Det var historikeren Jens Arup Seip som først kalte Arbeiderpartiet for «Ørnen blant partiene», den gangen valgresultatene til Einar Gerhardsens statsbærende parti lå og duppet rundt 40 prosent.

Også i dag, etter gårsdagens rekordlave valgresultat, kan partiet med veldig god vilje kalle seg en slags "seierherre":

Du hørte kanskje leder Frode Jabobsen i Oslo Arbeiderparti skryte av det på valgvaken i går kveld: Det er nemlig første gang Arbeiderpartiet er gjenvalgt i hovedstaden på 50 år. Det høres jo stort ut.

Bortsett fra at det er ikke Arbeiderpartiet som er gjenvalgt.

Tvert om har Arbeiderpartiet tapt over tredjeparten av stemmene i Oslo. Det er MDG som er gjenvalgt. Og SV. Mens Rødt kan seile opp som støttepartiet som virkelig kan dra alliansen mot venstre.

Nå vet vi at både MDG og SV har forsikret om at de har gått til valg med Raymond Johansen som byrådsleder. Det vil de nok stå fast på – en stund. Men det vil kreve atskillig ydmykhet fra den samme Johansen, en ydmykhet som kanskje ikke ligger helt naturlig for ham. Og som heller ikke ligger helt naturlig for moderpartiet.

Vi skal ikke lenger tilbake enn til den første Stoltenberg-regjeringen (2000-2001) for å se et Arbeiderparti som overhodet ikke var villig til samarbeide med noen som helst. Det hadde de ingen tradisjon for, etter å ha regjert alene i flesteparten av årene helt siden krigen.

Først etter valget i 2005 så Ap seg nødt å samarbeide med SV og Sp for å danne regjering. Etter det har de blitt vant til det – men hele tiden som det største partiet. Også det er det nå nesten slutt på.

I Oslo har Ap fått 20,1 prosent av stemmene. MDG har fått 15,2. Da er de nesten jevnstore.

Men ikke bare det. Om Miljøpartiet skulle finne på å slå seg sammen med SV (9,1) og Rødt (7,2) i enkeltsaker - noe de selvsagt vil gjøre - vil de tre partiene til sammen være 50 prosent større Raymond & Co.

Det vil kreve en kombinasjon av ydmykhet og standhaftighet som kanskje vil vise seg umulig. For å dra strikken ørlitte granne til:

Hvorfor skal MDG, SV og Rødt tviholde på Raymond Johansen om byrådsleder hvis han ikke vil gjøre som de sier?

Jada, situasjonen i Oslo er spesiell.

Men også på landsbasis er styrkeforholdene vesentlig endret. Om vi ser på Arbeiderpartiets resultat i kommunevalgene de siste 50 årene, ser vi en glideflukt fra 45.9 prosent i 1963, via 38,9 prosent i 1983 og 31,7 i 2011 til altså 24,8 prosent i 2019.

Dette krever atskillig ydmykhet fra et parti som har vært vant til å bare peke opp på fotografiene av tidligere landsfedre på Youngstorget med en innforstått selvfølgelighet.

Jeg tror nok Jonas Gahr Støre har større anlegg for ydmykhet enn mange tidligere ledere i partiet. Og kanskje sitter han trygt foreløpig, på grunn av mangel på utfordrere.

Men mye kan skje på to år, særlig med MDG og SV på den ene siden, og Sp på den mer dieselvennlige andre siden. De kan bli kravstore. Kanskje utålelig kravstore.

For alle dissse partiene har nettopp fått en dobbel dose selvtillit injisert rett inn i låret. Og vi vet hva som kan skje med folk som tar for mye Møllers tran.

NB: Kommentaren er oppdatert med endelige tall.