Av Kim André Gjerde, tidligere medlem av AUF og Arbeiderpartiet

Jeg har vært medlem av AUF og Arbeiderpartiet. Jeg har vært på flere temamøter, kurs, konferanser og seminarer, årsmøter og landsmøter enn jeg klarer å huske. Og jeg var blant annet med på å velge Eskil Pedersen som ny AUF-leder. Jeg har drevet valgkamp og programarbeid, stått på stand, delt ut roser, banket på dører og snakket med folk, og delt ut enda flere roser. Men noe skurret i Ladida-land. Ting var ikke helt slik det ble formidlet fra talerstolen.

Marsdal-modning

Det tok meg litt tid før jeg skjønte det. Men Magnus Marsdals bok «FrP-koden» gjorde noe med min forståelse av hvem vi var som sosialdemokrater og som progressiv venstreside.

Litt etter litt fikk jeg øynene opp for bemerkninger som spottet og hånet mennesker jeg brydde meg om. De som av en eller annen grunn ikke hadde fullført videregående var uintelligente. De som ikke brydde seg om internasjonale og humanitære spørsmål var selvopptatte. Og de som grensehandlet var harry.

Hvis du ikke har lest boken kan den og mitt møte med AUF og Arbeiderpartiet oppsummeres slik:

«På den ellers så korrekte venstresiden er det påfallende hvor ustraffet man kommer unna med latterliggjøring av klassebakgrunnen til mennesker man ikke liker, og den progressive venstresidens kontinuerlige devaluering av livsførselen til den kulturelle arbeiderklassen skyver de som ellers godt kunne tenke seg å stemme på venstresidens partier bort og over i armene på høyrepopulistene.»

Sterk indre justis

Heller ikke overfor hverandre var vi særlig nådige. Konformitets-presset var stort, og straffen for ikke å innrette seg etter den til enhver tid rådende konsensus var en sterk indre justis bestående av taus forbigåelse, usynliggjøring, latterliggjøring og sosial utstøting. Målet, et stort og sterkt AUF og Arbeiderpartiet, ble dyrket som noe ufeilbarlig. Og annerledestenkende ble ikke tolerert. Mente du noe annet enn parti-establishmentet ble du behandlet som en kjetter og fortalt at du tar feil. Ingen diskusjon!

Nå er det lenge siden jeg stemte på Arbeiderpartiet. Og etter at jeg etter stortingsvalget i 2017 leste at partiets valgkamp var preget av en «fryktbasert ledelse», ifølge en intern partirapport, så noterer jeg meg at det ikke er mye som er forandret.

Arbeiderpartiet er et sted hvor klikk-dannelsene rår. Det er et toppstyrt og autoritært parti. Og passer du ikke inn, hører du ganske enkelt ikke hjemme.

Det var med et tungt hjerte at jeg måtte registrere at det prosjektet jeg engang trodde på ikke fantes.