi kunne forlange noe mer av arkitekter enn at de bedriver kunstnerisk selvrealisering og gjør alt det de kan for å «please» et dogmatisk lite miljø av fagfeller.

At en fagjury mener det prisvinnende huset på fotoet er «poetisk og lekent» er i de flestes øyne og ører en dårlig vits. Men det blir fort til en tragedie når man anvender en slik abrakadabra-terminologi for å få iverksatt store byggeprosjekter, som for eksempel det nye Munchmuseet og det nye Nasjonalmuseet.

I stedet for å lytte til hva ekspertene mener er vakkert, var det kanskje på tide å stille det kjetterske spørsmålet: Hva synes vi selv er vakkert?

Kommentarer til denne saken